Verden og Norge har blitt et mer urolig sted siden forrige stortingsvalg. For landets neste regjering står utfordringene i kø – med klimakrise, digitalisering og automatisering, innvandring, et svakt forsvar, og fallende oljepris.  I tillegg må landet håndtere en aldrende befolkning og lavere yrkesdeltakelse.

Fallet i oljeprisen betyr lavere inntekter for nasjonen Norge, som igjen betyr at staten får mindre penger til fordeling og velferd i årene framover. Regjeringens perspektivmelding peker på disse forholdene som vil bli krevende for oss alle.

Et samfunn i omstilling og et arbeidsliv i endring vil i tillegg påvirke hverdagen til mange nordmenn i årene som kommer. I sum vil alt dette, mer enn på lenge, kreve forutsigbart og ansvarlig politisk lederskap.

Når vi i disse dager går til stemmeurnene, er det verdt å tenke over hvem som kan gi landet trygg styring gjennom den usikre tiden vi vet vil komme. Hvem kan tilby en helhetlig politikk, som både reduserer oljeavhengigheten i et fornuftig tempo – og som samtidig sørger for nødvendig omstilling?

Samtidig som man må ta de menneskeskapte klimaendringene på dypeste alvor, må utfasingen av norsk olje- og gassproduksjon skje på en måte som ikke utraderer titusenvis av arbeidsplasser, og de høyteknologiske bedrifter som utgjør norsk leverandørindustri. Den avanserte teknologien i petroleumsbransjen vil være helt nødvendig for det grønne skiftet. Norge har dessuten et bosettingsmønster som gjør at veien til et nullutslippssamfunn må bygges gjennom langsiktighet og klokskap. 

Det vil ikke være noen ulykke om Erna Solberg fortsatt er landets statsminister etter valget. Det vil heller ikke være noen ulykke om Jonas Gahr Støre overtar. Spørsmålet er hvor mange kompromisser de to store styringspartiene må inngå for å kunne danne flertall. Med tanke på de utfordringer vi vil møte, bør ikke radikale ytterpunkter med en uansvarlig bruk av vår fellesformue, få innflytelse. Uavhengig av om det er Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som styrer.

Vi vil advare mot en politikk som tapper oljefondet ytterligere. Like mye vil vi advare mot å påføre fellesskapet nye og store utgifter, uten helhetlige løsninger på verdiskapning og hvordan inntektene skal sikres. Det har vi rett og slett ikke råd til. Ikke nå, og i alle fall ikke med tanke på de kommende generasjoner.

Det de radikale småpartiene har felles, er at de har en eller to hjertesaker, der de er villige til å gå svært langt for å nå sine mål. Det kan ofte fungere som et godt korrektiv i politikken, men for stor innflytelse til småpartiene er i sum et eksperiment som kan bli risikabelt for Norge.

Nye og store skattekutt til de rikeste i Norge er heller ikke forenlig med de økonomiske utfordringene vi står overfor. Landets neste regjering må vise måtehold, samtidig som den klarer å omstille og utvikle landet.

Sett med nordnorske øyne noterer vi både plusser og minuser for dagens regjering. Det er særlig to forhold som trekker ned i karakterboka etter fire år ved makten.

Regjeringen har ført en omstridt fiskeripolitikk, med forsøk på å gi fisken til en gruppe redere, noe som er på kollisjonskurs med store deler av kystbefolkningen. Vi merker oss også motstanden fra Høyre og Frp mot at den meget lønnsomme lakseindustrien skal bidra med skatter og avgifter til kommuner og lokalsamfunn i nord.  

Forsvarspolitikken trekker også kraftig ned. Nedleggelse av Andøya flystasjon og flyttingen av Bell-helikoptrene fra Bardufoss til Østfold – med Arbeiderpartiets støtte – står igjen som et svart kapittel.  

På plussiden har regjeringen ryddet vei til viktige samferdselstiltak. Ny innfartsvei til Tromsø er omsider inne på Nasjonal Transportplan, Bodø og Rana får nye flyplasser og det er satt av 1,6 milliarder til ombygging og sikring av E6 over Kvænangsfjellet – for å nevne noe.

Dagens regjering har også bidratt til en nødvendig strukturering av høyere utdanning i landsdelen, og sammenslåinger som sikrer kvalitet ved UiT Norges Arktiske Universitet, i en tid med økende internasjonal konkurranse om både forskningsmidler og studenter.

Kommunereformen har møtt mye motbør og har dessverre gitt få resultater i nord, mens regionreformen endte med en todeling av Nord-Norge. Det var den nest beste løsningen når man ikke klarte å samle Nord-Norge til én slagkraftig region, som ville styrket landsdelens nasjonale gjennomslagskraft.

Arbeiderpartiet styrer nå mot det som kan bli et av partiets svakeste valg i nord i moderne tid. Støre har ikke klart å presentere et tydelig prosjekt for landsdelen. I stedet fremstår partiet som et haleheng til Senterpartiets motstand mot enhver endring.   

Dersom venstresiden får flertallet på Stortinget, vil likevel et sterkt Ap være den viktigste garantisten for trygg styring i en ny regjering. Om høyresiden får flertallet, vil et sterkt Høyre være en viktig motkraft til polariserende elementer.     

Gjennom ulike regjeringsskifter har Høyre og Arbeiderpartiet vist at de representerer det egentlige, stabiliserende sentrum i norsk politikk. Dette har vært en garanti for å videreutvikle vårt unike velferdssamfunn.

Skifter kan ha ført til små kursendringer, mens hovedretningen for Norge har ligget fast. Slik bør det fortsette. På valgdagen er vårt råd at velgerne tenker over hvorfor Norge som samfunnsmodell har vært en suksess. Det er ingen naturlov at det fortsetter slik. Hvis det skal vedvare, er det avgjørende at Norge får stabil og ansvarlig styring, som ser de lange linjer og ikke gir etter for kortsiktig populisme.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342