Det er vi som en sjelden gang er i kirken, som ønsker en liberal kirke med kvinnelige prester og homofile vigsler, som vil tape mest på at kirken skal finansieres av medlemmer. Samfunnet vil ikke bare bli mer sekulært, det vil også bli mer fragmentert, skrive Brage Larsen Sollund. Bildet er fra Nordlyskatedralen i Alta. Foto: NTB Scanpix

På tide å stå opp for folkekirken

Vi kan ikke fjerne statlige bevilgninger til trossamfunn og tro at ikke noe skjer med landet vårt. Det vil være slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

Å fjerne støtte til trossamfunn vil endre Norge. Jeg tror ikke det blir til det bedre.

Jeg er ingen ivrig kirkegjenger, men én ting har jeg lært: Tro er viktig. 

For mange er den et ankerfeste. For andre en barnetro. For min bestemor har troen vært der hele livet. For andre igjen er tro noe helt ukjent og ganske irrrelevant. Det endrer ikke det store bildet: tro er en av pilarene vårt samfunn står på og som vi forstår oss utfra. Hele 74% av Tromsø sin befolkning er medlem av den norske kirke. Oppslutningen er like stor blant de som døper barna sine og litt høyere (78,5%) blant ungdommen som konfirmerer seg. Tro betyr mye for folk. Uansett gud, uansett hud. Om du tror eller ei.

Derfor er jeg grunnleggende uenig når iTromsøs Egon Holstad vil fjerne statlig støtte til trossamfunn. I likhet med han er det mye jeg ikke er like begeistret for som skjer i religionens navn. Holdninger jeg mener er gammeldags og prioriteringer som er feil. Det velger jeg å legge til side nå, for tro fyller et rom i samfunnet som er viktig for altfor mange til at vi skal kutte det vekk.

Som selverklært «julaftenkristen» er ikke kirken en del av mitt dagligliv. For meg er det i de store øyeblikkene kirken er viktig. Det er da jeg har sett troen på sitt beste.

Jeg har vært der når barn er båret frem til døpefonten og sett foreldre få tryggheten de ønsker ved å ha presten sin velsignelse og fadderne sitt løfte om å passe på.

Jeg har vært der når par har gått opp kirkegulvet og sett hvordan troen skapte rammen rundt kjærligheten. Når de får hverandre og kysser hverandre ved alteret. Knapt noe er vakrere.  

Jeg har vært der når det har vært farvel og sett at troen på en gud gjøre det lettere.

For meg ble 22. juli et vendepunkt. Med ett ble samholdet viktig. Den kirka som før var veldig fjern ble plutselig veldig varm og imøtekommende. Aldri før har jeg blitt så godt tatt imot av fremmede og aldri har det vært så viktig. Jeg har sett hvordan prester har fulgt opp familier som mister ungdommer og jeg har hørt om prester som bringer dødsbudskapet med verdighet. Det samme så jeg i andre trossamfunn. Det gjorde inntrykk da presten, imanen og humanetikeren satt rundt samme bord for å gi støtte til de som trengte. Da tenkte jeg at jeg var heldig som bodde i Norge og at dette var verdt å ta vare på. Tro fikk en ny ramme for meg etter det.

Det er vi som en sjelden gang er i kirken, som ønsker en liberal kirke med kvinnelige prester og homofile vigsler, som vil tape mest på at kirken skal finansieres av medlemmer. Samfunnet vil ikke bare bli mer sekulært, det vil også bli mer fragmentert. Frikirkene vil vokse frem, religionen vil bli gå mer i ytterkantene og den store taperen i dette kan fort bli folkekirken.  For muslimske trossamfunn anser jeg det som langt bedre at noen av mine skattepenger går dit, enn at de kommer fra en sjeik i Saudi Arabia. Å fjerne skattefinansieringen kan legge opp til en radikalisering av både kirken og Islam som jeg verken ønsker eller tror Norge er tjent med.

Tro er en privatsak, men kan aldri bli en privatsak for samfunnet. Langt mindre i en tid der vi trenger mer brubygging mellom trossamfunn. Tro er ganske så menneskelig. Derfor finner vi den i alle mulige former verden rundt. Vi gjør best i å ta tro på alvor.

Alt er ikke perfekt. Det er først og fremst et argument for bedre kontroll, enten det gjelder et katolsk samfunn som driver medlemsjuks eller om det er SOS-rasisme som driver med det samme.  La oss ikke møte det med å ta vekk penger til alle som driver inkludering, eller alle som driver med tro. La økokrim løse det.

Å fjerne støtte til trossamfunn vil endre Norge. Jeg tror ikke det blir til det bedre. Vi må heller ha politikk som sikrer at vi ser alle behov for alle livets faser – både for de som tror og de som ikke tror.

Dét tror jeg på.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer