HISTORISK: Det første felles fylkestingsmøtet mellom Troms og Finnmark skjer her i Kirkenes denne uka, og markerer startskuddet på sammenslåingen av de to fylkene.

Et bryllup i Kirkenes

Som oftest kommer kjærligheten før ekteskapet. Kan Troms og Finnmark likevel få et godt samliv?

Omstendighetene når Troms og Finnmark møtes til et første felles fylkesting her i Kirkenes, er ikke de beste.  Da tenker jeg ikke på den arktiske kulden som allerede har festet grepet ved den russiske grensen i nord. Men på regionreformen, som har ledet frem til et tvangsekteskap som ingen egentlig vil vedkjenne seg.

Det er ingen hornmusikk eller korsang ved bryllupet. Ingen brudepiker har meldt seg. Vielsen blir ingen folkefest med jubel i gatene i Kirkenes. Kommunal og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, stiller ikke engang opp med sine velsignelser etter å ha tvunget paret til alters. Fravær er også et signal, det burde Sanner huske. Ikke minst i Finnmark, som er dratt baklengs etter håret inn i ekteskapet.

Men det er symptomatisk for venstehåndsabeidet som har preget arbeidet med en reform som så langt også er uten innhold.

Til tross for alt dette virker det som om politikerne som er samlet her i Kirkenes vil gjøre det beste ut av det. Den nye regionen i nord blir sett på som et slags fornuftsekteskap.

Noen stormfull forelskelse er det ikke snakk om. Men hvis samlivet skulle utvikle seg til noe som minner om kjærlighet, blir det en politisk allianse med stor nasjonal kraft. Finnmarkinger som har fått ferten av makt er ikke lett å skubbe seg på. Særlig ikke når de holder hus i landets mest ressursrike område.

Fylkesordføreren i Finnmark, Ragnhild Vassvik, viser allerede offensive takter gjennom å varsle at regionen skal spille hovedrollen i den nasjonale nordområdepolitikken. Det er en klok og helt riktig ambisjon.

Det er liten tvil om at forhandlingene om navn, hovedsete og styringsform blir lange og harde. Finnmarkingene er ganske kompromissløse i sine krav.

I Troms synes man ikke det er noen god forhandlingsstrategi. Det er som professor Einar Niemi peker på, en assymetri i denne saken. Selv om Finnmark er størst i areal, er folketallet i Troms det dobbelte. Man må simpelthen legge til grunn at Troms har rettmessig krav på stor innflytelse.

En prosess som svekker Tromsø er det all grunn til å advare mot. Regionen er helt avhengig av et enda sterkere Tromsø som spydspiss, med evne til å fronte det nye storfylket i kamp om makt og ressurser.  

Nord-Norge består nå av to jevnstore fylker. PCI-saken er ikke noe godt langtidsvarsel, og saken har fått politikerne her i Kirkenes til å rette oppmerksomheten mot at flere statlige funksjoner i Nord-Norge har hovedkontor i en annen region. 

Det gjelder for eksempel Statens vegvesen og Helse Nord som er lokalisert i Bodø. Spørsmål om organisering av statlig virksomhet vil utvilsomt komme til å dukke opp som et sentralt tema i fortsettelsen av regionreformen, det forstår man raskt på korridorpraten i Kirkenes.

Det må være tillatt å håpe på gjensidig respekt i samtalene mellom Troms og Finnmark, og at man holder stramt fokus på den helt nye politiske dynamikken den nye regionen åpner opp for i det aller nordligste Norge. Dersom man ikke blir enige om veien videre, er riset bak speilet at alle beslutningene blir overlatt til Sanner i Oslo.

Det vil være et stort nederlag. De som denne uken samles til et historisk møte i Kirkenes har over natten blitt folkevalgte for en kvart million mennesker. De fortjener at enøyd fokus på egen by eller bygd legges vekk, og erstattes med strategisk smidighet og politisk kløkt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer