Det som er karakteristisk for de protesterende landene er at de har et svakt fungerende barnevern og at konflikter mellom foreldre og barn, inkludert vold skal løses innen storfamilien.

Barents Press har nylig arrangert kurs for russiske journalister om norsk barnevern i Tromsø. Det kan trengs. Den 28. november 2014 sendte TV-kanalen Russia 1 programmet «Spesialkorrespondentene» som handlet om norsk barnevern. Daværende barneombud Pavel Astakhov proklamerte at «Det norske barnevernet driver ulovlig kidnapping av russiske barn» slik at Norge kan løse sine befolkningsproblemer. Astakhov er kjent for en rekke kontroversielle utsagn om norsk barnevern, bl a. at Norge driver terror mot russiske foreldre. Astakhovs utbrudd om norsk barnevern satte i gang aksjoner i mange land i Europa, bl.a. i Litauen, Polen og Romania og i afrikanske land som f.eks. Nigeria som hadde opplevd at borgere bosatt i Norge hadde blitt fratatt barna.

Det som er karakteristisk for de protesterende landene er at de har et svakt fungerende barnevern og at konflikter mellom foreldre og barn, inkludert vold skal løses innen storfamilien. Staten har ingen rolle i håndteringen av familienes indre liv. Norge har en lang historie i etablering av lover for beskyttelse av barn. Riksadvokat Bernhard Getz lagde verdens første barnevernlov – Vergerådsloven i 1896: «Lov om behandling av forsømte børn» trolig etter inspirasjon fra The Society for prevention of cruelty against children som ble etablert i 1880. Loven hevet også den kriminelle lavalder fra 10 – 14 år. Budskapet om en bedre oppvekst ble spedt i den vestlige verden. De politiske lederne på den tiden som utviklet de vestlige demokratiene forsto at de kunne redusere antallet av skadde, syke, kriminelle og fiendtlige samfunnsborgere ved å beskytte dem mot grusomheter i barndommen.

Og her er vi ved sakens kjerne. Når barn utsettes for grusomheter skades de på måter som rammer hukommelse og følelsesregulering. Det reduserer mulighetene for å fullføre skolegangen, få seg arbeid og utdannelse og det øker risikoen for psykiske helseplager. Min erfaring med arbeid med foreldreveiledning i Russland de siste 12 årene er at de russisk helse- og sosialinstanser ikke kobler vold, omsorgssvikt og fysisk avstraffelse med skader som kan ødelegge barnets liv. Perspektivet er heller at å frata foreldrene et barn er en grusom urettferdighet overfor foreldrene. Det er sannsynlig at tilsvarende tanker gjelder i andre østeuropeiske og afrikanske land.

Fysisk avstraffelse av barn som metode i barneoppdragelsen er vanlig i mange patriarkalske kulturer. Tesen er at fysisk avstraffelse skaper respekt for voksne. Den respekt som foreldrene mente å finne var basert på frykt. Lydighet, som tolkes som bevis på respekt, blir barnets metode for å unngå straff og har ingen ting med respekt å gjøre. I Polen demonstrerte sågar foreldre for retten til å bruke fysisk straff i barneoppdragelsen tidligere i år.

Så sent som i 1987 fikk Norge et lovforbud mot å slå barn i hjemmet. Det hadde vært forbudt i skolen siden 1936. Lovforbudet kom etter lange debatter men ble vedtatt som følge av grunnleggende psykologisk kunnskap om skadepotesialet hos barna. Når barnevernet åpner sak når det er mistanke om oppdragervold der omsorgsovertakelse er en potensiell mulighet, er det for så vidt til å forstå, om ikke å forsvare, at foreldrene reagerer med forferdelse og aggresjon. Barnevernets handlemåte er kort og godt ikke til å forstå for dem. Situasjonen kan kompliseres med at vi alle, inkludert barnevernet, har plikt til å anmelde til politiet når det foreligger et mulig straffbart forhold. Avvergeplikten i straffeloven innebærer i tillegg at alle har en generell plikt til å avverge eller forhindre alvorlige forbrytelser eller skade. Det finnes ingen sikker kunnskap om hvor alvorlig en mistanke om straffbare forhold kan være før barnevernet anmelder saker til politiet, men det er grunn til å tro at det varierer. Når først en sak er anmeldt vil politiet søke å forhindre bevisforspillelse eller å trygge barnet i akuttsituasjoner og vi vet at det kan føre til at barnet hentes og at foreldrene varetektsfengsles. Det sier seg selv at slik inngripen, som kan komme uten forvarsel, oppleves som svært dramatisk.

Barnevernets primære oppgave er imidlertid å beskytte barn mot mishandling og overgrep og barnevernloven sier at plikten til å anmelde til politiet først inntrer dersom barnevernet ikke på annen måte - ved å igangsette egne tiltak - kan avverge alvorlige forbrytelser mot barnet. Det finnes heller ingen sikker kunnskap om i hvor stor grad barneverntjenestene først iverksetter egne tiltak for å avklare alvorlighetsgraden eller avverge forbrytelser selv før politiet kobles inn. Også her er det trolig stor variasjon.

Kombinasjonen av patriarkalsk barneoppdragelse, at man er vant til at storfamilien løser private problemer og et uforståelig norsk lovverk lager grobunn for sinne og frustrasjon. Det er et krevende pedagogisk prosjekt å informere om det norske barnevernet. Og nå har de russiske journalistene vært på kurs for å lære. Det skal bli spennende å se om de kan bidra til opplysning om norsk barnevern når de vender hjem, og det er lov å håpe.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Til kommunepolitikerne i Tromsø kommune – vedr. asfaltverk:

0
168

Jorda er dekket av over 70 prosent vann, mens bare 5 prosent av energien vi spiser kommer fra havet. Her har Norge et globalt oppdrag for framtidas matproduksjon.

0
362