Det var kanskje ikke så enkelt å isolere sexen fra øvrig fysiologi og alt det der som gjør oss til mennesker?

P-pillen ble utviklet i USA i 50- og 60-årene og ble tilgjengelig i Norge i 1967, altså for akkurat 50 år siden. Jubileet er blitt feiret i aviser og seminarer, stort sett ensidig i perspektivet kvinnefrigjøring. Den eneste alvorlige bivirkningen som har fått oppmerksomhet, er en sjelden men potensielt livstruende tendens til blodpropp hos p-pillebrukere. Denne risiko er i dag betydelig redusert ved reduksjon av hormon-innholdet i medikamentet, og ved screening for å utelukke p-pillebrukere med ikke-relatert tendens til blodpropp.

Pillen ble en umiddelbar suksess. Én ting var dens rent biologiske effekt: praktisk talt 100 % effektivitet og dessuten et stort praktisk fremskritt fra tidligere plundrete, demotiverende og usikre metoder. Den mest opplagte og iøynefallende sekundære effekt var at metoden la så å si hele styringen av, og ansvaret for «familieplanleggingen» dvs. graviditet-fødsel-barn, la det på kvinnene – med en tilsvarende ansvarsfrihet for mannfolkene – en langt mindre påaktet virkning. I etablerte parforhold hvor muligheten av og ønsket om å få barn oftest er et sentralt tema, er det for oss nu opplagt at det er kvinnene som må ha det siste ord. Med pillen i utstrakt bruk, ble hovedansvaret lagt der det burde ligge. Dette har det vært mye sagt og skrevet om, og er allment akseptert i samfunn av vår type.

I den fasen av ungdomstiden hvor begge kjønn prøver seg frem seksuelt, kunne jentene med p-pillen føle seg vesentlig tryggere -bortsett fra infeksjonsfaren og psykologiske komplikasjoner – mens guttene, uten risiko eller ansvar for utilsiktet farskap – kunne gasse seg i et hav av villige jenter. Dette var noe helt nytt, og forandret norske ungdommers ungdomstid fra en ganske forknytt historie med uoppnåelige seksuelle fantasier, fokus på sport, friluftsliv og skole. – til et utbredt seksuelt frislepp, efterhvert så å si løsrevet fra andre sammenhenger som f. eks forelskelse og kjærlighet, litt efter litt trivialisert til noe i retning av et nytt, nærmest perfekt partydop: nytelse uten umiddelbare, farlige bivirkninger, og lett blandbart med andre populære psykofarmaka som alkohol og hasj. Sommeren 1967, som altså var da pillen kom hit, er av mange kalt «the summer of love».  En mer treffende betegnelse ville være «the summer of fucking». «What`s love got to do with it?», sang Tina Turner. En illustrerende historie fra Club7 i Oslo, et berømt danse- og sjekkested i seksti-syttiårene, går som følger: Han sier under dansen:» Har du egen hybel?». Hun sier: «Nei,». Han sier: «Takk for dansen.»

67-erne som hadde brukt et år på å komme i form og var blitt 68-ere, fikk ofte yngre jenter til å tro at de var med på et politisk prosjekt: Frigjøring! – beslektet med Che Guevaras kamp i Mellom-Amerika, og fargedes revolusjon i Sør-Afrika. Vi som var gamle nok til å ha vokst forbi dette utviklingsstadiet, vi observerte først fenomenet med en blanding av humor og medynk, men med økende bekymring efterhvert som det ble mer clamydia, herpes og gråt, og vel så mye ensomhet og psykiatri som noen gang tidligere. Det var kanskje ikke så enkelt å isolere sexen fra øvrig fysiologi og alt det der som gjør oss til mennesker? Det er antagelig ikke mulig å komme et annet menneske nærmere enn i et dypfølt, ekte erotisk forhold hvor den andres hele, respekterte personlighet er med i ligningen. Og det er ikke mulig å fjerne seg stort mer fra et annet menneske enn gjennom utnyttelse av det andre mennesket gjennom prostitusjon, eller ved prostitusjonslignende eller andre degraderende former for seksuell praksis uten engasjement av den annens personlighet.

Hvor er vi nu? Pillen er blitt kalt «den viktigste medisinske oppfinnelse i det 20. århundre. For meg høres det ut som litt i overkant når man sammenligner med sånt som antibiotika, vaksiner, avansert kirurgi, kreftmedisin. Men man behøver ikke å sammenligne. P-pillen var og er et enormt fremskritt. Men har den hatt sekundærvirkninger som vi har tenkt for lite på?  Vi lever i et overfladisk seksualisert samfunn. Henger dét sammen med «the summer of love» og alt som kom efter? Ikke direkte. Det blir for enkelt. Men når en sterk menneskelig drift blir trivialisert, så har det virkninger også på sivilisasjonsnivå. Vi ser det ustanselig på film, i TV, i reklame for alt mulig. Annonser for klær og badetøy er ofte ren mjuk-porno. Vi ser det i presentasjon av menneskelig adferd og interaksjoner som bidrar til et kvinnesyn som ikke er så veldig frigjort akkurat. Unge nydelige jenter blir presentert som umiddelbart tilgjengelige seksualobjekter, i tråd med tradisjonen fra 67, mens litt eldre medsøstre har tendens til å bli usynlige, og mannfolkene er helter eller direktører, gjerne litt grå ved tinningen, det er helt OK på mannfolksiden. Her er det et feministisk problem som riktignok ofte diskuteres, men i liten grad analyseres.

Samfunnsforskere som holder på med denslags, rapporterer nu at rå-sexen ser ut til å være på retur, og at erotisk inspirert forelskelse og kjærlighet vinner terreng, særlig blant tenåringer. 68-erne er nesten helt ute av bildet, både i samfunnsdebatten og på sjekkestedene, de fleste sitter på gamlehjem med pikken i postkassa. Og de unge jentene, som nu er blitt eldre damer, sitter igjen med minner som de ikke kan plassere. Menneskets fundamentale behov er mat, ly og kjærlighet. Det er antagelig evig.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
13