Og du som pakker inn nesten ubrukte (!) leker, hva gir du selv til egne barn? Er dette en måte å rydde i egne overfylte lekekasser for å gjøre plass til det nye som kommer, og samtidig gi seg selv en følelse av å ha utrettet en god gjerning for noen andre?

Er gjenbruks-julekalender ekte juleglede?

iTromsø publiserte i går saken om Anne Kristine Steiens gjenbruks-julekalender under tittelen «Det er dette som er ekte juleglede». Jeg er helt sikker på at adventskalenderen er kommet riktig person i hende, en liten gutt som kommer til å bli kjempeglad for en flott julekalender. Jeg støtter gjerne opp under gjenbruksmentaliteten, men er det prisverdig å gi vekk sine egne brukte ting for å rydde plass for nye til seg selv?

Min beste venninne pakker inn den arvede nissedrakten til sin sønn i luke én for sjette året på rad, han blir like overrasket og glad hvert år. Samme kalender byr også på opplevelser og små hverdagsgleder der enkelte luker består av lapper som «i dag får du velge middag» eller «yoghurt i matpakken, hurra».

Det er et viktig standpunkt mot den materielle overfloden vi lever i, der ting til slutt mister sin verdi. Det er viktig at vi som kan kjøpe flotte presanger og dyre adventsgaver, ikke gjør nettopp det. Jeg er opptatt av å lære ungene mine takknemmelighet og evnen til å glede seg over de små tingene. Det er viktig å få lov til å ønske seg noe. Det er også viktig å lære barna å kjenne på skuffelsen over ikke å få det de vil ha. Jeg vil at min sønn skal få lov til å kjenne på hvordan det er å ha den minste og dårligste sykkelen i gata. Jeg unner han det. Jeg tror han blir et bedre menneske av det. Ny sykkel fikk han på bursdagen sin i høst, etter flere måneders tungtråkking. Det er min lille hverdagskamp mot dette bruk- og- kast samfunnet vi lever i, der barna får dekt alle sine behov før de i det hele tatt har rukket å kjenne etter hva de trenger.

Tilbake til adventskalenderene. Det vekker en etisk betenkelighet i meg, der flere og flere  har latt seg inspirere til å pakke inn sine egne bruke ting og ønsker å gi av sitt overflod til en veldedig organisasjon som igjen kan gi det til «de fatttige ongan». I barmhjertighetens ånd publiseres det ene kalenderbildet etter det andre på sosiale media og høster både «likes» og rosende kommentarer. Andre blir «rørt inn i hjerterota <3» av sine venner som pakker inn barnas brukte leker som de kan gi videre i gave til andre barn. Helst en fattig. Er det bare jeg da som tenker: de barna som kanskje kommer fra vanskeligstilte hjem, er det ikke de som burde fått noe nytt?

Og du som pakker inn nesten ubrukte (!) leker, hva gir du selv til egne barn? Er dette en måte å rydde i egne overfylte lekekasser for å gjøre plass til det nye som kommer, og samtidig gi seg selv en følelse av å ha utrettet en god gjerning for noen andre?

Det er på grensa til nedverdigende å pakke inn sine egne brukte ting og gi det i presang til noen som ikke får noe nytt. Alternativet er kanskje at de eventuelle barna ikke får noen kalender, kan man kanskje si da. Nei, og med samme argumentasjon kan du lønne den utenlandske arbeideren femti kroner timen, for alternativet er at han er uten arbeid. Klapp deg sjøl på skuldra å kjenn på din egen godhet og barmhjertighet. Dette er visstnok ekte juleglede.   

Om du vil bidra til å utjevne sosial ulikhet: gi dine egne barn færre ting!

Lik Nordnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå

Bruk av undertrykkende plagg som hijab og burkini bør forbys i den norske skolen, mener Eliana Lakis.

0
337

Remy Kristiansen takker sin far for at han - tross alt - ble mattelærer. Les historien om Led Zeppelins kamp mot Pythagoras. Og om den aller viktigste formelen for god pedagogikk.

0
65