Som ordfører og regionleder for to av landets største kommuner, Kautokeino og Karasjok - som til sammen utgjør nesten 1/3 av Finnmark og 1/5 av den nye stor-regionen - kjenner jeg på forpliktelsen til å tenke fremoverlente tanker på vegne av egen region, skriver ordfører Johan Vasara i Kautokeino (bildet). Foto: Guttorm Pedersen

Det er ingenting som tilsier at 30.000 statlige stillinger må ligge innenfor ring 3 i Oslo

Med en ny stor-region kapabel til å ta ansvar - og med arealer større enn flere sentraleuropeiske stater - ligger alt til rette for å leve opp til regjeringens lovnader om å overta mer makt og myndighet. Det fordrer imidlertid at vi løfter blikket fra skyttergravene. Tiden er inne for å tenke stort, la oss snu på norgeskartet - la oss gå videre!

Norge er unik i verdenssammenheng ved at det aller meste ligger sentralisert i landets hovedstad. Slikt er utenkelig i mange europeiske land, og slik trenger det nødvendigvis ikke være i Norge heller.

Regionreformen er opplest og vedtatt - Troms og Finnmark blir til én region. Nå er det på tide å begrave stridsøksa og komme oss videre i debatten, det gjelder særlig oss i Finnmark. Tar vi ikke del i diskusjonen om mulighetsrommet som ligger i etableringen av den nye stor-regionen, kan historien ende som i 1814 der landets fremtid ble støpt i grunnloven uten at de nordnorske delegatene noengang rakk å komme frem til Eidsvoll.

Som ordfører og regionleder for to av landets største kommuner, Kautokeino og Karasjok, som til sammen utgjør nesten 1/3 av Finnmark og 1/5 av den nye stor-regionen, kjenner i allfall jeg på forpliktelsen til å tenke fremoverlendte tanker på vegne av egen region. La meg derfor først gi min fulle støtte til ordførerkollega Rune Rafaelsen i Sør-Varanger for hans tanker om å tilføre den nye stor-regionen vertskapsansvaret for Helse Nord og Statens Vegvesen.

Argumentene for dette er mange og vanntette. De enkeltforslagene ordføreren i Sør-Varanger tar opp illustrerer godt hvilke diskusjoner den nye stor-regionen nå endelig åpner opp for, en reell debatt om å desentralisere statsforvaltningen - og det helt i tråd med Stortingets vilje. Norge er unik i verdenssammenheng ved at det aller meste ligger sentralisert i landets hovedstad. Slikt er utenkelig i mange europeiske land, og slik trenger det nødvendigvis ikke være i Norge heller.

La oss derfor åpne opp for en videre debatt - en føderalisering av statsforvaltningen? Om ikke departementer, hvorfor ikke diskutere flytting av direktorater, statlige tilsynsorgan, etater innen klima, miljø, natur, samferdsel, utenriks, petroleum m.fl?

Det skal være over 30.000 statlige stillinger i Oslo kommune, og enda flere indirekte ved at så godt som alle statseide foretak ligger spredt i og rundt Akersgata. Med de nye stor-regionene og dagens infrastruktur i form av flyforbindindelser og digitale løsninger er det ingenting som tilsier at alle disse må ligge innenfor ring 3.

For å unngå eventuell hysteri fra hovedstaden kan vi la føderaliseringen ligge og heller fokusere på desentralering av oppgaver, som jo skulle være i tråd med Regjeringens egne lovnader. Et spørsmål som forsåvidt også melder seg, er hvorvidt våre egne regionale politikere kommer til å ha viljen til å spre noen av de over 3300 stillingene i den nye stor-regionen utover kommunegrensene til Tromsø og Vadsø?

I Arbeiderpartiet har vi i den anledning et fint slagord, by og land - hand i hand, som våre to Ap-ledede fylkeskommuner nå kan gjøre alvor av. Noen kimser av dette, men ved å ta hele landet aktivt i bruk skaper vi gode forutsetninger for sårt tiltrengt aktivitet i privat sektor. Glem ikke det.

I tillegg til å bli 43 kommuner og 241.781 innbyggere, vil den nye regionen nemlig også få det regionalpolitiske ansvaret for å hensynta store og markante samiske områder. Dette ansvaret må ikke reduseres til å kun omhandle en og annen søkerbasert ordning under “budsjettposten språk- og kultur”, men også tilrettelegging for infrastruktur, næringsutvikling og aktivitet i disse områdene.

Fylkes- og regionalpolitikken har et stort potensiale i å styrke sin legitimitet i de kjernesamiske områdene. Min påstand er at fremoverlendte innspill for næringsutvikling - fulgt av strategisk tenkning rundt infrastruktur og en desentralisering av i allfall noen av de eksisterende (eller eventuelle nye) forvaltningsoppgavene til disse områdene - ville tilført regionalpolitikken bakkekontakt hos den samiske befolkningen og dermed tillit og en følelse av at dette er noe for oss alle.

Min erfaring er at både riks- og fylkespolitikken har en viss berøringsangst for de kjernesamiske områdene, mye pga. usikkerheten som knytter seg til andre samfunnsforhold, et helt annet språk og forholdsvis store geografiske områder som rett og slett er ukjent terreng for både regionale og nasjonale politikere.

Det er synd, når vi vet at ethvert utviklingsprosjekt hvor som helst i regionen ofte betyr oppdrag og inntekter for landsdelens entreprenører, aktører som ofte har sin tilhold i nettopp byene. La meg derfor legge igjen en invitasjon for en kopp med bålkaffe. Regionen - alle vi - er tjent med regionen blir en region for alle som bor her, også den samiske befolkningen.

Mens milliardene sitter løst i sør, ofte takket være omforente fellesprosjekt som gjerne har store og folkerike regioner bak seg, har fylkespolitikken i nord en lei tendens til å redusere spennende regionale utviklingsprosjekter til en debatt om å være “for eller mot den eller de”. Vestfylket mot østfylket. Kyst mot innland. Alta mot Hammerfest. I Finnmark har vi i flere tiår revet hverandre i stykker med disse konstruksjonene. Vi er flere ordførere som opplever at viktige regionalpolitiske saker fra våre områder drukner på grunn av den endeløse jamringen noen få høylytte kommunehauker steller i stand fra hver sin fjellknaus. Vi er lei. Vi vil videre.

I så tilfelle byr den nye stor-regionen på en lenge etterlengtet mulighet til å starte med blanke ark, begrave stridsøksen, løfte blikket og se regionen som helhet for å sammen spille hverandre god. I det store bildet er vi tross alt alle i samme båt. Vi må få et Nord-Norge som setter dagsorden og på den måten utfordrer de politiske premissene som altfor ofte legges ensidig fra Oslo.

Nå ligger alt til rette for at de arktiske debattene ikke lenger kan foregå over hodene på oss. Nå er det vi som har mulighet til å styre showet, og én debatt vi med rette kan starte med er den både Regjeringen og Rafaelsen i Kirkenes har tatt til ordet for, tilførsel av makt og myndighet til regionen vår.

Det sies at det kinesiske ordet for krise består av to tegn, det ene står for “fare” og det andre for “muligheter”. Vi bør nå bygge ned krisestemningen og heller fokusere på mulighetene.

Apropos kineserne, er vi klar til å gjøre regionen vår til den fremste arktiske reiselivsdestinasjonen i hele det sirkumpolare nord? Tro meg, med 1,5 milliarder kinesere i kraftig økonomisk vekst vil det neppe stoppe med den 355,9 % reiselivsøkningen vi har sett i perioden 2012 - 2016. Dette er bare begynnelsen, og med en god og bærekraftig forvaltning kan dette bli en gullgruve bedre enn gruvene vi tradisjonelt snakker om. Forutsatt at regionen spiller på lag med hverandre.

La oss se fremover!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer