Isolert sett betyr ikke denne håpløse gjerdesnutten noen verdens ting, symbolsk kan det ha større sprengkraft.

Omsider viser regjeringen handlekraft i nord. Justisminister Anders Anundsen slapp nyheten om at det skal bygges et 200 meter langt sikkerhetsgjerde ved Storskog grensestasjon.

Denne satsingen i nord ble møtt med et skuldertrekk fra opposisjonen, selvsagt. Andre vil le eller gråte over myggnettet ved den norsk-russiske grense. Isolert sett betyr ikke denne håpløse gjerdesnutten noen verdens ting, symbolsk kan det ha større sprengkraft.

Statsråden forklarte at gjerdet ikke var et svar på flyktningeutfordringen. Og trafikken over grensen skal løpe som normalt. Men siden vår grense mot Russland også er Schengens yttergrense, er det viktig å markere kontroll og sikkerhet. Med et 200 meter langt gjerde, du verden!

Den norsk-russiske grensen løper 196 kilometer over fjellet fra Grense Jakobselv og følger djupålen i Pasvikelva før den slutter mellom furulegger ved Treriksrøysa i Pasvik. Den er en av verdens sikreste og best overvåkede grenser. På russiske side er det først en sikkerhetssone langt inne på Kola-halvøya, og en sjekkpost ved Titovka-elva. Ingen kommer forbi denne uten at de russiske grensesoldatene gir grønt lys, selv russere må ha et eget grensesonepass for å få passere. Neste barriere er det russiske sikkerhetsgjerdet, som dekker samtlige 196 kilometer! 200 meter ekstra gjerde på norsk side vil ikke ha noe praktisk formål, annet enn kanskje en staselig kulisse i justisministerens eventuelle nye egovideo før valget i 2017.

Denne regjeringen, som de forrige, har slått fast at nordområdepolitikken er Norges viktigste internasjonale sak. Utenriksminister Børge Brende sa på et møte i Tromsø 28. oktober 2013 at regjeringens ambisjon var at nordområdene skulle bli en av de mest innovative og kunnskapsbaserte vekstregioner globalt. Han ønsket at “gode enkeltresultater måtte tas videre til evige framskritt”. Store ord, som burde forplikte, men er de skrevet i sand og viskes ut av virkelighetens bølgeskvulp?

Se oftere mot nord…..Det meste er nord”, skrev dikteren Rolf Jakobsen. En tredjedel av Norges landområde og 80 prosent av våre havområder ligger nord for polarsirkelen, ikke noe land har så stor andel av sin befolkning boende der midnattssola skinner.

Enhver regjering ønsker å smykke seg med egne resultater. På Stoltenberg-regjeringens skryteliste over innsats i nord stod nytt aggregat på Jan Mayen og kompensasjon for husleie til Samisk høgskole. Grensegjerdet ved Storskog vil skråsikkert bli framhevet av Solberg-regjeringen.

Men nordområdepolitikk er noe mer enn å kaste “noen smørbrød til samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og sånt”, for å sitere et par forskere som ikke var imponert over innsatsen i nord. Regjeringenes satsing i nord er ikke distriktspolitikk. Nordområdepolitikk er i høyeste grad geopolitikk, et prosjekt for hele landet, og mer enn det.

Basisen for Norges strategi i nord må være et godt forhold til Russland. Et godt utgangspunkt er vår felles grense. Etter andre verdenskrig har dette vært en fredelig landegrense, dog en høyspent grense under den kalde krigen. Tross forskjellige regimer og militærpolitisk tilknytning, har landene respektert hverandre. Og befolkningene på begge sider har forstått hverandre og sakte bygget kontakt, samarbeid og handel, uavhengig av klimaet mellom nasjonalstatene.

I dag er forholdet mellom Oslo og Moskva på frysepunktet igjen. Årsaken er Russlands annektering av Krim og innblanding i Øst-Ukraina. Norge kan sparke Putin på skinnleggen, han bryr seg ikke. Vårt lille land kan ikke forandre Russland. Det eneste vi kan forandre, er vår holdning til Russland.

Som nabo og venn kunne Norge ha spilt en mellomrolle, startet dialogen igjen, våget å ta det første skrittet mot samtale. Det vil skje en gang, det gror ikke noe på frossen mark. Men Norge vet hvor lojaliteten skal ligge, hos våre allierte i vest. Splitter vi alliansen, vil det bare tjene Putin og hans aggressive politiske linje, forklarer politiske ledere rett fra boka. Noen ganger kreves det dristighet, mer enn lydighet. En sti som ikke blir tråkket på, gror igjen.

Nordområdene er arenaen hvor øst og vest møtes, enten de vil eller ikke. Thorvald Stoltenberg åpnet ei dør og rakte ut ei hånd som far for Barentssamarbeidet, etablert i 1993. Det skulle være starten på en ny æra. Sakte ble konfrontasjon og spenning avløst av kontakt og vitebegjær. Hvem er naboen, egentlig? Mennesker møttes, delegasjoner ble utvekslet, joint venture-bedrifter fødtes og potensialet var nesten uten grenser. Sammen skulle vi både utnytte mulighetene og løse problemene, enten det dreide seg om atomsøppel eller Nikel-forurensning, åpning av nordøstpassasjen eller utbygging av de enorme gassfeltet Stockman.

Byråkrati, lovjungel og kulturcrash knekket mange av initiativene, vestens blokadepolitikk drepte resten. Med et viktig unntak, fiskeriene. Norge og Russland har maktet å bygge opp en bærekraftig fiskeriforvaltning, fiskebestandene vokser. Men ellers er Barentssamarbeid mest utveksling av sangkor og volleyballag. Fortsatt kjøper Kirkenes-folk billig bensin i Nikel, men de store perspektivene er blåst bort med kalde vinder. Norske firmaer, banker og organisasjoner har forlatt Norvest-Russland.

I nord må flere stater gå sammen om å løse utfordringer knyttet til klima, ressurser på land og til havs, etniske minoriteter, sikkerhetspolitikk, transport, turisme…. Potensialet er grenseløst. Politikken må også være grenseløs. Det trengs et løft innen forskning, kompetanse og teknologiutvikling. Nordområdepolitikken kan ikke være en glanset brosjyre, men realiteter. Mange land ser mot nord nå. De vil være rede når løpet starter. Ulike norske regjeringer har framholdt de unike mulighetene i nord, men det er langt fra ord og løfter til innsats og handling.

På ett område nøler ikke Norge i nord. I Vardø skal det bygges en ny radar, som mer vil dekke amerikanske behov enn norske. Midt i Tromsø tas det ned satellittdata som amerikanske etterretning betaler enorme summer for, aktiviteten øker. Disse tiltakene utløser ingen politisk debatt, selv om de binder oss sterkere til amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk og Moskva murrer. Journalist og forfatter Bård Wormdal har i bøker og foredrag advart mot konsekvensene av disse dulgte utbyggingene, uten at han har klart å lokke sentrale politikere ut på banen. De tier, og ved direkte konfrontasjon pakker de sine uttalelser inn i bomull. Washington er fornøyd.

Nordområdene trenger de brennende sjeler. Det er langt fra Oslo til Bugøynes og Mehamn. Politikere på stemmefiske vet at nordområdepolitikk ikke er noen vinnersak i Groruddalen, Stavanger eller Bergen. Det koster lite å forsømme nordområdepolitikken. Derfor bygger statsråder heller et symbolsk gjerde ved Storskog og gir Jan Mayen et nytt aggregat enn å gi innhold til de svulstige taler om satsing i nord.

Politisk handlekraft er bra, panisk handlekraft er pinlig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har aldri gått av veien for å gjøre det som er nødvendig og riktig i hans egen bok.

1
51

Jeg har jobbet med markedsføring i bedriftsmarkedet i over 30 år. Ser jeg tilbake, har det vært en voldsom utvikling. Folk har alltid handlet med folk, det skal vi også fortsette å gjøre. En ting som er endret derimot, er måten kremmere kan påvirke kundene.  

0
3