Norges viktigste reelle utenrikspolitiske utfordring ligger i Nord, og er knyttet opp mot en stor og komplisert nabo – Russland. Dette ser vi utfolde seg med all tydelighet i disse dager med visumnekt av sentrale norske politikere og utestengelse av norske næringsaktører. Dette er ikke noe nytt. Spenningen mellom Øst og Vest har alltid preget grenseområdet mellom det norske og det russiske. Flyktningsituasjonen høsten 2015 på Storskog var heller ikke noe nytt. Grenseområdet opplevde noe tilsvarende med flyktninger i forbindelse med revolusjonen i 1917 og Sovjetunionens angrep på Finland i 1939. På tross av dette har Norge hatt et godt forhold til vår østlige nabo i mer enn tusen år. Vi har gjensidig anerkjent hverandres suverenitet. Sovjetunionen trakk seg ut av Øst-Finnmark i 1945 etter å ha frigjort området høsten 1944.

Først da NATO ble etablert i 1948 og Warsawa-pakten et år senere, kom vi i en klar antagonistisk posisjon i forhold til vår nabo. De to blokkene møttes direkte langs den 196 km lange norsk-sovjetiske grensen. Den Kalde Krigen var i gang. Gjennom NATO utviklet Norge en utenrikspolitikk med sterk transatlantisk forankring. Dette har vært viktig, og gjort at norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk har vært forutsigbar i det bipolare utenrikspolitiske mønsteret som eksisterte fram til Sovjetunionens fall i slutten av desember 1991. En type som Olof Palme ville vært en utenkelig statsminister i Norge.

Men selv under den Kalde Krigen hadde Norge en konstruktiv dialog med Sovjetunionen. En omfattende kraftutbygging langs Pasvikelva ble et av resultatene av statsminister Einar Gerhardsens besøk i Moskva i 1956. Partisjef Krutschov var selv i Boris Gleb og åpnet det første kraftverket bygget av norske entreprenører i 1962. Fiskerisamarbeidet med tidligere Sovjetunionen og nå Russland har stort sett fungert tilfredsstillende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, var Norge først ute med å få til et omfattende regionalt samarbeid i Nord. Dette kunne realiseres fordi menneskene på begge sidene hadde dratt i gang en prosess både på det folkelige og næringsmessige området. Barentssamarbeidet er det viktigste utenrikspolitiske initiativet ved siden av vårt NATO-medlemskap. Barentssamarbeidets unike oppbygging, med en sterk lokal og regional forankring, gjør at dette er den eneste samarbeidskonstellasjonen som fremdeles fungerer daglig med Russland i Europa. I forbindelse med Kirkeneskonferansen 8. februar undertegnes en ny samarbeidsavtale mellom Murmansk by og Sør-Varanger kommune.

2017 markerer både 100 års jubileet for den Russiske Revolusjonen og grunnleggelsen av det moderne Finland. Begge disse hendelsene hadde konsekvenser for norsk politikk i grenselandet mot øst. Finland har hatt sin historie med sin store nabo i øst, og vi vår. Men Finland og Norge kan sammen være med på å utvikle en felles tilnærming til et utvidet samarbeid seg imellom, og med Russland. Finland har i dag de mest spennende prosjektene for ny infrastruktur i Nord. Det gjelder en ny jernbane mellom Rovaniemi og Kirkenes, og en internasjonal kommunikasjonskabel langs den Nordlige Sjørute, med en hub i Kirkenes, for så og videreføres sørover gjennom Finland. Prosjektet skal presenteres på et EU toppmøte i Oulu i juni. Her må Norge følge opp, slik at vår infrastruktur er tilpasset utviklingen langs Den Nordlige Sjørute og den økende veksten i asiatiske turister.

Inntil Russlands folkerettsstridige annektering av Krim i mars 2014, har de norsk-russiske relasjonene seilt i medvind. Sanksjonene som EU og NATO har innført mot Russland i etterkant av Ukrainakrisen, har blitt speilet av Russland. Norsk fisk kan ikke lenger eksporteres direkte inn i det russiske markedet. For Norge er det blitt ytterligere vanskeligere å orientere seg utenrikspolitisk med en amerikansk president som i beste fall er uforutsigbar i sitt forhold til Europa. At en annen alliert, England, på lik linje med president Trump ønsker å undergrave EU, gjør at vårt forhold til Russland kan bli krevende. Et eventuelt politisk vennskap mellom presidentene Putin og Trump og flere nye høyrepopulistiske, Putinvennlige, europeiske ledere, vil skape nye utfordringer i norsk utenrikspolitikk. Trøsten kan være et Tyskland med et stabilt og forutsigbart forhold til Russland. Norge har igjen et godt forhold til Kina, som viser stor interesse for Arktis. Dette åpner for nye samarbeidsmuligheter både bilateralt med Kina, og trilateralt med Russland. Kina er bl.a svært sentral i utbyggingen av LNG på Yamal, og vi kan også forvente samarbeid med norske aktører.

For Norge er det kun en ting som nytter, jo vanskeligere og mer uforståelig Russland framstår, desto viktigere er det å videreføre og styrke dialogen. Det regionale og lokale samarbeidet over den norsk-russiske grensa er et unikt norsk utenrikspolitisk redskap for fortsatt dialog.  Kirkeneskonferansen som utenriksminister Børge Brende åpner onsdag denne uka er en viktig arena for å skape stabilitet og videreføre samarbeidet med Russland.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg registrerer at Tove Karoline Knutsen (Ap) på tampen av sin stortingskarriere engasjerer seg for å frata folk i Tromsø valgfriheten innen pleie og omsorg.  I et leserinnlegg i Nordlys 15.

1
32

De 2 fylkeskommunene er uenige om det meste i prosessen om sammenslåing. I saken om regionhovedsete er man tilsynelatende enige om en vidtgående desentralisering og spredning av funksjoner og arbeidsplasser.

4
19