Det må bli slutt på at kongeørna får fråtse i underærnert rein

“Ørneangrep og -drap på rein - nå er tålegrensa nådd,” innleder Mariann Wollmann Maggas sin kronikk i Nordnorsk Debatt, mandag 22.mai.

Når naturen kommer i ubalanse så har også naturen de verktøyene som trengs for å rette opp. Dette er jo lærdom man fikk på barneskolen så langt tilbake i tid at faget het O-fag.

Ja det har Mariann W. Magga, sametingsråd for næring og kultur i Sametinget, helt rett i. Det bli slutt på at våre rovdyr får en slik umåtelig tilgang på underernærte, utmattede og halvveis ihjelsultede og «mer død enn levende» kalver, fjorårskalver og simler.  

Rovdyr gjør det rovdyr gjør best og det de har som oppgave i naturen, gjennom sin søken etter næring til seg selv og avkom, er å finne byttedyr som gir mest ernæringsmessig avkastning, med minst risiko for egen skade og bruk av energi.

Byttedyrene varierer fra smågnagere til rein, alt etter hva som er tilgjengelig. Og det styres også av årstiden. Sommerstid og på høsten er det mindre angrep av rovdyr, også kongeørn, på rein. Det er fordi reinen har fått muligheten til å spise seg opp og er i en bedre tilstand enn den er på vinteren og på våren. Dyr i bedre hold gir større sjanse for å mislykkes og større risiko for skade ved et angrep.  Da gir det et bedre «konsekvensregnskap» å ta smågnagere og ett og annet sykt og eldre dyr.

Men vinteren, med tidvis tøffe beiteforhold og lite næring, gjør at reinen sulter og svekkes. Syke og svake blir enda sykere og svakere og klarer ikke holde følge med flokken. Selv de sterkeste blir vesentlig svekket.  Og når antall rein overgår beitets evne til å holde liv i så mange så blir dyr syke og svake.

De siste årene har vi lest side opp og side ned om rein som er så svekkede at de ligger nærmest «strødd» og ikke evner å reise seg grunnet underernæring.  Når man sammenligner disse døde og døende reinsdyrene, de som dør av underernæring, og/eller en utarming av beite fordi man opprettholder en tamreinbestand som ikke er dimensjonert for beitegrunnlaget. Og kommer det en tøff vinter i tillegg, så dør mengder rein. Hvorfor hører vi ikke reineierne og talspersoner for reindriftsnæringen rope ut om disse forholdene, hvor forferdelig det er at reinen pines i dagesvis, ukesvis, ja kanskje i månedsvis, før de endelig dør av utmattelse og smerte?

Hvor mange rein dør slik hvert år?

Når vinteren er her og svekkede dyr som ikke klarer å flykte fra rovdyr blir tatt, og når våren kommer og kalver som fødes av svekkede simler som ikke har melk nok til å gi næring til kalven blir tatt… DA hører vi om de forferdelige konsekvensene og regelrett bestialske «drapene» som skjer «i naturen».

Hvordan er det mulig?

En venn av meg sa en gang; «Skal du hvite hvorfor noe skjer eller kan skje… Follow the money». Og er det kanskje nærliggende å tro at årsaken til disse medieoppslåtte naturlige hendelsene, at rovdyr tar ut de syke og svake, hvorav mange ville dødd en smertefull sultedød, kan spores tilbake til reineierne, til reindriftspolitikken og politikerne selv? 

Det er naturlig at reineierne ønsker seg store flokker, det er menneskets iboende ego, «mer til meg», og forvente og ønske at ting blir lagt til rette. Men det finnes en grense man ikke kan overskride, som man ikke kan tilrettelegge rundt. Det er naturen selv, naturens egen bærekraft.

Reindriftspolitikken er det som skal regulere næringen slik at den holdes innenfor naturens evne til å ivareta dyrene. Og politikerne er de som skal sørge for at en slik politikk blir utformet og gjennomført. Det øyeblikket vi tillater at antall rein er større enn hva naturen selv klarer å ivareta så blir dyrene syke og svake. Og voila… Der har man også årsaken til at det tas flere simler, årskalver og kalver av ørn enn man mener er akseptabelt. Det er dyr som ikke har styrke og helse til å ivareta seg selv.

Når naturen kommer i ubalanse så har også naturen de verktøyene som trengs for å rette opp. Dette er jo lærdom man fikk på barneskolen så langt tilbake i tid at faget het O-fag.

Så skal man ha ned antall rovdyrtatte reinsdyr må man sørge for at reinene er livskraftige nok, at de får næring nok til å holde seg friske og sterke og sørge for at simlen har næring nok til kalven. Da vil antall rovdyrtatte dyr reduseres kraftig.

Kjære Mariann, du skjønner, plottet er enkelt. Ikke Poirot verdig i hvert fall.   

La oss sette det opp slik at det er lettere å forstå. I naturen finnes det byttedyr og rovdyr. Rovdyr livnærer seg på byttedyr. Dette er hva naturen er bygget på. «Liten fisk spises av større fisk… osv».

Rovdyr er snedig laget skjønner du, de er litt som mennesker. De vil ikke gjøre mer enn de må, de vil aller helst bli påspandert hele kalaset, for å slippe og slite for måltidet. Og de ønsker i hvert fall ikke å risikere å brekke en negl mens de prøver. Nei, da får man ta til takke med noe lettere. For du skjønner, ute i naturen er gratis helseomsorg fremmedord, så de fleste prøver å unngå skader, for skader betyr ofte en langsom og smertefull død, litt som de reinene som sulter i hjel.

Et område kan livnære så så mange individer, nå snakker vi om beitedyr, her er evnen til gjenvekst/produksjon år etter år viktig for å opprettholde næringsgrunnlaget. Overbeiting fører til nedsatt evne til gjenvekst/produksjon, som igjen fører til nedsatt evne for det området å livnære samme antall individer av den gitte arten beitedyr. Og på bakgrunn av det fortalte O-fagsboka at det var viktig med balanse mellom antall dyr og det naturen tålte av belastning.

Når dyrene ikke får i seg nok næring så blir de tynne og svake. De har ikke energi til å løpe fra rovdyr. Et godt eksempel på rovdyr her er Kongeørna,” du vet den du vil skyte.” Svake og syke dyr gir et signal til rovdyret,  i dette tilfellet  kongeørna, om at de ikke evner å gi motstand og dermed ikke vil føre til risiko for skade på ørna.

Den har blitt invitert til et festbord, og det av reineieren selv, faktisk hele næringen, for selv om EN reineier innser galskapen og ønsker å redusere sine antall rein,  vil det ikke ha noen innvirkning på levedyktigheten på hans dyr, det blir som en dråpe i havet. Da er det faktisk fornuftig for denne ene reineieren å opprettholde et alt for høyt antall dyr, for det gjør at han har «en buffersone» ift hvor mange dyr som kan gå tapt og fortsatt opprettholde en økonomi. Det er igjen tilbake til forvaltningen og politikerne som må ta de riktige stegene.

Det er ca 1930 kongeørn i Norge i 2015 og vel 870 i de fire nordligste fylkene i samme periode. Kongeørna er tatt ut av rødlista i Norge. Det er vel også den eneste rovdyrarten vi har fått ut av rødlista. Altså at vi har fått en levedyktig bestand. La oss nå holde den slik.

Vi kan enes om at skadeomfanget må reduseres, men begynn nå ikke i den enden som har minst påvirkning. Det har vært påvist at så mange som 10.000 reinsdyr har dødd vinterstid grunnet dårlig kondisjon. La oss skape den nødvendige balansen slik at få, om noen, reinsdyr sulter i hjel. Naturen kommer i balanse. Og nok et pluss er at slaktevekta går vesentlig opp og reindriftsutøveren ikke taper på å ha færre dyr. Og kan være stolte av å være en av få som jobber i en næring som er  i balanse med naturen og dermed vil være evigvarende.

 - Dette er en forkortet versjon av den opprinnelige kronikken, teksten i sin helhet kan leses her:
https://www.facebook.com/notes/bygdefolk-for-rovdyr/tilsvar-til-mariann-…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse