LITEN HYTTE: Fem forskere fra fem forskjellige land foran Laksevågen hytte. Fra venstre: Wesley Farnsworth (UNIS), Sofia Kjellman (UiT), Lis Allaart (UiT), Andreas Grumstad (UiT) og Skafti Brynjólfsson (Islands Naturhistoriske Institutt). Foto: Lis Allaart

På jakt etter klimaskatter

Midt i juli, etter et halvt år med forberedelser, skriving av uante mengder søknader og forsendelse av utstyr fra Tromsø og andre oversjøiske steder, var endelig hele feltteamet (se bilde) samlet på Svalbard, skriver Lis Allaart,

Med oss hjem fikk vi tre sedimentkjerner fra Femmilsjøen og tre fra en litt mindre innsjø rett sør for Femmilsjøen, mange ekkoloddlinjer og et datasett som stort sett viser vanndybden over hele Femmilsjøen.

Femmilsjøen, ligger helt nord på Spitsbergen, Svalbard. Fem – mil – sjøen. Smak litt på det. Jeg har tilbrakt mange timer på kontoret med å se på denne gigantiske innsjøen på flybildetjenesten til Norsk Polarinstitutt. Den er over syv km lang – fem nautiske mil. At den er en av de største innsjøene på Svalbard er spennende, men det er ikke bare derfor den er så interessant.  

Det nordlige Svalbard en nøkkellokalitet for forståelse av klimaendringer i Arktis. Det er et ytterst sensitivt samspill der kaldt polhav mot nord møter den siste krampetrekning av varmt Atlantisk sjøvann i Golfstrømmen, som kommer opp langs vestkysten av Svalbard. Med de ulike kalde og varme vannmasser følger også tilhørende kalde og varme luftmasser. I et slikt sensitivt samspill kan selv små temperaturendringer ha store ringvirkninger, og medføre store endringer i utstrekningen av sjøis. Mengden sjøis påvirker igjen mengden sjøvann som fordamper, som igjen påvirker mengden nedbør på land og så videre. Det hele henger sammen i et komplisert system, som vi forsøker å bli klokere på ved å studere hva som skjer når temperaturen varierer. 

Det er en periode for rundt 9000 år siden, som vi er spesielt interesserte i. Den perioden hadde det varmeste naturlige klimaet i nyere tid – et resultat av små endringer i jordens bane rundt solen og jordaksens helning. Ved å undersøke hvordan breene i det nordlige Svalbard oppførte seg i denne perioden og hvordan hele økosystemet reagerte på oppvarmingen, kan vi forberede oss bedre på det som kommer til å skje i nær fremtid grunnet den globale oppvarmingen vi nå observerer.
Som glasialgeologer jobber vi med å kartlegge klimaendringer tilbake i tid ved hjelp av klimaarkiver hvor alle variasjoner i luft og vannmasser på øygruppa blir fanget opp og lagret. Et velkjent type klimaarkiv er iskjerner som bores fra iskapper, men på Svalbard er ikke iskappene like tykke som f.eks. på Grønland og vi kan derfor ikke gå like langt tilbake i tid. Derfor er det nyttig med en annen type klimaarkiv – sedimentkjerner. En sedimentkjerne er et plastrør som bankes ned og fylles av gjørme fra hav/fjordbunnen eller bunnen av en innsjø.

Midt i juli, etter et halvt år med forberedelser, skriving av uante mengder søknader og forsendelse av utstyr fra Tromsø og andre oversjøiske steder, var endelig hele feltteamet (se bilde) samlet på Svalbard. Etter et par travle dager i Longyearbyen med pakking av 700 kg utstyr og mat, skytetrening, utallige nervøse blikk på værutsikten og nervepirrende venting på ekstra deler til helikopteret, fløy vi endelig av gårde til Femmilsjøen. 

Det var flott endelig å få se Femmilsjøen i virkeligheten. En båt, tre sekker ved, seks jerrykanner med bensin og fem tønner med A1 Jet Fuel til helikopteret sto klar og ventet på oss der oppe. Sysselmannen og deltakere på årets søppeltokt på Svalbard hadde plassert depotet for oss. Vi hadde fått låne en gammel fangsthytte ved navn Laksevågen fire km sør for Femmilsjøen. 

Mange timer gikk med å kjøre frem og tilbake på Femmilsjøen i den lille blå båten og kartlegge bunnen. Dette for å se om vi kunne se spor etter isbrebevegelser. Vi følte oss som pionerer og til t ideer ganske små, da det ikke er forsket mye på den gigantiske innsjøen før. Vannet var fullt av bresedimenter og helt melkehvitt, så vi hadde ingen idé om vanndybden. På et tidspunkt midt i innsjøen ble kaptein Andreas litt nervøs for motoren, da ekkoloddet plutselig viste minkende vanndybder men det ble ikke mer kritisk enn ca. to meter. Ikke lenge etter, halvveis var dybdene rundt 110 meter, og da følte vi oss igjen ganske små.  
På en regnfull morgen etter nesten to uker i felt, var det avtalt henting av helikopteret. Alle fem var slitne, ganske klare for å komme hjem og det var heller ikke store mengder mat igjen. 

Med oss hjem fikk vi tre sedimentkjerner fra Femmilsjøen og tre fra en litt mindre innsjø rett sør for Femmilsjøen, mange ekkoloddlinjer og et datasett som stort sett viser vanndybden over hele Femmilsjøen. All nedbør som faller over øygruppa, og som ikke fanges opp av det veldig skrinne jordsmonnet på Svalbard, vil strømme mot innsjøer og fjorder.  

På sin vei om sommeren vil vannet ta med seg litt og litt fra landskapet det passerer: stein, grus, leire og planterester. Men på vinteren blir det satt lokk på systemet i form av havis i fjordene og is på innsjøene. Dermed vil det ikke komme nytt materiale inn, slik at de minste partiklene som er i vannet fra før kan bruke tiden på å synke til bunns. Derfor oppstår det variasjoner mellom sommer og vinter med tykkere, grovere lag som representerer vårsmelte og sommer, og tynnere finere lag som representerer vinter. 
I Tromsø skal vinteren brukes til å analysere kjernene på labben, der de splittes i to og studeres i detalj; hvor mange lag det finnes, er det grovere lag og finnes det planterester, skjell eller andre ting, som kan hjelpe med å bestemme alderen til laget? 

I kaldere perioder der breene på land vokser, vil breene frakte mere grovt materiale til innsjøen/fjordene, mens i varmere perioder vil det være mindre input av grovt materiale. Sedimentkjernene fra Femmilsjøen skal sammenliknes med sedimentkjerner som ble tatt i fjorden rett utenfor Femmilsjøen i fjor sommer. Det blir spennende å se, om vi ser de samme klimaendringer samtidig i innsjøen og i fjorden, og hvor rask endringene forplanter seg i området. 

Du kan høre mer om forskningen til Lis Allaart i UiTs forskningspodcast «Observatoriet» som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podkast-kanaler.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse