Tobakkrusk og fjottpenger, lød dommen fra kystfolket.

Fiskeriminister Per Sandberg har trukket sitt forslag om å avvikle pliktsystemet for trålerne. Bonusen er at han unngår å gå på nok et ydmykende nederlag i Stortinget.  For der ville ikke regjeringen fått flertall. Like fullt er det snakk om et havari for et forslag som Sandberg har investert ganske mye politisk kapital i.

Sandberg hadde delvis rett i sak, og elementer i forslaget, som han tok med seg fra et ekspertutvalg, pekte i riktig retning. Pliktsystemet er en anakronisme som ikke kan overleve i en stadig mer globalisert økonomi.   

Men statsråden valgte feil metode for å gjøre noe med det. Og «timingen», rett før et stortingsvalg, var dårlig. Regjeringen har selv dekket bordet til møljekalas. Der har de invitert alle motkrefter langs kysten til fest, og et nachspiel som ennå varer.

Det gikk som det måtte gå. Og nå melder den politiske bakrusen seg, etter at Sandberg i et par måneder har fartet rundt i Nord-Norge med en tapersak som ballast.

Det har vært storm fra babord og storm fra styrbord, og desto lengre nordover skipperen kom, desto høyere ble bølgene. Og all støyen som er virvlet opp i kjølvannet, er trolig en medvirkende årsak til at FrP jevnt over gjør det dårtlig på meningsmålingene i nord.

Etter hvert må det ha demret for Sandberg at han forsøkte å selge en dårlig “deal” til nordlendingene.  Planen var at fiskebåtrederne skulle få kjøpe seg fri fra pliktene. Og beholde mesteparten av fisken mot at kysten fikk 100 millioner i kompensasjon for kvoter verdt 15 milliarder.

Tobakkrusk og fjottpenger, lød dommen fra kystfolket.  Det hele ble ansett som en grov fornærmelse. Som om nordlendingene ikke vet verdien på det som svømmer rundt i havet og reproduserer seg selv til evig tid.

Gjennom hele prosessen fremsto fiskeriministeren som lett desorientert i forhold til hvor sterkt den nordnorske identiteten er knyttet til torsken, og eierskapet til den. Det berører ikke bare de som arbeider på kaia og om bord i båtene, men befolkningen i en hel landsdel, fra Brønnøy i sør til Varanger i nord.

Sandberg sa først at han ikke så noe til noe folkeopprør, deretter sa han det dreide seg om et Arbeiderparti-opprør.  Tanken var at dersom han selv reiste ut i fiskeværene, ville folk forstå at han hadde rett.

Statsråden fortjener stor ære for å ha arrangert folkemøtene langs kysten. Det vitner om sterk rygg å stå så lenge i motvinden. Men møtene avslørte jo til fulle hvor stor motstanden er mot løsningene som lå på bordet.  Møtene virket mobiliserende for motstanderne.

Det er sterke kvinner i nordnorsk politikk som har ledet an i opprøret mot en fiskeripolitikk som møtte bastant motstand i nord.  Senjaværingen og Ap-politiker Kari-Anne Opsal er blant de som markerte seg med klar tale og presis kunnskap om fiskeripolitikk. Opsal fikk statsråden til å virke som en skolegutt i Dagsnytt 18 studio:  «No e det eg som snakke!».

Sammen med andre tydelige Ap-kvinner som Siv Dagny Aasvik, Cecilie Myrseth, Marianne Sivertsen Næss og Inga Lill Olsen har Opsal ledet an i protestene. De kan nå notere en verdifull politisk seier i regnskapet. Ap er heldige som har en generasjon kvinner med sterkt engasjement for kysten, og det evige spørsmålet om kontrollen over de store ressursene.

Dette er bra. Og det var nødvendig å stanse pliktforslaget slik det forelå. Men før eller senere vil også de sterke Ap-kvinnene måtte ta inn over seg grunnleggende problemet. Som er at leveringsplikten er og blir som havre til en død hest. Alt tyder på at trålrederiene har rett i at det ikke er mulig å skape lønnsomhet med planøkonomiske virkmidler fra et annet århundre.

Og her har Arbeiderpartiet ennå et stykke igjen før de lander på den opplagte konklusjonen. Når pliktene er utgått på dato må løsningen være omfordeling av kvoter. Fiskerettighetene som disponeres av trålerne bør overlates til den robuste og mobile kystflåten i Nord-Norge.  

Det representerer en uslåelig nordnorsk kombinasjon. Fersk fisk med høy kvalitet. Lokalt eierskap. Arbeidsplasser på land og i båtene. Og et enormt internasjonalt marked som vil betale en høy pris for torsken vår – Norges aller fineste eksportartikkel.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15