En havstigning på drøyt en meter vil medføre at hele land eller deler av storbyer i Vesten vil være oversvømmet. Da oppstår folkevandringer av hittil ukjente dimensjoner, vi snakker antagelig om at et antall timillioner mennesker vil være på flukt. Illustrasjon: Colourbox

Om femti år

Ingen ser ut til å tenke på at det de diskuterer i Dagsnytt Atten er en bitte liten forsmak på det som høyst sannsynlig vil komme, ikke i morgen, men i våre barns levetid.

Slik som jeg tolker kunnskapen om klima per i dag, vil verdenshavene om femti -seksti år stå 1 – 1.5 meter høyere enn i dag. Jeg ser ingenting som kan hindre dette, annet enn et mirakel, eller at det dukker opp faktorer som i dag er helt ukjente for oss.

En havstigning på drøyt en meter vil medføre at hele land (f.eks. Mikronesia) eller deler av land (f.eks. Bangla Desh), eller deler av storbyer i Vesten (for eksempel. Miami) vil være oversvømmet. Da oppstår folkevandringer av hittil ukjente dimensjoner, vi snakker antagelig om at et antall timillioner mennesker vil være på flukt. De vil i første omgang trenge inn i naboland. (Det er ikke mulig å stoppe millioner av mennesker som har ryggen mot veggen). I neste omgang vil flyktningene, og/eller de menneskene i nabolandene som er blitt fortrengt, komme til «Vesten» – også til oss. Hva gjør vi da? La oss lukke øynene og se for oss situasjonen når en eller to millioner står ved våre grenser og krever – ikke ber om - krever å få komme inn, fordi de er i en livsfarlig situasjon. Det er en sånn fremtidsvisjon vi nu må tenke på, situasjonen som er en sannsynlig realitet om 50-60 år.

Jeg sitter og hører på en diskusjon i Dagsnytt Atten hvor det uttrykkes sterk indignasjon over den nuværende praksis hvor unge menn, attenåringer blir returnert til farlige land – som de altså er kommet fra. Hele diskusjonen er preget av norsk hverdag nu, med sterke prinsipper som menneskerettigheter, FN-forordninger, fred, velstand, velferdsstat, alle skal med, dvs alle som vi ser gjennom våre myopiske briller. Ingen ser ut til å tenke på at det de diskuterer i Dagsnytt Atten er en bitte liten forsmak på det som høyst sannsynlig vil komme, ikke i morgen, men i våre barns levetid.

Ikke et vondt ord om norske verdier og vår holdning til menneskerettigheter, rettssikkerhet og jevnlikhet for alle mennesker. Dette er verdier og holdninger som vi må holde fast ved i de situasjonene nu for tiden hvor våre holdninger blir utfordret. Men hvordan vil det stille seg når det normale rakner, og vi må innse at en hårdnakket praksis av verdensomspennende solidaritet kan ha Norges undergang som resultat? Og selv om vi, eller våre myndigheter skulle bestemme seg for en reservasjonsløs medfølelsens og solidaritetens vei – vil vi makte å gjennomføre en slik praksis? Ville det utløse en revolusjon? Væpnet kamp for sitt eget? Borgerkrig?

Jeg har ingen sikker oppfatning av hva som er riktig eller galt i en sånn diskusjon. Problemet er på en måte hinsides diskusjonen riktig – galt. Situasjonen og de overveielser vi må gå inn i, har mer å gjøre med begreper fra nødretten – den dagen flyktningene fra Asia pluss en ekstra million fra Afrika, står for døren.

Noen grunnleggende spørsmål blir da tvingende nødvendige: Har vi rett til å være en egen nasjon i et eget land med grenser? Hva er egentlig den grunnleggende rettighet vi har, vi med norsk pass? Er det lov for oss å beskytte våre liv, vår livsform, våre materielle ressurser som vi har utviklet gjennom generasjoner, vår sivilisasjon – en variant av vesteuropeisk sivilisasjon og kultur? Eller må vi akseptere at vi er en liten isolert særegenhet som av nødvendighet vil gå i oppløsning i flodbølgen av fremmede mennesker som krever å få dele våre ressurser, alle skal med, alle skal med på erobringen av det feite norske spiskammer. Eller skal vi hårdnakket hevde vår rett til å forsvare våre grenser med alle midler, antagelig i allianse med mange andre vestlige og industrialiserte land, og rett og slett akseptere at flyktninger i hundretusenvis kreperer på dørstokken vår, uten at vi hjelper dem det aller minste?

Dette høres ut som beskrivelse av en skrekkfilm. Men hvis klimaendringene og havstigningene ikke stopper opp som ved et mirakel, så er det den slags overveielser vi blir nødt til å konfrontere om noen få år. Jeg vil tippe at mange da vil se tilbake på statsråd Sylvi Listhaug som en fremsynt, innvandrervennlig og varm person som var på rett spor, men dessverre ikke radikal nok!

Er det noe vi kan gjøre for å unngå det skrekkscenario jeg har beskrevet ovenfor? Ja, men da må vi begynne nu! Klimaet og havstigningen kan vi ikke gjøre noe med. Men hvis man for alvor begynte å forstå hvor hen det bærer, så måtte alle rike land, selvfølgelig inklusive oss, organisere en ekstraordinær finansiering av forebyggende tiltak i de land det gjelder, demninger, ny byggeskikk, flytende byer, flytende landbruk, kolonisering av ubebodde strøk osv.  Det vil svi i statskassene rundt omkring, men ville gi oss muligheten til å berge vår sivilisasjon. Og – redde noen millioner menneskeliv. Og er det eneste som har sjanse til å nytte.

Det er vanskelig å holde disse to tankene i hodet samtidig. I den nuværende situasjon må vi leve ifølge norsk, nordisk sivilisasjon: en begrenset innvandring, og effektiv hjelp til uheldige nasjoner der de er. Så må vi samtidig tenke på den katastrofe som kan inntre hvis havet stiger slik seriøse forskere tror og tiltak vi meget raskt må sette i verk for å forebygge katastrofen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!