Alle har noe de liksom bare må gjøre en gang i løpet av sommeren. Denne puddingen hadde fridykking kun med maske som sin egen ekstremsport. Således gikk det til at institusjonen der man avtjente siviltjeneste hadde behov for å få festet et tau til en ankerkjetting på seks-sju meters dyp. «Piece of cake», meldte den kjepphøye unge herre... Tegning: Alf Nikolaisen

På terskelen til en slags sommer

Flerfoldige avisredaksjoner lytter hvert år til værprofeter som, etter å ha røykt sokkene sine, kommer med skråsikre spådommer om hvordan været kommende sommer skal bli.

Så var vi der igjen. Den siste snøskavl er i ferd med å forlate plenen – riktignok like hardt kjempende som en IS-kriger som er i ferd med å møte overmakta, og i sine siste sekunder erkjenner det. «Mai du skjønne milde» fanger snart kun interessen til historikere og statistikere som skal tallfeste de nakne fakta. Bøndene gjør for så vidt det samme, og kan i år slå fast at værgudene ikke akkurat spiller på lag med dem som skal drive fram markens grøde.

Her på godset slikker man sine sår etter vinteren. Det siste året har man hatt damebesøk – ei elgku med to kalver har i vinter stukket innom titt og ofte og brukt plenen som latrine. Tøtta har brydd seg nada om henstillinger om å forlate området. Da hun like før påske tok tabben på en av mine siste bærbusker var det nok! Godseieren karret seg ut på altanen og ga i klare ordelag uttrykk for hennes vandalisme. Hjalp det? Nix, kua bare så dumt på meg mens hun lot det stå til med ustyrtelige mengder der bak. Så mye for den henstillinga …..

Man skal imidlertid se framover, heter det. Fortida kan man liksom gjøre lite med, men har man analytisk karakter kan man eventuelt lære av de feil man har gjort. Noen ting er imidlertid utgjort i utgangspunktet – godt hjulpet av kamerat Murphy og hans lovsamlinger. Bare se på fenomenet punktering. Er det noen som kan melde om at de har punktert i solskinn? Selvsagt ikke! Det skal liksom høljeregne mens man, akkompagnert av tvilsomme tilskuere, skal handtere jekk og hjulnøkkel. Når det endelig er klart for hjulskifte kan man slå fast at heller ikke denne gangen har man husket å sjekke lufttrykket på reservehjulet.

Det finnes imidlertid høydepunkter med vår nordnorske sommer. Vi nevner i fleng klegg, mygg og knott. Supplert av et årlig ambulerende vepsebol. Det heter seg i fotballen at det er en prisverdig kvalitet å være rask på de første meterne. Men denne ferdigheten er heller ikke ueffen når man skal evakuere fra et vepsebol hvis innvånere føler seg invadert. De tre førstnevnte truslene handteres vekselvis med slag av ymse kvalitet og presisjon samt et reservoar av spraybokser.

Mange vil mene at uttrykket «fake news» kom til verden med president Donald Trump. Sludder – den æren skal han ikke få! For flerfoldige avisredaksjoner lytter hvert år til værprofeter som, etter å ha røykt sokkene sine, kommer med skråsikre spådommer om hvordan været kommende sommer skal bli. Klok av skade kommer de fleste med løfter om godt vær! Det selger bedre enn regnbyger et cetera.

Men det vil helst gå bra, sier du. Det gjør jo det – og vi her nord burde ha lært oss trikset. Vi ønsker jo at våre handlinger skal innebære et snev av behag. Da gjelder det at man ikke bare klamrer seg til plan A, men har både B og C på lur. Alt etter været. Deltakernes varierende humør kan også spille inn. Fleksibilitet er en dyd.

Selvfølgelig har vi alle minner fra tidligere somre. De fleste er gode, det er menneskets natur å fortrenge de dårlige. Så også med undertegnede – ingen fisketurer har senere vist seg å være så perfekte som barndommens ekspedisjoner. Einstein får rett atter en gang – alt er relativt.

Alle har noe de liksom bare må gjøre en gang i løpet av sommeren. Denne puddingen hadde fridykking kun med maske som sin egen ekstremsport. Således gikk det til at institusjonen der man avtjente siviltjeneste hadde behov for å få festet et tau til en ankerkjetting på seks-sju meters dyp. «Piece of cake», meldte den kjepphøye unge herre.

Således ble man rodd ut i båt, og med tau og en fjærestein som eneste lodd i livet bar det over ripa. Turen ned gikk greit, steinen og kamerat Newton gjorde jobben. Vel nede tredde man tauet gjennom kjettingen. Siden man fremdeles var oppsatt med betydelige mengder luft, fant man tiden inne for å se seg litt om. Og jeg fikk syn for segn – noen meter unna lå alle steinbiters mor, og den så IKKE ut som om den satte pris på besøket. Altså rask retrett – dekompresjon var som en fjern landsby i Sibir. Resultat? Det som fantes av blodkar i øyeeplene sprakk. Den ikke fullt så kjepphøye, visstnok god på bunnen, kunne stått modell for en viss tegneseriefigur…

Men sommeren er jo tid for reising, og vi var to stykker på syttitallet som skulle besøke det store utland – nærmere Nordkalotten via Kilpisjärvi i et slitent kjøretøy. Vi hadde bestemt oss for å være lovlydige, og strenet inn på tollstasjonen for å forhøre oss. Finnene hadde ry på seg for å ikke ville forstå norsk, men med engelsk, tysk og fransk i bagasjen, nyss utskrevet fra gymnaset, skulle ikke dette være et problem.

«Do you speak english?» gjorde imidlertid ikke nevneverdig inntrykk på funksjonæren. Ei heller «Sprechen Sie deutsh?», utspillet ble mottatt med mer hoderysting. Siste halmstrå var «Parlez vous francais?». Nå var hoderystinga på nippet til å medføre whiplash-skade.

Det var da mitt reisefølge tok regien og trådte et skritt fram: «Snakker De norsk?» Dette ble parert med «Jau, det går bedre, det!». Lyngsværingen var ikke til å misforstå.

Dermed skulle det være klart – kamerat Murphy jobber også internasjonalt ….

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer