Olje- og energiminister Terje Søviknes. Foto: Carina Johansen, NTB scanpix

Oljeleting i Barentshavet er Norges midtlivskrise

I dag ligner oljepolitikken fra Terje Søviknes på en mann i midtlivskrise som mislykkes i å bevise at han fortsatt er ung.

Regjeringen har en klimapolitikk som avhenger av at mange land skal la verdifulle fossile ressurser bli liggende av klimahensyn, men at Norge skal slippe.

Jeløya-plattformen fra den utvidede regjeringa med Høyre, FrP og Venstre lover fire nye år uten oljeleting i Lofoten, Vesterålen, Senja og flere andre viktige og sårbare havområder. Men det settes ingen brems på videre oljeleting i Barentshavet.

Terje Søviknes fortsetter som statsråd i Olje- og energidepartementet, og han fortsetter arbeidet for å opprettholde høyt nivå i tildelinger av leteareal til oljenæringa. I de første dagene etter regjeringsplattformen var signert, tildelte han flere nye utvinningstillatelser enn det noensinne har blitt delt ut i en konsesjonsrunde.

Regjeringa tviholder på at verden vil trenge norsk olje og gass i flere tiår framover, på samme måte som mange menn i en viss alder tviholder på at det ikke er for sent å ta fatt på drømmene han hadde da han var ung. 

Det er vanskelig å skjønne hvordan Søviknes sammen med alle de tre største politiske partiene i Norge mener at verdens klimamål ikke skal få konsekvenser for verdens syvende største eksportør av fossile utslipp.

For at det skal være sannsynlig at vi klarer å begrense oppvarmingen globalt til under to graders temperaturøkning, kan vi fra nå ikke slippe ut mer enn 800 milliarder tonn CO2.  Hvis vi utvinner og bruker alle de fossile ressursene som allerede er funnet og antatt lønnsomme, vil det gi utslipp som er fire ganger større enn dette.  

Vi fortsetter å lete etter olje og gass i Barentshavet, hvor det er antatt at størstedelen av Norges uoppdagede ressurser ligger. Ressurser som ikke er med i nevnte regnestykke. Regjeringen har en klimapolitikk som avhenger av at mange land skal la verdifulle fossile ressurser bli liggende av klimahensyn, men at Norge skal slippe.

Dette er ikke en oppgave noen land med eksport av kull, olje og gass står i kø for å ta på seg. Mesteparten av de gjenværende ressursene må bli liggende, og da har det lite å si hvilket land som utvinner disse med lavest klimagassutslipp i utvinningsfasen.

I tillegg til Norges statlig eide oljeselskap investerer vårt oljefond i olje i utlandet, og vi har en gunstig leterefusjonsordning og skatteregime for oljeselskaper.

Dette er veldig mange egg i én kurv og gjør oss økonomisk sårbare hvis oljeetterspørselen synker. Det er samtidig en stor støtte til fossil energi som kunne blitt brukt til å støtte utviklingen av fornybare alternativer som gir en ikke tidsbegrenset løsning på verdens energietterspørsel.

Hvis Norge fortsetter i dette sporet er det to mulige utfall. Hvis utvinningen og utslippene også i resten av verden fortsetter, får vi temperaturer som overstiger alle klimamål med store konsekvenser for miljøet på jorda.

Hvis andre tar ansvar og verdens oppfyller klimamålene, vil etterspørselen etter olje stupe og gi oljeavhengige Norge en stor økonomisk smell. Med større konsekvenser enn det hadde fått om vi hadde satt i gang vår omstilling bort fra olje- og gasseksport i dag.

Døtre og sønner er vitne til sin fars nye dyre racersykkel og er lite imponerte. En stor andel av dagens ungdom er vitne til oljeglade politikere og en oljenæring som prøver hardt, men som de ikke er noe stolte av.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse