De som skriker høyest om at EU stjeler kraftressursene våre, er også de sterkeste motstanderne av ny kraftutbygging lokalt. Men en ting er sikkert; storstilt utbygging av norsk vindkraft, og spesielt til havs, vil på lengre sikt gi betydelig lavere kraftpriser. Å handle i samråd med omverdenen trenger ikke å medføre tap av selvråderett, men snarere gi nye muligheter til å bidra til en god utvikling, skriver Kristoffer Rypdal. Foto: Nei til EU

Den nye proteksjonismen

Å handle i samråd med omverdenen trenger ikke å medføre tap av selvråderett, men snarere gi nye muligheter til å bidra til en god utvikling.

Blant de største hindringene for den globale fellesdugnaden for omstilling til et  bærekraftig energisystem er proteksjonisme og nasjonalisme. Det lite sympatiske ønsket om at andre skal bære byrdene – det som internasjonalt gjerne kalles “free riding” - blir gjerne framstilt som en progressiv kamp mot skumle kapitalkrefter som vil rane nasjonens og folkets ressurser .

Overskriften til Sandra Borchs innlegg i Nordlys 31. januar, “Skal vi gi energien vår til EU?” er illustrerende. Enda verre er Olav Flaate’s innlegg i samme avisutgave, der han makter å sause sammen meetoo-kampanjen og norsk tilslutning til EUs energibyrå.

Hva kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer og kampen mot dem har lært oss er først og fremst at vi lever på EN klode. Planeten vår er ETT sammenvevd økosystem  og vi mennesker er EN art blant mange som er avhengige av hverandre. Ingen regioner, nasjoner, folkeslag eller religioner kan ignorere at menneskearten er i ferd med å sprenge planetens fysiske grenser.

Blant de store regionene i verden er EU uten sammenlikning den som har kommet lengst  i omstillingen til fornybar energiproduksjon og til å innføre systemer for prising av CO2-utslipp. Et helt sentralt element i denne omstillingen er å sørge for at områder med store fornybare energiressurser blir utbygd og at denne energien blir eksportert til områder med stor folketetthet og små naturlige  energiressurser. Dette gjelder  selvsagt ikke bare energiproduksjon, det er en grunnleggende prinsipp i all økonomisk utvikling. Det kalles handel.

Jeg tror den norske debatten om disse temaene vil bli mer konstruktiv hvis vi behandler elektrisk kraft som enhver annen resursbasert eksportvare, på like linje med olje, fisk og turisme, men samtidig også forholder oss til at kraftressursene i større grad enn andre varer er et globalt felleseie – en ressurs vi må dele geografisk og på tvers av generasjoner for å ivareta en verdig eksistens for etterkommerne våre på denne planeten.

Omstillingen vi snakker om krever overnasjonal organisering, og EUs energibyrå er ett av mange ledd i en slik organisering. Vi kommer heller ikke utenom markeder, som ikke må forveksles med uhemmet markedsliberalisme og monopolisering.

Vi befinner oss ved et kritisk vendepunkt i transformasjonen fra fossil til fornybar energi i verden. Det skyldes at de to største fornybarformene, landbasert vindkraft og solcellepaneler, er i ferd med å bli mer lønnsomme enn fossil kraftproduksjon i mange områder. Og havbasert vind kommer raskt etter.

I følge det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) er det som driver disse kostnadsreduksjonene teknologisk utvikling, beinhard konkurranse og internasjonalt aktive prosjektutviklere. Alle disse tre bærebjelkene krever internasjonalt samarbeid, nedbygging av handelsbarrierer, og nasjonale og overnasjonale byråer som smører utviklingen i stedet for å virke som bremseklosser.

De som skriker høyest om at EU stjeler kraftressursene våre er også de sterkeste motstanderne av ny kraftutbygging lokalt. De står alltid i fremste linje blant motstanderne når det søkes om konsesjon til nye vindkraftverk. Det argumenteres med at  integrering i EUs kraftmarked vil føre til dyrere kraft i Norge og avståelse av vesentlig selvråderett. Dette er en tvilsomme påstander, men en ting er sikkert; storstilt utbygging av norsk vindkraft, og spesielt til havs, vil på lengre sikt gi betydelig lavere kraftpriser. Å handle i samråd med omverdenen trenger ikke å medføre tap av selvråderett, men snarere gi nye muligheter til å bidra til en god utvikling.

Mine synspunkter på disse spørsmålene er formet gradvis gjennom at jeg siden årtusenskiftet har forsket innenfor en ny tradisjon som kalles systemvitenskap. En generell innsikt jeg har vunnet, som kanskje er en gjenoppdagelse av en konklusjon som ble trukket allerede av de gamle stoiske filosofene, er at hvis du vil unngå kollaps, så må du omfavne forandringen, ikke kjempe mot den.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse