ENSOMHET: Mange av dem som har selvmordstanker kjenner på en ensomhet og håpløshet som føles uutholdelig. Det de trenger aller mest er at noen viser at de virkelig bryr seg. Foto: NTB Scanpix/Yngve Olsen Sæbbe

Norsk film til kamp mot myte som tar liv

Mange tror fortsatt oppriktig at man kan sette et annet menneske på tanken om selvmord ved å spørre om de har selvmordstanker. Det er galt!

Mange unge kjenner på ensomhet og denne tendensen mener mange har økt de siste årene. Ungdata bekrefter det i sin siste rapport.

10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging. Det minner oss om den brutale sannheten at hvert år tar 5–600 mennesker sitt eget liv i lille Norge. Hvordan disse tallene slår ut i vår landsdel er vi usikker på. Vi vet at det forekommer omkring ti ganger så mange selvmordsforsøk, som de 5–600 som dessverre lykkes. 
Tryllestaver og enkle oppskrifter eksisterer ikke. Men, en ting vet vi i Kirkens SOS: Det finnes seiglivede myter som vi må ta knekken på for å redde flest mulig liv. Regissør Tuva Novotny tar tak i en av dem i sin debutfilm Blindsone, nemlig: At det er farlig å snakke om selvmord.

Som forelder til barn som tilsynelatende har det bra, hvordan skal man klare å finne ut av om de sliter? Spør Dagbladet Pia Tjelta, hun har hovedrollen som mor i filmen Blindsone, der datteren i huset forsøker å ta sitt eget liv. – Spør alle de ekstra gangene. Ta hull på det man er redd for å spørre om, presiserer Tjelta. Hun erkjenner likevel at det ikke alltid er enkelt å vite hvordan man skal åpne en dialog med noen som har det vondt. Vi er rett og slett redde for å spørre for mye. Kanskje tenker vi at den andre mest av alt trenger å få være i fred.  
Det Pia Tjelta snakker om er en av de mest seiglivede mytene vi i Kirkens SOS og andre som jobber med å forebygge selvmord kjemper mot. Mytene om selvmord kan hindre oss i å gripe inn når vi ser noen som sliter. Derfor må mytene bekjempes. Selvmord angår alle og tar du det på alvor kan du redde liv. Dette uttaler professor dr.med. og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF), Lars Mehlum. 

Mange tror fortsatt oppriktig at man kan sette et annet menneske på tanken om selvmord ved å spørre om de har selvmordstanker. Det er galt! Å få snakket om et så vanskelig og dypt personlig tema, vil oppleves som lindrende og som en lettelse for de fleste, bekrefter Mehlum. NSSF bekrefter det vi i Kirkens SOS har erfart gjennom mer enn 40-års tjeneste. Vi må våge å stille direkte og klargjørende spørsmål om selvmordstanker og planer. 

Mange unge kjenner på ensomhet og denne tendensen mener mange har økt de siste årene. Ungdata bekrefter det i sin siste rapport. En helse- og trivselsundersøkelse som nylig ble utført av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra flere studentsamskipnader rundt om i landet, bekrefter det samme. Rektorer og direktører ved høgskoler og universiteter er fortvilt over statistikkens klare tale. En av ti ungdommer forteller at de ikke har en fortrolig venn. Så mange som en av tre studenter kjenner på ensomhet. Helse- og omsorgsminister Bent Høie kaller ensomhet en folkesykdom. I Storbritannia har man nå oppnevnt en egen statsråd med oppdrag å bekjempe en voksende ensomhet i befolkninga. 

Hvert eneste døgn besvarer Kirkens SOS sine frivillige 500 samtaler, inkludert samtalene som våre frivillige ved Kirkens SOS Nord-Hålogaland besvarer. Omkring 10 prosent av samtalene på telefon og 50 prosent av samtalene på soschat.no handler om selvmordstanker. De rommer alt fra sporadiske tanker til konkrete planer her og nå. Mens de som tar kontakt på telefon som oftest er over 30 år, er de fleste vi chatter med på soschat.no 15–25 år. Noen er ikke mer enn 11 år gamle.  

Barn og ungdommer tar ofte ansvar for omgivelsene og vil ikke belemre andre, verken familie eller andre rundt seg. De kan fremstå som glade og ressurssterke, selv overfor foreldrene sine–og likevel skjule mørke tanker. Ganske ofte viser det seg at de unge vi chatter med innrømmer at det er første gang de våger å dele sine innerste og vondeste tanker med noen. De snakker om ensomhet og redsel for å avsløre hvor sårbare de egentlig er. Hvordan kan vi møte disse unge? Hvordan kan vi forebygge?

«Midt i et bunnløst mørke, kontaktet jeg dere, og med små spørsmål om store ting begynt lysene å tennes rund meg. Det er fortsatt mørkt, men der er små lys å bevege seg rundt. Kanskje var det nå det snudde? Kanskje er det nå jeg overlever. Jeg lever i alle fall.» Sitat innskriver til Kirkens SOS
Mange av dem som har selvmordstanker kjenner på en ensomhet og håpløshet som føles uutholdelig. Det de trenger aller mest er at noen viser at de virkelig bryr seg. Våger du å spørre hvordan dine nærmeste egentlig har det? Våger du å ta deg tid til å lytte til det som er vanskelig?

Det gjelder å trosse sin egen frykt for å trå feil. Det er ikke så vanskelig som du kanskje tror, og det kan redde liv

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse