Presentasjonsformen til Terje Tvedt bidrar til at hans bok vekker så mye interesse og kritikk. Den er til tider provoserende og harselerende, men også forfriskende, skriver Randi Rønning Balsvik i sin omtale av "Det internasjonale gjennombruddet". Foto: Edvard Thorup, Dreyers forlag

Norge, verden og professor Terje Tvedt

Det er avskiltingen av norske verdier som er bekymringen.

Det er ikke ofte en professor i historie får så stor medieoppmerksomhet og blir møtt med så mye kritikk som Terje Tvedt med sin bok Det internasjonale gjennombruddet, som kom i høst, og ti dager før jul var utsolgt fra Dreyer forlag. Hensikten med nok en omtale er å konstatere at Tvedt, prisverdig, tar opp viktige spørsmål knyttet til vår samtidshistorie og gi et inntrykk av hva som er hans tema og budskap. (Tvedt har en stor produksjon bak seg av bøker som har vakt oppmerksomhet og hans prisbelønte TV-dokumentarer om vannets betydning i fortid, samtid og framtid har blitt vist i store deler av verden.)

Boken tar utgangspunkt i at alle land i verden har gjennomgått en sterk og akselererende innveving i internasjonale relasjoner etter andre verdenskrig, oftest omtalt som globalisering. Norge, som alle land, har sin unike historie i denne overgangen og Tvedt peker på og maler med grov pensel Norgeshistorien på 1800-tallet som en oppbyggingsfase for nasjonalstaten og 1900- tallet fram til 1960 årene som arbeiderbevegelsens integrasjon og maktovertakelse i nasjonen fram til den nye internasjonaliseringens epoke, som ifølge Tvedt har gjort landet fundamentalt annerledes. Drivkreftene i det internasjonale gjennombruddet i norsk historie blir identifisert som den statlige bistandspolitikken, innvandringen til landet og framveksten av en «helt ny type elite» som blir omtalt som «det humanitær-politiske komplekset», en gruppe personer som gjennom engasjement og egeninteresse sirkulerer i lederstillinger i departementer, NORAD og de store private bistandsorganisasjonene.  Denne eliten handler ut fra en egenoppfatning av moralsk overlegenhet, har skapt «en utdanningsmaskin» og erobret makten over informasjon og meningsdannelse når det gjelder utviklingshjelp og innvandring i tiden da Norge blir omdannet fra en tilnærmet homogen nasjonalstat til en multikulturell stat, til et «fellesskap som ikke lenger vet hvem de er». Tvedt sier han ønsker å fremme offentlig debatt om landets erfaring og «usikre situasjon».  

Hva er så Tvedts funn som leder til hans bekymring? Han sier at etter å ha gjennomgått et stort offentlig tilgjengelig kildemateriale som utredninger og meldinger til Stortinget, ledere i de store avisene og lærebøker i skolen over en tidsperiode på et halvt århundre, har han sett klare mønstre, som ikke er åpenbare for dem som lever i historiens strøm. Det er en historikers oppgave på grunnlag av sitt kildemateriale å avdekke, tydeliggjøre det som har hendt. Bistanden til utviklingsland er større i Norge sett i forhold til befolkningen enn i noe annet land. Den blir sagt å være en refleks av strategier i USA og andre vestlige land, men har oppnådd en status som en sak alle norske regjeringer og partier er enige i. TV-aksjonene, Operasjon Dagsverk og et hundre tal sivile organisasjoner er involvert. Bistand inkludert fredsarbeid er tiltak som har formet og dannet det norske folks bilde av seg selv og verden. Tvedt søker å slå sprekker i det han oppfatter som selvtilfredshet og mangel på vilje til diskusjon om mål og midler. I seg selv er dette jo aktverdig, men det synes spesielt at av de tusener av prosjekter norske midler har forsøkt å bidra med til å løfte mennesker ut av fattigdom, er det de aller minst vellykkede som er valgt ut som eksempler. Ja, det har vært mye prøving og feiling i historien om norsk bistand. Risiko har vært en nødvendig faktor, men det har vært stor vekt på å høyne kunnskapsnivået innenfor feltet. Tvedt har ikke syn for dette, men framhever sterkt at enten strategiene blir sagt å være modernisering eller oppfyllelse av grunnbehov for verdens fattige, så er det snakk om vestliggjøring av verden, ja til og med en «ekstrem form for samtidsimperialisme overfor fortiden». Han kritiserer at den vestlige moderniseringshistorien blir oppfattet som allmenngyldig, den veien alle land i verden må gå for å oppnå «utvikling». Mot dette kan en innvende at det må være menneskene i den fattige verden som selv må ta fatt i sin egen utviklingsvei, bevæpnet med de redskaper møtet med vesten har gitt. Den vestlige bistanden må nødvendigvis handle ut fra de perspektivene de er bærere av, modifisert av kunnskapsutvikling på feltet.  Vi vet fra misjonshistorien at de vestlige kristne religiøse uttrykkene har blitt utfordret og omformet av nettopp de som fikk nyte godt av misjonenes tilbud. Nye, svake statsdannelser sammensatt av en befolkning som taler mange språk og har et lavt utdanningsnivå, har vanskelig for å formulere sine egne utviklingsstrategier.  Det er forstemmende at gode intensjoner og bestrebelser innen norsk bistand blir omtalt som sprunget ut av naivitet og uvitenhet og ikledd et språk som tenderer i retning av harselas og latterliggjøring, med slående og smittende begrep som «barmhjertige samaritaner», «godhetstyranner», «det nasjonale godhetsregimet».

Tvedt er opptatt av at det var formålstjenlig for bistandssystemet å snakke om universelle verdier og prinsipper, ikke norske eller vestlige verdier. Regjeringenes meldinger til Stortinget var «overhodet ikke misjonerende på den vestlige eller kristne verdens vegne.» Meldingen som inneholder FNs tusenårserklæring om utviklingsmål var enda mer insiterende på at Norges verdier var universelle verdier. Tvedt har i mange sammenhenger tidligere og også her formidlet at menneskerettighetene ikke er universelle, men et produkt av vestlig utvikling: Internasjonale normer med utgangspunkt i individets rettigheter er en triumf for vestens bidrag til utviklingen av menneskerettighetene. I Tvedts beskrivelse var det maktpåliggende for Norge da landet ble «den ikke-europeiske verdens rettleder i utvikling», «et fyrtårn for menneskerettighetskampen» -og tok mål av seg til å bli en «global humanitær stormakt» at menneskerettighetene ble beskrevet som universelle og ikke som vestlige. En innvending til dette er at FNs menneskerettighetserklæring har tilslutning fra de fleste stater på alle kontinent. Brudd på disse rettighetene i enkeltland viser ikke dermed at de der er ugyldige.

Tvedt framhever at Norge i forhold til sitt folketall har hatt en større og raskere innvandring fra utviklingsland enn de fleste andre land i Europa, en innvandring ingen hadde planlagt. Hundretusener av innbyggere kom fra den «ikke-vestlige kulturkretsen». Det karakteriseres som et sosialt eksperiment og å være «uten sidestykke i historien». Han finner at medias beskrivelse av norsk fremmedfrykt og rasisme er helt misvisende. Innvandringen er preget av at Norge ikke fulgte egne interesser og behov i forhold til arbeidsmarkedet, men har vært et svar på humanitære katastrofer. «En usedvanlig stor prosentdel» av dem som kom til Norge fra utviklingsland, kom ved «at de lyktes å få status som flyktninger, det vil si som hjelpetrengende» eller de kom ved familiegjenforening. Det skjedde ifølge Tvedt et «dramatisk skifte» der den politiske ledelsen ønsket å skape et tolerant samfunn der alle kulturer skulle få utfolde seg og behandles likt. Ideologien om bygging av en norsk nasjonalstat ble skiftet ut med en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som «ideal og mål». Nyordet «majoritetssamfunnet» dukket opp i Stortingsmeldingen Om innvandring til Norge 1979-80 som synonym for nordmenn. Det ble her understreket at integrasjonspolitikken skulle hjelpe innvandrere til å ta vare på egen kultur og motvirke press i retning av assimilering. Tvedt hevder at Den offentlige utredningen Opplæring i et flerkulturelt Norge fra 1995 særlig bør nevnes i en analyse av Norges historie fordi «den så tydelig avskrev den norske kulturen eller de norske eller europeiske verdiene som noe å bry seg om». Hverken norske, europeiske eller vestlige verdier blir noen gang nevnt. Tvedt følger så opp dokument fra den ene regjering etter den andre og finner det samme. Dokumenter fra Kjell Magne Bondeviks regjeringstid er heller ikke opptatt av kristendommens plass i Norge, de er «uten kulturell paternalisme eller misjonstrang på vegne av norske, vestlige eller kristne ideer. Begrepet kristen ble ikke nevnt en gang i St. meld. 49 (2003-04), mens ord knyttet til «muslim» og «islam» ble nevnt mere enn tjue ganger. Her må det sies at Tvedt selv refererer til at det i opplæringslovens formålsparagraf står at skolen ved siden av å åpne dører mot verden og framtiden også skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv. Likevel, det er avskiltingen av norske verdier som er bekymringen. Stor oppmerksomhet knyttes til Jonas Gahr Støres lansering av begrepet «det nye store norske vi» mens han ennå var utenriksminister. Debatten ble ifølge Tvedt først reist i en tale av Gahr Støre i 2006 i moskeen World Islamic Mission på Grønland, Oslo, der Støre støttet seg på én autoritet, Tariq Ramadan, når han startet en diskusjon om Norges framtid og identitet. Ramadan representerer, sier Tvedt, en stemme som oppmuntret til en tydeligere islamsk bevissthet blant muslimer i Europa.  

Presentasjonsformen til Tvedt bidrar til at boken vekker så mye interesse og kritikk. Den er til tider provoserende og harselerende, men også forfriskende. Det er blitt påpekt at mange av eksemplene er tatt ut av sin sammenheng og i for stor grad vridd i retning av å passe inn i forfatterens ærend.  Spørsmål kan også reises i forbindelse med hans metode for «nærlesing» av store dokumentmasser. Det viktige er imidlertid i hvilken grad Tvedts bekymringer er berettiget (de dreier seg overhodet ikke om sikkerhet, militærpolitikk  eller miljø), eller kan det være slik at hans karakteristikker av bistandsvilje, hang til å presentere menneskerettighetene som universelle og inkluderende holdninger til innvandrere og andre kulturer representerer det beste i nettopp norske verdier?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!