Greger Mannsverk er adm. dir. ved Kimek AS i Kirkenes. "Lokale bedrifter i nord blir ekskludert fra deltakelse i store prosjekter til fordel for sørnorske selskaper og deres pendlere. Dette har dessverre blitt mer regelen enn unntaket", skriver han. Foto: iFinnmark

Sett champagneglasset til side og brett opp ermene!

For å kunne lede Nord-Norge i samlet tropp må de som blir betalt for jobben nå sette champagneglasset side, brette opp armene og skyte frem brystkassa.

Sist uke har olje og gassutvinning i nord igjen vært tema for debatt i Nordlys. Denne gangen i innlegg av Skjalg Fjellheim og Geir Seljeseth. I motsetning til Seljeseth, leste jeg Fjellheim sitt innlegg med større interesse for hans hovedbudskap enn innleggets skrivefeil. Min tolkning av Fjellheims innlegg er et budskap med to hovedpoeng. Det ene er spørsmålet om fremtiden og bærekraften i olje og gassindustrien. Han ser det som lite fornuftig at Nord-Norge skal satse sin fremtid på en allerede døende bransje. Han retter derfor sterk kritikk til en Oljelobby som forgyller og hyller olje og gass industrien som fremtiden i nord. Det andre poenget i Fjellheim sitt innlegg er etter min tolkning Nord-Norges rettmessige andel av verdiskapningen i nord. Fjellheim og jeg er uenig i det første, men mer enig i det andre.

Olje og gass er ikke utømmelige ressurser, det vil en gang ta slutt. Likevel er ressursomfanget på norsk sokkel større enn hva dagens yngste generasjon vil kunne klare å utvinne. Den enkleste sak i verden i et miljøperspektiv er å si nei til videre gass og oljeutvinning. Det vanskelige er å finne løsninger for tilstrekkelig alternative energikilder til en verden med umettelig behov. I tillegg er det for Norges del også vanskelig å finne hurtige løsninger for å erstatte de komfortable inntektene og sysselsettingen bransjen bringer med seg. Så udødelig er olje og gassbransjen ikke, men likevel Norges viktigste næring i overskuelig fremtid. Min bekymring knytter seg derfor i større grad til Fjellheims andre problemstilling; hvordan vi skal sikre Nord-Norges rettmessige andel under bransjens fortsatte inntog i nord.

Undertegnede driver i lag med ca 75 fantastiske ansatte verftet Kimek i Kirkenes. Vi har med stolthet drevet bedriften i 30 år, en bedrift som i 2013 i sin helhet ble kjøpt tilbake av lokale eiere. Som verft har vi levd sammen og av våre venner fra Russland. Kimek er med det en av få bedrifter i Norge som har levd av russiske kunder i så mange år. Med dette har vi bygd opp unik lokal maritim og industriell kompetanse, en kompetanse vi nå ser kan nyttiggjøres også innen andre bransjer. Vi er har derfor sammen med flere andre nordnorske bedrifter stor interesse av hva fremtiden kan bringe med seg av olje- og gassvirksomhet både nord og østover.

Det er imidlertid ingen selvfølge at våre bedrifter i nord får delta i dette eventyret vi ser foran oss. Snøhvit blir gjerne trukket frem som en suksesshistorie med stor involvering av og omsetningsvekst for nordnorske bedrifter. Dette er ikke helt slik jeg ser det. Ved utbyggingen av Snøhvit ble det innført nordsjøturnus 14/21 på land på Melkøya. En slik turnus innebærer 12 timers skift kompensert med lange friperioder. En forutsetning er at arbeideren bor borte hjemmefra og på brakkerigg.  Konsekvensen ble en klart svekket konkurransekraft for lokale bedrifter med fast bosatte arbeidstakere. Lokale bedrifter ble med dette ekskludert fra deltakelse i store prosjekter i egne områder til fordel for sørnorske selskaper og deres pendlere. Dette har dessverre også blitt mer regelen enn unntaket under den videre utbyggingen i nord.

Så kom overraskelsen over hvordan et tiltak ment for å styrke nordnorsk konkurransekraft gjennom ukorrekt håndtering av lovverket ble snudd til styrke for sørnorske pendlerselskap. Dette tiltaket er redusert arbeidsgiveravgift. I revidert statsbudsjett for 2010 ble regelen om ambulerende virksomhet endret. Etter dette kunne alle som arbeidet i redusert sone for arbeidsgiveravgift, og som tilbrakte mer enn 50% av tiden i sonen, kun betale lav avgift! I det store bildet ble dermed personellet til Melkøya flydd inn sørfra, gjerne med billetter betalt av Statoil. Når de sørnorske pendlerselskap i tillegg til nordsjøturnus slapp å betale arbeidsgiveravgift for sine pendlerne, ja da sier det seg selv at nordnorske bedrifter blir stående på utsiden. Vi ble dermed “kasta” ut og måtte betale billettene selv sørover til Vestlandet der vi betalte arbeidsgiveravgift for de vi pendlet i motsatt retning.

Hva må så til for at Nord-Norge og nordnorske bedrifter skal få ta del i mulighetene og sikre en rettmessig andel av verdiskapningen i egne områder? I Petroleumslovens paragraf 1-2. Ressursforvaltningen, står det: «Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.» Tar man i dag nødvendig og lovpålagte distriktspolitiske hensyn? Etter min mening så gjør man helt klart ikke det.

Jeg er for tiden i Alta hvor jeg skal delta på Agenda NordNorge. Ser frem til dette med stor interesse og forventninger til hva vi i fellesskap kan oppnå. Målet for oss som premissleverandører bør være klart: å sikre nordnorsk deltakelse og rettmessig andel av verdiskapningen utenfor vår kyst. Hvordan? Oppsummert noen viktige momenter slik jeg ser det:

1) Vi må først sørge for en samlet stemme fra de tre nordligste fylkene med ordførerne, politikerne, innbyggerne og bedriftslederne. En stemme som sier klart ifra hva vi forventer og krever av olje og gassvirksomhetens aktivitet i nord. Vi må legge død alle lokaliseringskampene, og heller sørge for at virksomheten legges til og blir styrt fra våre fylker.

2) Vi ønsker selvfølgelig sørnorske bedrifter med på laget. Dette vil gi mulighet for kompetanseoverføring innen områder vi per dags dato ikke behersker. Kunnskapene til Jærbuene var nok heller ikke så stor da eventyret startet hos dem. Amerikanerne ble tvunget til å lære dem opp, og i dag er de verdensledende. Muligheten til å bygge lokal kompetanse bør dermed også bli gitt befolkning og bedrifter i nord på samme måte.

3) Et annet klart krav bør være at hoveddelen av de som skal arbeide på prosjektene utenfor Nord-Norge skal ha bo her i nord. Videre bør lokalt eierskap og lokal verdiskapning være en klar forutsetning for tilgang til ressurser, arealer og oppdrag. For å sikre dette fordres aktive og bevisste politikkere som vet å jobbe inn premissene i plan for utvikling og drift (PUDene).

4) Nordsjøturnus og omgjøring av regelverk for arbeidsgiveravgift i nord svekker konkurransekraften til nordnorske bedrifter. Vår hovedutfordring er myndighetene og oljeselskapene sin manglede tilrettelegging for å bygge et Nord-Norge med lønnsom bærekraft. Det står skrevet i petroleumsloven, men hva man lover og gjennomfører i praksis har til nå ikke vært sammenfallende.

En stemme i motvind krever mot og styrke. Det fordrer at man tørr stå opp mot makten og pengeveldet, og det med samlet røst fra nord mot sør. Og for å kunne lede Nord-Norge i samlet tropp må de som blir betalt for jobben nå sette champagneglasset til side, brette opp ermene og skyte frem brystkassa. Og da mener jeg den nordnorske oljelobbyen Petro Arctic med Kjell Giæver i spissen, Nord Norske politikere, i tillegg til det nordnorske talerøret Agenda Nord-Norge. Mandatet er klart: å serve de nordnorske interessene. Da må man sikre seg plassen først i toget. En vanskelig oppgave for de som fortsatt blir stående med lua i hånda på perrongen.

Her i nord er elgjakta på hell. Jeg har nok med dette stilt meg lagelig til for felling, men; «æ står han av».

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!