Det er derfor naturlig at man ser på muligheten for å innføre fjelloven også for våre nordligste fylker samtidig med at en evt. ny regioninndeling for Nord-Norge meisles ut.

Regjeringen har bestemt seg for at Nord-Norge skal bli to regioner og mye tyder på at det i så fall vil bli en sammenslåing av Troms og Finnmark; med en mulig grensejustering mot Nordland. Et forhold som hittil ikke har vært inne i debatten er spørsmålet rundt den fremtidige forvaltning av de fjell- og utmarksarealer som ikke er privateide. I dag har vi to regimer i de to fylkene, FeFo (Finnmarkseiendommen) i Finnmark og Statskog i Troms. FeFo forvalter 95% av all grunn i Finnmark og Statskog ca. 40 % av arealet i Troms, først og fremst skogs-og fjellområdene i Indre Troms og Nord-Troms. Selv om de to grunneierorganene i praksis ikke fremstår veldig forskjellige, er dette to vidt forskjellige organer i juridisk forstand og som dermed representerer ulike utfordringer i forhold til innbyggernes rett til medbestemmelse.

FeFo møter allerede kritikk fordi man er lite villig til å anerkjenne at lokalbefolkningen har reelle bruks- og styringsrettigheter samtidig som organet opptrer som grunneier før eier- og bruksrettigheter er avklart. Til tross for at dette arbeidet ble påstartet for ni år siden vil det ennå ta mange år før det er ferdigstilt. Videre er det fra samisk hold påpekt at FeFo ikke tar tilstrekkelig høyde for de folkerettslige forpliktelsene institusjonen faktisk er underlagt gjennom ILO-konvensjon nr. 169; det gjelder i forhold til gruvedrift, vindmølleanlegg, lakseplasser, hogst etc. FeFo har nylig også høstet kritikk fra FN’s spesialrapportør for urfolksrettigheter for slike forhold. En legitim innvending er derfor at FeFo ikke kan forvalte et eierskap før innbyggerne har fått den medinnflytelse det ble lagt opp til gjennom Finnmarksloven. Det kan her vises til forslaget Samerettsutvalgets framsatte i 1997 om regler for utmarksstyrer og bygdebruksområder. I regjeringens eget forslag til Finnmarkslov ble betydningen av lokal styring manifestert gjennom uttalelsen om at loven ”innebærer et betydelig historisk skifte over til lokal styring og er en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett etnisk og kulturell bakgrunn”. 

Statskogs virke i Troms er også kontroversielt. I siste halvdel av 1800-tallet kjøpte staten opp store allmenningsområder i Nord-Troms og Indre Troms. Hjemmelen til disse store landområdene skriver seg tilbake til danskekongens omdiskuterte salg i 1666 av datidens Nord-Norge til sin kreditor Joachim Irgens, etter at 30-årskrigen hadde tømt rentekammerets kapitalbeholdning.  Statskogs eierposisjon er også i dag omdiskutert. Det er nok å vise til Svartskogdommen fra Kåfjord, hvor det ble konkludert med at staten ikke var eier av Svartskogallmenningen, og de nylige protestene fra innbyggerne i Indre Kvænangen mot Statskogs forvaltning der. 

Samtidig er det blitt satt søkelys på at Fjellova ikke ble innført i Nordland og Troms. Loven gjelder i følge dens § 1 for statsallmenninger og det har vært forventet at den skulle settes i kraft i Nord-Norge om det ble påvist at statens grunn her var allmenning. Det påviste Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms i Beiarn-Skjærstad-dommene og Nordreisa- Kvænangen-dommene allerede i 1987. Førstnevnte ble stadfestet av Høyesterett fire år senere. At mange nå spør seg om hvorfor ikke Fjellova er satt i kraft i de to fylkene, er derfor ikke til å undres over.

Hvilke muligheter åpner det seg så hvis Troms og Finnmark slåes sammen? Kan FeFo da bare fortsette som før innen for det som i dag er Finnmark fylke? En sammenslåing betyr et felles fylkesting som da igjen skal oppnevne halvparten av styremedlemmene i FeFo. Men FeFo ble opprettet ut i fra erkjennelsen av at staten ikke eide det ble omtalt som ”Statens umatrikulerte grunn i Finnmark” – et område på størrelse med Danmark. Finnmarksloven tilsier at forvaltningsområdet er innbyggernes eiendom, begrunnet i deres historiske rettigheter og internasjonal folkerett. Skal da innbyggerne i Troms få andel i denne eiendommen via det nye fylkestinget? 

Om FeFo utvides til å inkludere statens grunn i Troms, møter vi en rekke utfordringer. Både FeFo og Sametinget (som oppnevner halvparten av styremedlemmene) kan tenkes å være motivert for en slik ekspansjon. Da må det i så fall først undersøkes om statens grunn i Troms hviler på tilsvarende sviktende grunn som det den gjorde i Finnmark. Altevanndommen (1968), Stormheimdommen (1986), Svartskogdommen (2002) og de konfliktene man nå ser konturene av i Kvænangen, kan tyde på at det er tilfelle.

Ved en slik utvidelse bør det vurderes å sette Fjellova i kraft for all nåværende og tidligere statsgrunn i det nye sammenslåtte storfylket; med de justeringer som må gjøres for å ivareta de folkerettslige forpliktelsene over for samene og de spesielle behovene reindriften har. I dette ligger det ikke at Finnmarkseiendommen skal tilbakeføres til staten, men heller at Fjellova endres til også å kunne omfatte annen offentlig eid grunn enn statens. Samerettsutvalget II fremmet i 2007 et lovforslag som hentet elementer fra fjellova, noe som vil åpne for en større lokal medforvaltning. Utvalget foreslo også en kartleggingskommisjon for å utrede eiendoms- og bruksforhold i samiske områder sør for Finnmark. Den ville kunne ta stilling til rettsgrunnlaget for det som i dag er statens grunn i Troms. Samerettsutvalget II har imidlertid vært lagt på is av alle regjeringer i snart 10 år. 

Som nevnt var det ment at Fjellova skulle anvendes i Nordland og Troms hvis det ble avdekket almenningsforhold. I disse dager utredes en evt. revidering av almenningslovene for Sør-Norge. En mer ensartet allmenningslovgivning for hele landet vil medføre at ulikheter i lokal innflytelse viskes ut. Samtidig vil folk i de samiske områdene, hvor Norge er folkerettslige forpliktet til å sikre lokal forvaltning og medinnflytelse, ikke lenger ha mindre  innflytelse på styring og forvaltning av egen utmark enn som de som sokner til statsallmenningene i Sør-Norge. Det er derfor naturlig at man ser på muligheten for å innføre fjelloven også for våre nordligste fylker samtidig med at en evt. ny regioninndeling for Nord-Norge meisles ut.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Vi skummer såvisst ingen fløte. Vi leverer gjerne tjenester i distriktet, og hadde også tatt imot oppdrag innenfor rus og psykiatri. Men det er faktisk Tromsø kommune som selv har satt begrensninger for hva vi kan gjøre, og det burde lederen i helse og omsorgskomiteen, Gunhild Johansen, vite. I stedet kommer hun med grove og usanne beskyldninger mot oss, skriver Trude Wester, direktør for Privat Omsorg Nord.

0
159

I stedet for en utvidet svinebinding til NATO og USA, kunne f.eks. Norge og NATO ta initiativ overfor Russland for en felles markering av «PAX Barents».

0
10