Om kronisk overforbruk i helse- og omsorgssektoren og andre usannheter

Ærede ordfører. Jeg holdt på å svelge kaffen i vranghalsen da jeg leste Nordlys portrettintervju med deg, min ordfører.

Jeg stemte på deg og jeg heier på deg – men jeg sier ifra når du gjør dumme ting. Det håper jeg alle andre gjør også.

I følge Nordlys sier du:

Deler av Tromsø kommune har et pengeforbruk som ikke er bærekraftig. Vi bruker mellom 200 og 250 millioner kroner mer hvert år innenfor helse- og omsorgssektoren enn kommuner vi sammenlikner oss med. (…) Årsaken er sammensatt. Sektoren har strukturer som ikke bør videreføres. Vi holder på å legge om. Vi må få mindre rapportering, mer tillit og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Vi er ikke underbudsjettert, slik enkelte hevder. Det er for mye penger i den sektoren.

Kristin Røymo (Nordlys 12.11.17)

Kan dette virkelig stemme? Ja, helse- omsorgssektoren er nok den posten de fleste kommuner bruker mest penger på. Det er naturlig, å gi innbyggere som trenger det gode helsetjenester er en av kommunens kjernevirksomheter.  Men bruker virkelig Tromsø mye mer enn andre kommuner? Er det virkelig et kronisk overforbruk? Jeg mistenker at  diagnosen heller er kronisk underbudsjettering.

Forhåpentligvis kan Statistisk sentralbyrå kan gi meg svaret gjennom sin Kommune-Stat-Rapportering, KOSTRA.

Jeg tok en nærmere titt på KOSTRA-nøkkeltallene innen Pleie og omsorg. Surprise! Surprise! Tromsø kommune bruker ikke mer enn andre. Faktisk bruker kommunen litt mindre. Og dét selv om utgiftene har økt de siste to årene. I netto driftsutgifter til pleie og omsorg i prosent av kommunens totale, netto driftsutgifter brukte Tromsø i fjor 30 prosent. I KOSTRA-gruppe 13 (som er 40 store kommuner som er sammenlignbare med Tromsø kommune) var dette tallet 30,6 %. På landsbasis ble det brukt 31,1 % og i Troms hele 33,1 %.  Til og med Harstad og Narvik bruker større andel av sine midler til pleie og omsorg enn det Tromsø gjør.

Også når vi ser på netto driftsutgifter delt på antall innbyggere så kommer Tromsø lavere ut enn andre. 15 465 kroner i året koster pleie og omsorgstjenesten hver og en av oss som bor i Tromsø.  Landsgjennomsnittet er 17 003 kroner, i Troms brukes det gjennomsnittlig hele 19 592 kroner per person og i kommunene fra gruppe 13 er kostnaden også større enn i Ishavsbyen: 15 752 kroner.

Så kjære Kristin Røymo. Det er ikke sant. Tromsø bruker ikke mye mer enn sammenlignbare kommuner. Hvor har du fått disse opplysningene fra? Det er ganske drøyt å hevde at det er «for mye penger i den sektoren».

Noe av det du sier er jeg enig i. Du sier at vi må gi mer tillit til våre fagfolk og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Det tror jeg er en klok omlegging. Bestiller/utførermodellen har gått som en farsott gjennom kommune-Norge, men det oppleves at denne måten å drive helsetjenester på verken gir bedre kvalitet eller er billigere. Dessuten finnes det omfattende forskning som viser at når fagfolk får tillit til å gjøre vurderinger og ta ansvar for avgjørelser innen sitt fagfelt så blir kvaliteten bedre for brukerne og de ansatte er mer tilfreds i jobben sin – noe som gjør at vi beholder dem. Vinn-vinn der altså.  Så kanskje første og eneste sparetiltak bør være å legge ned Tildelingskontoret?

Men for å få dette til, er vi avhengige av nettopp fagfolk.  Her har vi en utfordring, ordfører.  Bare 63 prosent av årsverkene i de brukerrettede tjenestene er folk med fagutdanning. Dette er en del lavere enn i alle andre kommuner det er naturlig å sammenligne seg med.  I KOSTRA-gruppe 13 er det 74 % personell med fagutdanning, i Troms 69 prosent. «Lillebror-byene» i nord har alle høyere andel ansatte med fagutdanning. I Narvik 70 prosent, i Harstad 76 prosent og i Bodø 79 prosent.  Kan du virkelig være bekjent med at Bodø er så mye flinkere enn oss i Tromsø med å rekruttere og beholde fagfolk? Her trengs det en plan. Hvordan skal vi finne tak i de helsefagarbeiderne, sykepleierne, vernepleierne, spesialsykepleierne og andre fagfolk som vi trenger?

Tromsø har i alle fall ikke prøvd med lønn som lokkemiddel. Vi har lavere lønnsutgifter per kommunalt årsverk i sektoren enn både kommunene i gruppe 13 og i landet for øvrig. Større fokus på fag og fagutvikling og økt grad av fulle stillinger er også tiltak som virker.  Som sykepleier som flyttet fra den kjære hjembyen min, Bodø, fordi jeg kunne få en full stilling der jeg fikk brukt min fagkompetanse i Tromsø. I så måte kan jeg være et sannhetsvitne om at hel stilling og et faglig miljø er av betydning når sykepleiere velger seg arbeidssted.

Men hva er dette med «mindre rapportering» da, Kristin? Jeg håper virkelig ikke du har tenkt å kopiere St. Olav hospital her, med å kutte i arbeidstiden (et kvarter mindre rapport-tid) for å så samle disse kvarterene opp til flere arbeidsdager for de ansatte. Dette er et tiltak som ikke er særlig bra for pasientsikkerheten og som selvsagt er en forringelse av de ansattes arbeidsvilkår. Det kan vel ikke en Ap-ordfører være bekjent av? Som du kanskje har fått med deg så ble vedtaket om å innføre dette møtt med store protester fra sykepleiere og fra de tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund. Nesten 1000 personer deltok forrige uke i et fakkeltog i Trondheim mot redusert rapport-tid og en samlet fagbevegelse ga sin støtte til demonstrasjonen. Jeg håper vi kan slippe å arrangere et slikt fakkeltog i Tromsø.

Det vi kan være enige om er at vi må være smartere. Vi vet at behovene for kommunale helsetjenester kommer til å øke drastisk i de kommende årene, hovedsakelig fordi befolkningen vår blir eldre. Da må vi sørge for at andelen innbyggere med pleie- og omsorgsbehov går ned. Det gjør vi ved å forebygge sykdom og helsetap og ved å sette folk som har fått sykdom eller skade kjappere i stand til i større grad å ta vare på seg selv igjen. Jeg blir bekymret av å se at bare 1,9 % av institusjonsplassene i Tromsø er avsatt til rehabilitering og habilitering. På landsbasis er det 7,8 % og i KOSTRA-gruppe 13 er andelen 6,7 %.  Tromsø bruker bare 929 kroner per innbygger på aktivisering/støttetjenester mot 1139 kroner i gjennomsnitt i kommunene i gruppe 13. I Bodø brukes det 1402 kroner til dette.

Dersom det ikke satses på folkehelse og det ikke satses på rehabilitering så er det bare en ting som er sikkert om framtiden: Tromsø kommer til å måtte bruke veldig mye mer enn tredve prosent av våre totale driftsutgifter på pleie- og omsorgstjenester.

Hva er løsningen da?:

  • Som du selv sa; tillit til fagfolk.  La de som er nærmest tjenestemottakeren ta beslutningene,  i tett samarbeid med den som trenger hjelpen. Det krever selvsagt at det finnes nok fagfolk. For å sikre dette må det satses på fagutvikling, gode arbeidsforhold og konkurransedyktig lønn. I den rekkefølgen.
  • Befolkningen som helhet må bli friskere. Det betyr folkehelsetiltak som bedrer helsen til folk flest. Men også at man gir individer som er i risikosonen eller som allerede har fått sykdom eller skade en oppfølging og et tilbud som gjør at de kan leve best mulige liv.
  • Innse at det er helt urealistisk å tro at budsjettene til helse- og omsorgssektoren kan krympes. Antallet som trenger tjenester vil uansett øke.  Det vi må se på er måter å utnytte helse-kronene våre på best mulig måte. Fagforeningene er gode og kunnskapsrike samarbeidspartner i dette arbeidet.
  • Behold eiendomsskatten. Beklager, vi klarer oss ikke uten. Sjansen for at Regjeringen vil gi oss økte inntekter er rimelig lav og kraft-gullet har jo Tromsø for lengst sløst bort.

Lykke til, Kristin! Jeg stemte på deg og jeg heier på deg – men jeg sier ifra når du gjør dumme ting. Det håper jeg alle andre gjør også.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer