Hver femte laks dør nå før den kommer til produksjon.

Den nye fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet er sjokkerende lesning. Sykdomsproblemene i norske oppdrettsanlegg vokser, og er større og mer alvorligere enn noensinne.

Hver femte laks dør nå før den kommer til produksjon, melder NRK. Problemene øker i takt med at lakselusa har blitt resistente mot legemidler.  

Flere andre sykdommer preger i økende grad situasjonen. Det gjelder for eksempel infeksiøs lakseanemi (ILA). Også virussykdommen pankreas viser tegn til økning. Den alvorlige sykdommen ble i fjor påvist i 138 oppdrettsanlegg, og smitten er dessverre i ferd med å bre seg også til de nordligste fylkene.

Samtidig er fangstene av villaks i Norge mer enn halvert de siste 30 årene. Nedgangen blir til stadighet trukket frem av laksefiskere i sjø og elv, samt elveeiere.  Problemene med villaksen er gjennomgående svært dårlig reklame for oppdrettsnæringen.

Men situasjonen med massedød og sykdom i merdene synes ikke å gjøre nevneverdig inntrykk på norske politikere, næringslivsledere eller sjiktet av byåkrater i kommuner og fylkeskommuner som ser det som sin livsoppgave å legge til rette for mer lakseoppdrett. 

På ulike konferanser langs kysten er det forbausende å være vitne til hvor mange som fortsatt lar seg begeistre av det glansede budskapet fra laksenæringens egne representanter. For ikke å snakke om trylleformlene fra det økende antall salgsagenter, for eksempel i Norges Sjømatråd, som bruker store penger på å markedsføre norsk laks i inn og utland.

Å lytte til dem, føles nesten som å ta steget over i en parallell virkelighet. På disse møteplassene dyrkes lakseeventyret helt og fullstendig uten motforestillinger. Den eneste skyen på himmelen er ikke lakselusen, men at vi som nasjon ikke tar ut enda mer av «markedspotensialet».

Laksen blir omtalt som den nye oljen. Laksen fra det norske havet skal brødfø verden. Statsminister Erna Solberg har omtalt laksen som Norges IKEA. Det snakkes med jevne mellomrom om en dobling av produksjonen i løpet av få år.

For med en laksepris på nærmere 70 kroner kiloet, og mens det enorme kinesiske markedet igjen er tilgjengelig, er lakseoppdrett nesten jevngodt med å trykke penger.

I Norge har oppdretternes politiske makt økt proporsjonalt med omsetningen og eksportverdien. Det er som vi vet ingenting i veien for at lakseoppdrettere kan bli ansvarlige statsråder for fiskerinæringen uten at det vurderes som et habilitetsproblem.

Tiden der vi diskuterer om næringen er i stand til å rydde opp i situasjonen på egen hånd, bør være over. Svaret er at det er de ikke. Det aller mest alvorlige er at selskapene – med noen få unntak – synes å være helt ute av stand til å ta inn over seg at veksten ikke kan fortsette når lakselus og andre sykdommer er ute av kontroll.

Det synes også å være stor motstand mot å erkjenne at det nettopp er en for rask vekst og stadig nye anlegg som har gjort det vanskeligere å bekjempe sykdommene.

De som protesterer i ulike lokalsamfunn opplever ofte at det er vanskelig å bli hørt. Det er tross alt langt til makten i Oslo, der tilstanden i fjorder i Nordland og Finnmark ikke er det som vekker størst interesse.

Kommunikasjonen fra næringen selv gjør vondt verre. Måten lakseoppdretternes talspersoner snakker med omgivelsene på preges ofte av nedlatenhet, fornektelse og arroganse. Stilen er konfronterende, og inviterer for sjelden til god dialog med mennesker som bor langs kysten og målbærer hverdagserfaringer med sykdom, rømming og avfall.

-Dere i mediene skriver så mye om lus. Sannheten er at vi ikke lenger har et luseproblem, sa Nord-Norges største oppdretter, Inge Berg i Nordlaks til VG i oktober i fjor.

Denne type utsagn fra landets største oppdrettere burde være et alvorlig varsko for ansvarlige politikere. I stedet for å tusle underdanig rundt oppdrettskongene, må allmennhetens representanter våge å utfordre pengemakt og stille tøffere krav til måten produksjonen foregår på.

Å få næringen på rett kjøl, kan kanskje komme til å handle om viljen til å ta i bruk ny teknologi. Noen hevder at lukkende anlegg kan være med på å sikre bærekraftig og mer miljøvennlig drift. Men det koster penger, penger mange små og mellomstore oppdrettere vegrer seg for å bruke, når det i tillegg er usikkert om denne metoden er det riktige svaret.

Uansett viser materialet fra Veterinærinstituttet at norsk oppdrettsnæring er ute av kontroll, og må reguleres mye strengere enn i dag.

Nå kjenner vi lusa på gangen. Gulrota må legges vekk, og pisken må tas frem.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Nasjonalstaten Norge har akseptert at der bor samer innenfor landets grenser. Denne erkjennelsen har fått dyptgripende konsekvenser; nasjonalt ved at et samisk folkevalgt organ er opprettet og grunnloven endret og internasjonalt ved at Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige konvensjoner.

1
72

Går man noen få år bakover i tid, var det få eller ingen som tvilte på at samene var et urfolk i Norge. De kom først til Nordkalotten. De var blitt fratatt både land og rettigheter. Sameland var okkupert og kolonialisert av sørnorske inntrengere.

2
16