PIONÉRER: På en reise gjennom Nord-Europa i 1897 traff den russiske havforskeren Nikolaj Knipovitsj (t.v.) norske ledende størrelser som Fridtjof Nansen og Havforskningsinstituttets første direktør Johan Hjort. Det ble starten på et norsk-russisk samarbeid om forvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet.

Norsk-russisk havforskning – en hjørnestein i naboskapet

Det bidrar til å bygge gode og stabile relasjoner i ei tid da fiendebildene mellom øst og vest igjen er på opptur.

14. mars feirer Havforskningsinstituttet 60-årsjubileum for samarbeidet med sin russiske søsterorganisasjon PINRO. Jubileet er en milepæl i de norsk-russiske relasjonene; havforskningssamarbeidet utgjør det mest langvarige og vellykkede faglige samkvemmet i forholdet mellom de to landene. I mer enn et halvt århundre har norske og russiske forskere møttes for å planlegge og gjennomføre tokt, og for å bearbeide resultater. Dette samarbeidet er selve grunnlaget for den bærekraftige forvaltningen av våre felles fiskeriressurser i Barentshavet.

De første spirene til samarbeidet finner vi hundre år tilbake i tid. De første kontaktene ble knyttet rundt forrige århundreskifte, da både Norge og Russland satte i gang systematisk utforsking av Barentshavets ressurser. På en reise gjennom Nord-Europa i 1897 traff den russiske havforskeren Nikolaj Knipovitsj norske ledende størrelser som Fridtjof Nansen og Havforskningsinstituttets første direktør Johan Hjort, og han besøkte den biologiske stasjonen i Drøbak, en viktig feltstasjon for norsk havforskning. Hjort, Nansen og Knipovitsj møttes igjen i 1899 da Knipovitsj seilte opp norskekysten med sitt spesialbygde forskningsskip Andrej Pervozvannij. Skipet tilsvarte det første norske forskningsskipet Michael Sars, bygd på oppdrag fra Fiskeridirektoratet i 1900. På reisen besøkte Knipovitsj og hans mannskap flere norske byer, deriblant Tromsø.

Det ble mange møter i de kommende årene. Knipovitsj brevvekslet med Hjort og Nansen, og utviklet etter hvert et personlig vennskap med Hjort. Knipovitsj og Hjort arbeidet begge med fiskebestandenes migrasjonsmønster, og i 1907 utga de en felles artikkel om selbestanden langs Murmansk- og Finnmarkskysten og dens innvirkning på fiskebestandene. Hjort ga seinere Knipovitsj æren for å være den første som kartla Golfstrømmens ulike forgreininger i Barentshavet, og sammenhengen mellom det og fiskebestandenes fordeling i området.

I Fridtjof Nansens arkiver fins også brevveksling med den russiske marinbiologen og polarforskeren Leonid Breitfuss. Breitfuss ledet Murmansk vitenskapelige fiskeri-ekspedisjon og besøkte sine norske kolleger flere ganger tidlig på 1900-tallet. Samarbeidet ble raskt utvidet til flere enn lederskikkelsene. I tiåret fram mot første verdenskrig organiserte Bergen marinbiologiske stasjon, Bergen Museum og Fiskeridirektoratet oseanografiske kurs i samarbeid med Det internasjonale havforskningsrådet, ICES. Formålet var å utdanne kvalifisert personell til ICES sine prosjekter. Blant de russiske og norske deltakerne ble mange bånd knyttet, som det mellom Aleksander Kutsjin og Bjørn Helland-Hansen. Noen år seinere deltok Kutsjin på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon som oseanograf, etter anbefaling fra Helland-Hansen og Fridtjof Nansen.

Motivasjonen for samarbeid mellom norske og russiske havforskere var todelt; for det første kan man snakke om et faglig ønske om å holde kontakten med kolleger og delta i forskning internasjonalt. For det andre eksisterte det da som nå en erkjennelse av at utforsking av de enorme havområdene krevde koordinert innsats på tvers av grenser. Med de økende politiske motsetningene i mellomkrigstida ble det imidlertid vanskelig å opprettholde kontaktflatene. På begynnelsen av 1930-tallet var det fortsatt noe kontakt i forbindelse med merkeforsøk i Barentshavet, men i det store og det hele gikk havforskningssamarbeidet i dvale.

Til tross for sterke motsetninger mellom øst og vest under Den kalde krigen, var det faglig interesse for samarbeid. En kilde etter Havforskningsinstituttets tidligere direktør Gunnar Rollefsen forteller om det. Norske fiskeriforskere fant ut at de skulle merke torsken med et særlig stort merke, med tekst også på russisk, og med oppfordring om å ta visse mål og sende merket tilbake til Bergen. Slik ble torsken en «ambassadør» da kontakten var brutt – for de russiske fiskerne skrev ned sine mål og fikk brakt merkene til Bergen gjennom offisielle kanaler.

Kontakten mellom norske og russiske fiskerimyndigheter ble gjenopptatt etter Einar Gerhardsens besøk i Moskva i 1955. Forholdene for et samarbeid på fiskeriområdet var bedre nå. Etter at Koreakrigen tok slutt og Stalins døde i 1953, kom et «tøvær» i Den kalde krigen. Sovjetunionen var også mer innstilt på vitenskapelig samarbeid, og tok opp igjen sitt medlemskap i ICES i 1955.

Nå gikk utviklingen raskt. I 1956 kom den sovjetiske fiskeriminister Aleksander Isjkov på besøk til Norge og Havforskningsinstituttet, og i mai samme år reiste fiskeriminister Nils Lysø på gjenbesøk. Formålet var å utvikle samarbeid mellom Norge og Sovjetunionen om fiskerforskning, men også å studere fiskeriene og industrien mer generelt. Slike «fiskeridelegasjoner» ble også organisert i 1957. Samme år ble det fra sovjetisk side lagt fram forslag om «å utvide kontakten mellom norske og sovjetiske havforskere i form av gjensidige besøk». Det var dette som ble etablert i 1958, for seksti år siden. Først kom det sovjetiske forskningsfartøyet «Sevastopol» til Bergen i februar, og i august besøkte havforskningsfartøyet «Johan Hjort» Murmansk.

Etableringen av et samarbeid under Den kalde krigen viser at både Norge og Sovjetunionen innså betydningen av faglig kontakt på områder av felles interesse. Samarbeidet ble videreutviklet og utdypet i løpet av 1970- og 1980-tallet, som ellers var preget av stor militærstrategisk interesse for nordområdene. Også i dag er naboskapet mellom Norge og Russland omfattet av et utstrakt samarbeid på felt av felles interesse, de fleste av dem knyttet til nordområdene og Barentshavet. Først og fremst er det viktig for å sikre fortsatt bærekraftig forvaltning av de rike ressursene i Barentshavet. Sett fra småstaten Norge er det også politisk viktig å ivareta slike faglige kontaktflater til vår russiske nabo. Det bidrar til å bygge gode og stabile relasjoner i ei tid da fiendebildene mellom øst og vest igjen er på opptur.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse