Hverken høyre- eller venstrepolitikere har annet middel enn «samhold» som vern mot den kraften som vil vår sivilisasjon til livs.

De som mener de arabiske samfunnenes tilbakeståenhet skyldes Vestens imperialisme og kolonialisme, vil følgelig legge vekt på at det for araberne er utenforstående årsaker til miseren. De vil argumentere for at situasjonen er påført folket utenfra, at det er Vestens grådige kapitalisme som har bragt samfunnet ned, og som fortsetter å holde dem nede.

Som resultat av denne uretten de er påført, må vi derfor tåle de undertryktes mishagsytringer i form av drap og massakrer. Dette er prisen folk i Vesten må betale for de belastninger som er påført araberne. Det er synd, sies det, men slik må det være, fordi det følger av en slags naturens lov.

De som ser situasjonen på denne måten, orienterer seg oftest mot den tradisjonelle venstresiden i politikken, og de tilhører gjerne også den gruppen av utdannede som har blitt betegnet som «intellektuelle».

Blant disse er det relativt mange offentlige ansatte, som lærere og funksjonærer. Mange har samfunnsfaglig utdanning. Til gruppen hører også journalister og kunstnere. De stemmer i hovedsak på Rødt, SV, og AP, fordi de vil ha en omfattende stat til å holde kontroll med markedet, slik at den private pengemakta ikke skal bli for dominerende.  De har en viss mistro til det det private næringslivet og bedriftene eid av private, fordi det ligger i virksomhetens natur å tjene penger. Man anerkjenner kanskje at det noen ganger ligger en del arbeid og oppofrelse bak en forretningssuksess, men man lar seg sjelden begeistre, fordi man aner, eller til og med vet, at bestrebelsene ofte er motivert av grådighet og egoisme, og på en slik måte at fellesskapet utarmes.

Når det gjelder verdenssituasjonen, og anskuelsen av denne, tar hun gjerne et slikt standpunkt: Ja, det er leit med all denne terroren, og det enkelte offer er hver for seg uskyldige. Men vi må huske på hvor mye lidelse denne urettferdige verdenssituasjonen frembringer! - Ville ikke du også vært forbanna dersom du var dømt til et liv i fattigdom? -Er det ikke rimelig at denne aggresjonen kommer til uttrykk på en eller annen måte? Og så videre. Og hun sier ved neste attentat: Nei, har det skjedd igjen? Det er jo helt forferdelig! Vi får håpe de gir seg snart!

Aggresjon

Svaret på terroren er kjærlighet og samhold, sier særlig venstresiden. Og her er moderne politikere ganske like, ser det ut til; hverken høyre- eller venstrepolitikere har annet middel enn «samhold» som vern mot den kraften som vil vår sivilisasjon til livs. De sier: Vi skal ikke overreagere, men bringe roser til attentatstedet, og så holde hverandre i hendene. Ikke skal de få spre frykt hos oss! Vi skal vise dem at kjærlighet er sterkere enn hat! Fortsett som før; reis overalt, gå på debatter og konserter, ikke vær redde, ikke la dem få endre måten vi lever på i våre frie og åpne demokratier!

Men angsten er allerede er i oss. Den er langt på vei institusjonalisert. Bare tenk deg reaksjonen på en flyplass dersom personalet av tidshensyn droppet bagasje-og personscanning, idet de orienterte de reisende om at de i dag ville ta lett på sikkerheten, slik at flyene kunne komme i lufta etter tabelltidene! Eller at Politiet melder at de i år ikke vil bruke ressurser på 17. mai-sikkerhet, fordi det burde da være unødvendig?

- Speide etter mistenkelige medreisende?

- Drar vi heller på hytta, kanskje?

Revolusjon

Venstreside-folk er ikke fortrolig med kapitalismen. Det er ikke uvanlig å være utopisk tilbakeskuende, og historie-kontrafaktisk sette opp ei skisse for det gode samfunn, uten kapitalismen: Man hadde ytet etter evne og fått etter behov. Kort sagt et mer rettferdig samfunn.

Men den revolusjonen som skulle komme for femti år siden, ville ikke komme. Det ble en ganske slapp revolusjon, gitt ambisjonene underveis. Etter 1968 fikk vi bare litt mer likestilling, litt større aksept for avvik og annerledeshet, vi fikk litt mere modernitet. Men i hovedsak består de gamle maktstrukturene innenfor politikken, og den regulerte kapitalismen regnes som en suksess.

Den gamle raddisen har forresten selv blitt huseier-kapitalist for lengst, og har millioner i ikke realiserte verdier. Denne kapitalen er tenkt investert i neste generasjon i familien, slik at barna kan få en god økonomisk start, og trygge sin framtid. Også raddisforeldre og -besteforeldre synes det er gjevt å se at barn og barnebarn ter seg så bra; utdanning, gode jobber, hus, bil, og snart hytte på fjellet (i mellomtiden låner de bobilen, med seks soveplasser).

Alt dette gjør at man ikke enkelt kan være uttalt kritisk til det bestående system uten å bli pinlig selvmotsigende. Men drømmen om å knuse, eller i alle fall svekke kapitalismen lever likevel videre hos denne typen. Det er noe pirrelig tiltalende ved bildet av makta som veltes overende, og av «folket», som det agerende subjekt. Diktatoren som faller. Folket som stiger opp, frigjorte og rettferdige. Alle lenker knust. Utopien en realitet. Kort sagt, revolusjonen.

Noen ganger skjer det også. Khomeini i Iran hadde mange tilhengere på venstresiden i Norge og i andre vestlige land. Den korrumperte Sjahen måtte forlate landet og gi det i hendene på de revolusjonære. Mange heiet. Noen med forbehold, kanskje, men formen på det som skjedde i Iran, og som endte med en islamistisk revolusjon i 1978, var forbilledlig: Geniet på toppen. Menneskemassene som stod under og ropte, tårevåte av glede og begeistring. Nå kan nasjonen virkelig bli et menneskeparadis!

Kulturrelativisme

Venstresidefolk har en tendens til å være såkalt kulturrelativistiske. Denne relativismen tilsier at verdiene innenfor én kultur ikke kan vurderes moralsk eller etisk ut fra verdiene innenfor en annen kultur. En handling som er forkastelig i én kultur, kan være positiv i en annen. Den som er konsekvent kulturrelativistisk, skriver filosofen Jon Hellesnes (Det femte monarki og andre essays, 2010), vil ikke nødvendigvis være kritisk til naboen som dreper barnet sitt en torsdag morgen, for det kan hende at det er noe i kulturen hans som påbyr en slik handling i en gitt situasjon. En utenforstående har da hverken forutsetninger for, eller rett til, å fordømme handlingen, bare fordi handlingen er gal innenfor ens egen kultur.

Så konsekvente i sin kulturrelativisme er kun de færreste venstresidefolk. Men det er dette fenomenet som forklarer hvorfor en god del mennesker ikke klarer å ta klart avstand fra uheldige trekk ved patriarkalske samfunn som bringes til Norge gjennom innvandring, for eksempel systematisk kjønnssegregering, der kvinner nektes frihet til å delta på like fot med andre i samfunnet, og der de påføres sterk tvang. Og det på tross av at det ville være totalt uakseptabelt dersom den intellektuelt progressive selv skulle bli utsatt for noe slikt. At nabokona nektes selvfølgelige rettigheter er greit, stort sett, fordi det er deres «kultur», og «kultur» trumfer alt, også de rasjonelle argumenter som samlet danner vår felles fornuft.

Det er rimelig at venstresidefolk, som andre folk, også blir skremt av råskapen islamistene demonstrerer. Islamistene dreper for et godt ord, eller for en tegning (som kan være så amatørmessig og dårlig som bare det), og så snakker de islamismen etter munnen, av ren skrekk. Eller de nekter å uttrykke noe som helst negativt om islam. Og dersom noen andre (på tross av advarsler) likevel gjør det, viser hun fram sin angst ved å rette aggresjonen mot den som utsier kritikken. Aggresjonen som angsten generer, rettes mot den som våger å bruke fornuft, og som for eksempel sier det er galt å diskriminere kvinner, og at patriarkat ikke er bra.

Engstelige kulturrelativister på venstresiden antyder ganske lett og greit at de som ytrer seg kritisk overfor diskriminering av kvinner i patriarkalske samfunn, er neofacister. Det som skal være logikken her er at fascistene var ute etter jødene. De som uttaler seg kritisk til islam, er på samme måte ute etter muslimer. Så enkelt. Så dersom noen uttaler seg negativt om fenomener praktisert innenfor islam, har vi å gjøre med en fascist på linje med de som trakasserte jøder under 2. verdenskrig. Enkelt og greit.

Rett nok er debatten omkring disse spørsmålene sunnere nå, enn den var. Og den er mer opplyst i Norge enn i Sverige, ser det ut til. En viktig årsak til bedringen er at det i det hele tatt foregår en offentlig meningsutveksling, der folk fra de ulike ståstedene får lov til å ytre sine synspunkter, stort sett uten å risikere represalier, og der meningsmotstanderne faktisk lytter til hverandre.

Når Hadja Tajik og Hege Storhaug kommer sammen for å definere situasjonen, og for å snakke om løsninger, er det ikke lett å se hvor de to, som «normalt» skulle stå langt fra hverandre, er uenige. Slik ville det ikke vært for noen få år siden. Og det skal vi være glade for.

Pluralisme

Som et alternativ til multikulturalisme, der kulturene lever ved siden av hverandre, uten særlig interaksjon, og også statusmessig likestilte, fordi ingen kultur eller samfunnsform er «bedre» enn en annen, viser Jon Hellesnes at «pluralisme» bør være et bedre prinsipp for moderne samfunnsplanlegging og -utvikling. I «pluralisme» ligger at majoritetskulturen i et land er den kulturen som gir normer, lover og retning, som minoritetene så følger. I et land preget av pluralisme vil mennesker fra ulike kulturopphav leve og virke sammen, bare med ulike tilnærminger, alt etter hvilket opphav den enkelte representerer. Men målet er det samme for alle i et land (med stor tilflytting); at demokrati, likhet og frihet for alle skal råde som ufravikelige prinsipp, og at dette må medføre en udiskutabel frihet for alle til å tenke fritt og til å tale fritt. En forutsetning er at minoritetskulturen anerkjenner majoritetskulturen, og at majoriteten respekterer minoriteten. Minoriteten skal kunne kritisere majoriteten uten frykt for represalier, og majoriteten skal kunne kritisere minoriteten uten at minoriteten risikerer forfølgelse.

Vårt land, og de fleste andre vestlige land er i prinsippet «pluralistiske», ettersom vi er demokratier, men ganske sterke krefter søker å snevre inn sentrale frihetsgoder som er ervervet gjennom kamp over mange tiår. Det seneste eksempelet er Tyrkia. Men også i Afghanistan, Iran og Irak hadde kvinnene friheter for 30-50 år siden som er uhørte i dag, når de religiøse har politisk innflytelse.

Religion hos Hume

Hellesnes refererer til den skotske filosofen og forfatteren David Hume (1711-1776), som viser hvordan religion brutaliserer det samfunn det får innpass i. Religionen stiller opp falske dyder, skriver Hume, som askese og tuktelse av kropp. Og religionen setter opp kunstige forbrytelser, som det å nyte, og å glede seg. Alt dette fører til et grunnløst og unødvendig fravær av glede, skriver han.

Og videre, skriver Hume, etter Hellesnes: Religiøse fantasier er både absurde og inkonsistente. Det er for eksempel absurd å tru at Gud har menneskelige lidenskaper, inkludert den stakkarslige, som viser seg i en hvileløs trang til applaus og smiger. Gud blir av de religiøse redusert til en hevngjerrig demon, full av nykker og ondskapsfulle innfall. Dersom menneskene, som han selv har skapt, ikke gjør som han sier og vil, sender han dem i en pøl av svovel, der de skal lide en uhyrlig smerte i all evighet. Med dette som sannsynlig alternativ er ikke litt tvang og askese i jordelivet noen høy pris å betale. Kanskje er det til og med lønnsomt å gå i døden som martyr nå straks, for å slippe straffen som ganske visst kommer senere?

Presteskapet, som forvalter denne kraftfulle trusselen om helvete, skaffer seg en unik maktposisjon i et samfunn som preges av sterk gudstro. Hume skriver på 1700-tallet at de religiøst overbeviste ikke må få politisk makt. Den folkelige gudstrua vil fort bli til gudelig satanisme, i begjæret etter makt og posisjon for det religiøse lederskapet.

Vår tid

Dette budskapet bør også tale til oss i Vesten i dag, nå som den religiøse makta vokser i omlandet. Norge er kanskje verdens rikeste land og scorer høyt på alle positive parametere, og svakt på de negative. Vi har kapasitet til å ta imot, og hjelpe mange mennesker som forlater de dysfunksjonelle statene, fordi tyrannene der tar fra menneskene fremtidstroen. Men vi må ha det motet som trengs for å stå opp for, og forsvare friheten og demokratiet, som er forutsetningen for vår status. Vi må aldri være i tvil, i møtet med andre, om individets ukrenkelighet, om tankens frihet og om frihet til å kunne si det du tenker.

Krefter som motarbeider disse frihetene må identifiseres og forhindres i å undergrave dem. Representanter for islam bør forstå at de med fordel kan tone ned noen av de religiøse uttrykkene. Man bør ikke forlange særbehandling i skole og utdanning. Man bør ikke behandle gutter og jenter ulikt. Og man bør, som for kristendommen, tillate allmenn diskusjon og samtale omkring dogmene innenfor gudstroen.

Enzensberger

I et klargjørende essay fra 2006 viser Hans Magnus Enzensberger (Skrekkens menn. Om den radikale taper) fram hvordan og hvorfor arabisk kultur har vært i stagnasjon de siste 1200 år:

  • Arabiske ledere avviser boktrykkekunsten; det tok flere århundrer før det var mulig å spre skriftlig informasjon i de arabiske og i de arabifiserte samfunn (samfunn underlagt islam, for eksempel Egypt og Persia). Ennå i dag (2006) er det slik at antall oversettelser inn til arabisk, fra alle mulige språk, de siste 1200 år tilsvarer antall titler som oversettes til spansk, på ett eneste år.
  • Obstruksjon og forbud mot tekniske nyvinninger gjorde at araberne tapte i konkurransen om handel mellom land og kontinenter, slik at de islamske samfunnene stagnerte økonomisk.
  • Religionen avviser vitenskap og rasjonalitet. Dette gjør landene avhengige av vestlig ekspertise, f.eks. i utvinningen av naturressurser. Skole og utdanning er en meget begrenset mulighet for innbyggerne, av samme årsak.
  • Kvinner får ikke delta i produksjons- og arbeidsliv. 50% av dem kan hverken lese eller skrive. (2006).

Disse momentene gir hver for seg og samlet, et gedigent kunnskapsunderskudd. Og Enzensberger holder dette, sammen med epidemiske klanfeider, krig og terror, som tar livet av tusenvis, fram som en hovedårsak til tilbakeståenheten.

Ville dampmaskinen blitt bygget dersom den var oppfunnet av en araber? Nei, sier historikeren Dan Diner, med arabernes mentalitet som begrunnelse.

Debatten

Stor innlevelse og sterk indignasjon er ikke tilstrekkelig som kvalifikasjon til å delta i samtalen om disse tingene, som er så aktuelle for vår tid. Man bør også anstrenge seg for å skaffe kunnskap om forholdene. Jo mer kunnskap og fakta, dess bedre blir ordskifte for alle som deltar. Og det at noen vil forsøke å grumse til debatten med sarkasmer, ufinheter og til og med trusler, kan vi best motvirke ved å ikke la oss friste ut i uføret.  Og så får Politiet ta seg av lovbruddene.

Halvor Tjønn (Muhammed, slik samtiden så ham, 2012), Enzensberger, Hellesnes og David Hume er eksempler på forfattere som klargjør premissene. Denne teksten skriver jeg i takknemlighet til dem og alle andre som tar seg bryet med å undersøke sakene, som gjør oppdagelsene sine offentlige, og uten å komme i affekt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Vårt samfunn er i stadig utvikling.

0
0

I anledning årets stortingsvalgkamp, så har den såkalte verdidebatten blitt viet ekstra oppmerksomhet. For «verdipartiet» KrF er selvsagt det en gylden anledning til å få fram budskapet om de «kristne verdier».

4
96