Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt

Nordnorsk gjørmebad i fraukjelleren

Sett fra Oslo er de nordnorske lokomotivene Bodø og Tromsø pygmeer. Står de sammen er de i det minste en dverg. Et splittet Nord-Norge nå, er en oppskrift på å bli værende i isolatet. I tillegg er selveste den nordnorske identiteten i spill.

Nordlendingen ble skapt raus. Nu er vi igjen blitt gnadden. Og små.

Det er nå fremtidens Nord-Norge blir til. Det er i disse dager vi bestemmer hvordan det nye Nord-Norge skal se ut, hva det skal inneholde og hvem som skal inkluderes.

I dette øyeblikk står de regionale nasjonsbyggerne på hver sin perrong og prøver febrilsk å bestille hver sine tog. Det de burde gjort var å trekke kasjetthua opp over sin egen nesetipp og innse at de burde sette seg på det samme toget. 

Jeg hadde nylig noen år i eksil i Oslo. Der lærer man fort hvordan verden ser ut fra løvebakker og regjeringskvartal. Jeg beklager å måtte si det, men Bodø er periferi. Tromsø også. En fattig trøst er at også Kristiansand og Molde lider samme skjebne. Men det hjelper jo ikke oss nordlendinger.

Det som skjer nå, på slagmarken etter regionreformen, hjelper oss heller ikke. Eller revolverreformen, som jeg kaller den, for nå skytes det med skarpt. Og det er hverken søring eller russer det siktes på, men på våre egne artsfrender i Nordland, Troms og Finnmark.

Og det er da jeg lurer på: Kor ble han av, nordlendingen? Han som tålte. Som sto han av. Den rause og rampete. Han som inkluderte, spøtta i motvind, men hilste på alle? Jeg spør, fordi nå bites hestene. Eller fjordingen. Skal vi virkelig la en knapp flertallsfraksjon av søringer på Stortinget klokka fem på tolv definere hvem vi er? 

Det er avgjort at Troms og Finnmark blir en region. Og at Nordland består. Lenge før stortingsblekket hadde tørket, begynte lukten av kampen for den nye tilværelsen å sige ut av fjøset. Nei, det er ingen god duft av dyr og halm, men snarere en stygg stank av ammoniakk og fraukjeller. Eimen av denne nordlendingen er neppe et pre når man skal treffe beslutningstakere på nasjonalt nivå. Medbragte neseklyper er selvsagt et alternativ, men det spørs om det hjelper. Det ender nok fort med fulle kalendre og kalde skuldertrekk. 

Det er altså duket for nok et nordnorsk gjørmebad. Det er slaget om Trollfjorden anno 2017 vi er vitne til. Her dryles årer over auan og her drefses auskar så tenner og tobakk spruter. Det er mann mot mann og bror mot bror. Det er fisk i massevis, men Kain og Abel later til å glemme at det er plass og rom for dem begge. 

Etter en årelang fight mellom Bodø og Tromsø, som tross alt var på bedringens vei, ser vi igjen en ny, dyster og rå omkamp i ringen vi kan kalle Nord-Norge.

Det er ikke et pent syn. Nye venner. Gamle fiender. I uskjønn forening. Troms og Finnmark har ufrivillig blitt blodsbrødre, og krever nå både Helse Nord, Statens vegvesen, Polarsirkel, Lofoten og jeg vet ikke hva lagt til det nye Nord-Norge. 

Det hyttes med never. Det ropes med utestemme over både Saltstraum og -fjell. Her er det armer og bein. Skjellsord og smålighet. Arroganse og selvhevdelse. Du verden, hvor fantastisk skal ikke den nye regionen bli? Selveste navlen i verden! Etter dette vil jo Oslo ligge langflat, ikke sant? Vi stjeler bare brudgomsdrakten fra naboen og vips så er vi selveste Landsdelen. The real Nord-Norge.

Kan jeg be om ro i salen? Kan vi lukke gapene et øyeblikk og ta oss tid til en kort refleksjon?

For hva er det som egentlig står på spill her? Er det ikke selveste den felles nordnorske identiteten? 

Jo. Det er det.

Jeg er oppvokst i Lofoten, har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Tromsø, og har dessuten trålt hele Finnmark på både kryss og tvers i mil etter mil. Etter fire år i Oslo-eksil har jeg altså endt opp i Bodø. Jeg anser meg derfor som rimelig nøytral i spørsmålet om hva Nord-Norge er, og bør være. 

Den evinnelige gnaginga og kranglinga mellom Bodø og Tromsø de siste årene er på nivå med et pinlig Grand Prix-innslag. Pute-TV. Det startet på fylkespolitisk nivå - til overmål innenfor samme (Arbeider)parti - i to fylker. NRK og andre medier deltok med sin kampanjejournalistikk og tok standpunkt basert på postnummer. By mot by. Fylke mot fylke. I en giftig symbiose uten blygsel. Med Finnmark som stebror. Infisert med sine egne intriger om fylkeshovedstad og rett til land og vann. Det var destruktivt og seigt. Alle ble vi svette og slitne av hverandre.

Men årene gikk. Og nye bølger slo inn mot de vakre og hvite nordnorske strender, vidder og ferskvann. Plutselig unner vi de andre fylkene selvråderett, ja og til og med medgang! Sakte, men sikkert ble vi alle nordlendinger. Ett folk. En slags harmoni. Vi satt fortsatt på vår egen tue, men vi var nådige nok til å la være å ekspropriere naboen.

Jeg kunne lese redaktører i Tromsø skrive kommentarer kalt “Look to Bodø” og observere folk i Nordland som senket nesen, og i stedet satte brystkassen frem og la Tromsøhatet bak seg. Nå var vi alle nordlendinger - endelig. 

Dette vidunderlige landskapet som Gud sjøl skapte til oss stae einstøinger med behov for 100 kvadratkilometer per mann - med hver sin båt, kone, eget hus og eia stø. Her er det plass til oss alle. Uten forstyrrende trikk eller skingrende T-bane. Her rommes klodens spiskammers. Vi har torsk og steinbit til alle. Her finns multe og rein i overflod. Vi flommer over av vidunderlig nordlys. Vi har ei midnattssol som aldri går ned. Her glir vår alles kjære hurtigrute sakte og lydløst forbi, og sørger for at en hel verden står målløs tilbake på kaia.

Nordlendingen ble skapt raus. Nu er vi igjen blitt gnadden. Og små.

Hallo? Kan noen droppe knyttneven? Og heller rekke ut ei utstrakt hand? Til en god venn og broder og søster nordpå. I stedet for å gå på rovjakt i naboens hønsehus, burde man heller dyrke frem nye ideer i egne drivhus. Hele landsdelen byr på unike muligheter og det er i sannhet plenty til oss alle. Man kan ikke krangle seg til et godt samliv. En tyv får ikke mange venner. La oss derfor heller være kreative og bygge opp nye, verdifulle satsinger og arbeidsplasser lokalt. Mens vi unner og heier på hverandre. Vi har greid det før. 

Vi går fra tre regioner til to. Men vi er fortsatt en landsdel. Ett folkeferd. Vi hører sammen. Og hos makta i hovedstaden blir èn sterk og nyvasket dverg garantert mer lyttet til enn et par svake pygmeer som lukter møkk.

Vi er alle nordlendinger. Bare nynn på Trygve Hoffs nordnorske julesalme, og kjenn etter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!