POPULÆR: Erna Solberg under et besøk på Senja under fjorårets valgkamp. Til høyre i bildet ordfører i Senja kommune og leder i Troms Høyre, Geir Inge Sivertsen. Foto: Skjalg Fjellheim/Nordlys

Den nye ørnen

Høyre samles fredag til landsmøte, som det nye store og selvbevisste sentrumspartiet i norsk politikk.

Høyre, som denne helgen er samlet til landsmøte på Gardermoen,  har blitt det nye Arbeiderpartiet. Partiet stanger stabilt opp mot 30 prosent på meningsmålingene. Etter nærmere fem år ved makten er ikke styringsslitasjen merkbar.

Sakte men sikkert har Høyre blitt forbundet med trygg og stø styring, et velgerkoalisjon som konsoliderer og representerer sentrum, eller rommet i midten, der de fleste nordmenn fremdeles befinner seg til tross for at sosiale medier skaper et annet og fragmentert inntrykk. Høyre fanger opp en konsensus i velgermassene. Slik Ap tidligere lyktes med under skiftende lederskap, som Brundtland og Stoltenberg.

Erna Solberg får berettiget kritikk for å gi FrP for stort spillerom til å markere egne standpunkter i regjering. Men FrPs populisme, som verdikonservative stemmer i Høyre advarer mot, bidrar jo nettopp til å styrke inntrykket av Høyre som et moderat sentrumsparti. Nå gjenstår det å se hvor mange konsesjoner hun gir minipartiet Venstre, og kanskje etterhvert også interessegrupperingen KrF, som begge har marginale velgergrupper i ryggen.

Dette er et potensielt minefelt for statsministeren de neste årene. Venstre kan med sine symbolsaker skape et uklart bilde av hva regjeringen står for. Partiet har for eksempel allerede sørget for at et forbud mot ansiktsdekkende plagg kun skal gjelde inne i undervisningssituasjoner, og sørget for å utvanne et strengere forslag som det opprinnelig var flertall i Stortinget. 

Men Høyre har i det store bildet gått gjennom en forvandling, og lyktes med å skape en overbyggende fortelling, som til en viss grad opphever konfliktaksene i norsk politikk, og visker ut forskjellene mellom seg selv og Ap.

Dermed har Høyre gradvis overtatt Aps tradisjonelle rolle som minste felles multiplum i norsk politikk. Høyre ser stadig mer ut som et statsbærende sosialdemokratisk parti, slik økonomi-professor Einar Lie formulerte det i Aftenposten nylig.

Noen skattereduksjoner for de minst trengende har det riktignok vært siden 2013. Høyre har ikke helt mistet sin sjel. Men Lie peker på hvordan veksten i velferd og offentlige utgifter har vært formidabel under Erna Solbergs ledelse.   Høyre har også markert seg som en stødig forsvarer av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og fremstår som partiet som sikrer pensjonen for store grupper offentlige ansatte.

Og denne uken kom partiet med nye forslag for å øke avgiftene for nordmenn flest.  På landsmøtet til helgen kan Høyre komme til å vedta å øke engangsavgiften til staten for alle som kjøper bensin- eller dieselbil. Ni milliarder kroner i et jafs fra folk flest, tilsynelatende uten antydning til noe opprør, verken i eget parti eller i folket.

Når det gjelder effektivisering og modernisering av offentlig sektor, har Høyre tilsynelatende overtatt som den toneangivende kraft. Der Høyre ser muligheter i å mobilisere mer regional makt i et sentralstyrt land, har reformistene tilsynelatende forsvunnet ut av Arbeiderpartiet. Der er det for tiden kun protesten som høres, og Høyre har dermed fått en ny banehalvdel å spille alene på.

Alt dette skyldes i sum smarte grep fra Høyre, men like mye den eksistensielle krisen som har vokst frem i Arbeiderpartiet.

Erna Solbergs flegma og personlige egenskaper skal heller ikke undervurderes. Et flertall av velgerne mener at hun er den personen som er best egnet til å styre landet. Hun fremstår som gjennomtenkt og neddempet, en «voice of reason» midt i den opphetede retoriske støyen fra ytterfløyene på høyre og venstre side. Det er meget vanskelig, for ikke å si umulig, å se for seg at hun hopper på utspill med håp om kortsiktig politisk gevinst. Hvem ser for seg Erna Solberg uten noe forvarsel gå på en talerstol og invitere 10.000 flyktninger til Norge?

Dessuten har hun sikret etterveksten i eget parti. Høyre har en sterk garderobe, et helt lag med dyktige politikere i 40-årene.  Noen av dem kan vi, når vi legger godviljen til, forestille oss som en fremtidig statsminister.

Det likner til forveksling den gamle og bunnsolide  partiskolen i Arbeiderpartiet.

Instinktet i det gamle styringspartiet Ap har inntil nylig vært at svaret på de fleste ufordringer i det norske samfunn befinner seg i skjæringspunktet mellom Høyre og Ap. I dag oppfattes Ap mer og mer som et fløyparti, der toneangivende stemmer skaper tvil og forvirring om partiets profil i verdispørsmål, og saker knyttet til innvandring, klima og distriktspolitikk.

Da blir det vanskelig, for ikke å si umulig, å samle brede velgergrupper under vingene hos den gamle ørnen. Hvis partiet skal ta opp kampen med Erna Solberg, må Ap være i stand til å fornye kontrakten med brede velgergrupper. Det haster.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer