Fra å ha en hær på over 150.000 under våpen og mobiliseringsreserve i tillegg, har man nå rundt 9000 og knapt nok det. Samtidig er vi blitt tutet ørene fulle av hvor effektivt det norske forsvaret er blitt, etterhvert som man har nedbemannet og kvittet seg med eiendommer og utstyr over en lav sko, skriver Vidkunn Haugli. Foto: Stein Wilhelmsen

Norsk forsvarspolitikk

Det er Norge som bør drive overvåkningen av nordområdene, men se det makter vi altså ikke, selv om vi ansees for å være verdens rikeste land.

Det er en gåte hvordan Norge har latt landmakten forvitre gjennom de siste 30 år. Fra å ha en hær på over 150.000 under våpen og mobiliseringsreserve i tillegg, har man nå rundt 9000 og knapt nok det. Samtidig med denne desimeringa av vår forsvarsevne ble vi tutet ørene fulle av hvor gripbart og effektivt det norske forsvaret ble etterhvert som man nedbemannet og kvittet seg med eiendommer og utstyr over en lav sko. Billigsalg av effekter var opphøyet til dyd. Jeg så selv hvordan solide saueskinnspelser gikk for 50 kroner fra magasinene.

Det var  rett og slett vondt å være til stede i Rustaleiren i 2009 da man i påsyn av daværende forsvarsminister Grete Strøm Eriksen rullet sammen fanen til 6. Divisjon og avviklet den avdeling som var den eneste som hadde seire av betydning i de to månedene felttoget varte i 1940. Man kan være enig eller ikke, men avdelingsstolthet er en dimensjon å regne med for en militær enhet. I nærmere 100 år hadde 6. Divisjon vært et begrep i den norske hæroppsettinga. Så ble den kastet ut i glemselen.

Etter en i manges øyne utrolig lemfeldig omgang med realiteter har Stortinget nå vedtatt å avvikle Andøya som base for overvåkningsfly, og ta grep som på sikt truer Bardufoss flystasjon, stasjonen som har hatt operativ virksomhet i 80 år.

Man legger alt i en kurv, Kampfly, overvåkningsfly og siviltrafikk. Forstå det den som kan. På denne bakgrunn blir det ikke til å fatte at Forsvarsstaben holder igjen og sinker utbygginga av et vedlikeholdsverksted for helikopter på Bardufoss angivelig av sikkerhetsmessige grunner, og da tenker man nok ikke på flysikkerhet -. Samtidig sauser man altså sammen sivil og militær aktivitet på Evenes - uten at man har kunnet registrere at det der har vært stilt særlige spørsmål ved den samme type sikkerhet.

Amerikanerne kommer nå inn på Andøya for fullt. Forsvarsministeren hadde ikke lest seg opp på det som foregikk innrømmet han fra talerstolen, men viste generelt til at det ikke var noe uvanlig i at de var her alliert som vi er.

Gjennom hele den kalde krigen unngikk Norge å legge seg på dørstokken til vår nabo i øst. Det var en klok politikk. Nå ser det ut til at dette vannes ut, og at den norske «armodsmannen» må la andre slippe til på grunn av årevis forsømmelse av Forsvaret. Det er Norge som bør drive overvåkningen av nordområdene, men se det makter vi altså ikke, selv om vi ansees for å være verdens rikeste land. Å beskikke vårt bo I forsvarssammenheng er ikke å slå handa av vår viktigste allierte, USA. Det er å ha en fingerspissfølelse i forhold til det å bidra til lavspenning i nord. Vi har vel også fått en del signaler på at det er et ønske fra stormakten i vest at vi skal gjøre nettopp det, - å komme opp på et nivå som gjør vårt forsvar troverdig.

Det er ikke helt enkelte å skjønne at man gir på båten en viss tilbakeholdenhet når det gjelder vår nabo i øst, en tilbakeholdenhet som skapte forutsetninger for et folk til folk-samarbeid da den monolittiske sovjetstaten gikk i grav. Ja, kanskje var det tøværet man oppnådde,  en medvirkende årsak til at vi fikk på plass delelinjen i nord.

Nå skal Trump og Putin møtes. Noen finner også det suspekt - i likhet med det en del analytikere gjorde ved møtet mellom Kim og Trump. Jeg er ikke akkurat overbevist om det demokratiske sinnelaget hos de nevnte herrer, selv om det nok her er gradsforskjeller. Likevel må vi hilse velkommen alt som kan bryte isen i tilfrosne farvann. Uten at det skjer, vil vi ikke kunne finne farbar veg ut av isødet.

Det er kanskje litt tungt å innrømme for oss som tradisjonelt har hatt sansen for demokratene i USA at det er under republikanske presidenter man har gjort framsteg i forholdet til totalitære regimer. Nixon og Mao, Reagan og Gorbatsjov, og nå Trump og Kim og etterhvert Putin. Et lite unntak i nyere tid er muligens president Kennedy og det litt roligere farvann man fikk i tiden etter den livsfarlige Cubakrisen i 1962.

Jeg er svoren Nato-tilhenger og er litt engstelig for at det skal bli en kløft mellom Europa og USA. En egen europastyrke med egne kommandolinjer ved siden av den forvarsorganisasjonen vi i snart 70 år har vært en del av, vil neppe være av det gode.

Enten vi liker det eller ikke, har USA - med et forsvar som er like stort som de andre NATO-landenes til sammen - vært garantisten for fred i vår del av verden.

Jeg så nettopp i VG en oppstilling over styrkeforholdet mellom NATO og Russland. Der figurerer NATO med stående styrker på ca. 3,5 millioner og reservestyrker på ca. 2,5 millioner. Russland er oppført henholdsvis med ca 0,8 millioner og ca 2 millioner. Så kan man dvele litt ved Norges knapt 9000 soldater. Er det å undres at noen stiller spørsmål om vegring for å komme opppå 2%-målet?

Så registrerer jeg at det fins emerituser i Forsvaret som hevder at vi her nord har nok med en bataljon. Værsågod bli forvirret.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse