Vekst er viktig for mange små kommuner, men den bør ikke komme på bekostning av helse og brudd på grunnleggende rettigheter.

Bloddiamanter refererer opprinnelig til diamanter som ble utvunnet for å finansiere en borgerkrig, som for eksempel i Liberia og Sierra Leone på 1990-tallet. I mer utvidet forstand omfatter det diamanter som blir utvunnet på illegal vis og under brudd på menneskerettigheter.

Hvordan kan dette ha noe relevans til Norge? kan man spørre.

Jeg har over år vært heldig og truffet mange fra våre østeuropeiske land. Min oppfatning er at de aller fleste som kommer hit til Norge, ønsker å skape en bedre forutsetning for seg og sin familie. De har gjort bevisste valg i forhold å flytte til ett land som har sterk vekst. De er villige til å jobbe hardt og lenge for å komme i en bedre livsituasjon.

Ved inngangen til 2016 (4. kvartal 2015) var totalt nesten 150.000 personer fra EU-landene i Øst-Europa sysselsatt i Norge. Nær en fjerdedel av disse (35 000 personer) var her på korttidsopphold (ikke bosatt). Samlet sett var det en økning i sysselsatte fra Øst-Europa på 12,3 prosent fra 2013 til 2014, den samme prosentvise økningen som fra 2012 til 2013. Fra 2014 til 2015 ser antallet derimot ut til å ha stagnert (på papiret minus 4 prosent). SSB har imidlertid endret metodikken slik at disse tallene for 2015 er usikre og ikke kan sammenlignes direkte med tidligere år.  

Polen og Litauen er de to dominerende avsenderlandene. Nær 80 prosent av innvandrerne østfra har kommet fra disse to landene. Norge nyter godt av denne innvandring. Både i forhold til å få dekt opp sin manglende arbeidskraft, og i forhold til vekst i ulik industri.

Sjømatindustrien har sysselsatt mange østeuropeere de siste årene. Dessverre har den rivende utviklingen en mindre attraktiv side. Det er et faktum at mange i bransjen utnytter at arbeidsinnvandrere som kommer til Norge, ikke har den nødvendige kunnskap om språk eller sine rettigheter, eller blir gitt mulighet til å erverve seg denne. Man kan strekke det enda lengre ved å si at mange personalsjefer foretrekker å ansette en østeuropeer framfor en norsk arbeider, da det ofte er mindre problemer med disse arbeidstakerne. De norske har som regel kunnskap om sine rettigheter og er ofte organisert.

Det er også et kjent faktum at det ofte benyttes ulike bemanningsbyråer som leier ut arbeidskraft til norsk industri. Arbeiderne får sin lønn fra hjemlandet og bemannings byrået får betalt for sine tjenester. Arbeidstakerene tør ikke organisere seg, og arbeidsgiveren trenger således ikke engasjere seg i sine arbeidere, og overlater problem til utleiefirmaet.

Jeg har selv opplevd lignende forhold da jeg jobbet i industrien på 90 tallet. Ble ansatt hos Volvo i Sverige, og der hadde vi en personalsjef som var viden kjent for sin nedlatende holdning til arbeidsinnvandrere. Hans hovedbudskap til de som reagerte på dårlige arbeidsforhold var at «det er bara at åka i veg hem, det finns mera kjøtt på porten». Dette ble heldigvis tatt hand om av en sterk fagforening som valgte å stå på for sine arbeidsinnvandrere.

I utvidet forstand innebærer denne type politikk og reaksjoner, evt. bortfall av reaksjoner, brudd på menneskerettigheter. Mange av de som kommer hit til landet er uvante med det norske systemet. Dette utnyttes fullt ut av arbeidsgivere og organisasjoner som i utgangspunktet skal være en støtte. Det være seg arbeidstilsynet, NAV eller fagforeninger. Mange av de som kommer føler at de blir ekskludert gjennom dårlig språkforståelse og dårlig behandlet. Arbeidstakere går ofte for lut og kaldt vann.

Alle burde være tjent med å legge til rette for en god integrering av arbeidsinnvandrere. Tross alt så yter mange av dem mye gjennom skatt og bruk av tjenester. Kommunene får flere barn på skolene - som igjen øker tilskudd til drift. Redselen for å lage bølger for etablerte bedrifter, gjør at man velger å se bort fra åpenbare brudd på arbeidsgiverplikt og arbeidstakers rettigheter. Dette gjelder oss som mennesker og kommunen som vert for alle sine innbyggere.

Brannslokking ved hjelp av utstrakt bruk av sosiale tjenester er ikke den rette veien å gå. Bedre forståelse av systemets rettigheter og plikter samt god sosial integrering, både i arbeid og privat, er veien. Kommunene bør i sin velkomstpakke kunne legge til rette med bl.a norsk-kurs for å bidra til en god integrering.

Norske fagforeninger har gjort og gjør mye bra for sine medlemmer. Dessverre har vi over de siste år registrert at de ikke alltid er på alerten for å stå opp for sine østeuropeiske medlemmer. De tar gjerne imot nye medlemmer, men er ikke like tilgjengelige når det kommer til å følge opp problem som oppstår. Ofte må man alliere seg med en nordmann, som kan innlede samtale eller hjelpe til med registringer av skader og brudd på rettigheter. Registringer av arbeidsskader blir ofte ikke gjennomført, før man har dratt sin sak gjennom ett tungrodd system.

Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell - hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset».

Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen.

Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra både myndigheter og en kraftig holdnings endring de neste årene.

Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med - for å få badet pusset opp billig eller å få solgt mest mulig laks. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet.

Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv.

Vekst er viktig for mange små kommuner, men den bør ikke komme på bekostning av helse og brudd på grunnleggende rettigheter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Fornorskningen, med sine mange masker og drakter, handlet før og handler enda om mye mer enn språket som folk har blitt fratatt.

0
14