I Cambridge bay i Canada ble vraket av "Maud" hevet i juli 2016. Nå skal restene av den stolte polarskuta endelig fraktes hjem til Norge.Historiker Henning Howlid Wærp tar i denne kronikken for seg boka som Roald Amundsen skrev etter den ikke helt vellykkede ekspedisjonen for 100 år siden. "Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 - 1920". Foto: Maudreturnshome / NTB Scanpix

Polarskipet Maud vender hjem 100 år etter

Av Amundsens bøker er Nordostpassagen klart den svakeste. Den kjører seg fast. Ellers skulle man heller si: går til bunns. Slik også båten mange år senere går til bunns i Nordvestpassasjen.

Fra 9. til 14. juli 1918 lå polarskipet Maud i Tromsø og bunkret opp. Her kjøper Roald Amundsen inn 5 tonn tørrfisk, pels og skinnklær. Dette kan vi lese om i hans bok Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918-1920. Ekspedisjonen endte imidlertid i konkurs, Maud ble tvangssolgt til Hudson´s Bay Company, og i 1931 sank skipet og ble liggende på bunnen i Cambridge Bay i Canada. Det norske selskapet Tandberg Eiendom har nå lyktes i å heve båten, og i sommer kommer Maud tilbake til Norge.

Etter hver ekspedisjon Amundsen var leder for, skrev han en bok, fem ekspedisjoner og fem bøker, pluss en selvbiografi. Hvordan skriver han om denne for ham skjebnesvangre turen?

I dagboka av 21. januar 1920 forteller Amundsen: “Jeg har fått en leselyst som aldri før og tror, jeg skulde kunne arbeide mig gjennem mangen mørk stund, hvis jeg bare hadde tilstrekkelig med bøker. Jeg sluker den tykkeste roman i en håndvending.” Maud hadde et eget bibliotek, ”300 bind god litteratur – alle nummerert og opsatt i katalog”. Amundsen forteller at han “kjenner kun et tidsfordriv, som aldri synes å trette, og det er lesning”      

Verdensbegivenheter

Båten er frosset fast 800 km vest for Nome, på den russiske Sibirkysten, det er urolige tider, revolusjonen i Russland har nådd ytterkantene av riket. ”Jeg forstår, at det gamle styre måtte falle”, skriver Amundsen, som en kommentar til den dårlige skoleringen mange av russerne han treffer i polare strøk har, de kan verken lese eller skrive, og kan ikke klokka. På den annen side bekymrer han seg over det han hører om bolsjeviker som raner for fote fra lokalbefolkningen på kysten. På interessant vis siver verdensbegivenhetene inn i polarekspedisjonen, selv om de befinner seg i svært øde strøk. Men det blir vanskeligere å sende nyheter ut; det virker umulig å få telegraf-forbindelse til USA på grunn av ”sterke revolusjonære elementer” i Anadyr, skriver Amundsen. Helmer Hanssen drar allikevel, men kan rapportere at femten mann har blitt skutt av bolsjevikene rett før han ankom, deriblant vakten på telegrafstasjonen.  

I tillegg til problemer internt blant mannskapet på Maud var ikke ekspedisjonen særlig vellykket sett fra Amundsens side. Målet var ikke Nordøstpassasjen, som boktittelen tyder på, den passasjen var gjennomreist av den finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiöld i 1878–1879. Amundsens plan var å følge Frams rute langs Sibirkysten fra 1893, men å gå inn i isen lenger nord og øst enn Fram hadde klart. Det var fremdeles uvisst om det fantes land ved Nordpolen, og Amundsen håpet å kunne ta nytt land i besittelse for Norge. Men Maud fryser inne før hun kommer tilstrekkelig langt nord, både første og annet år – og dessuten tredje og fjerde år, som Amundsen ikke skriver om i boka.          

I oppløsning som fortelling

Kanskje er det disse skuffelsene som gjør at Nordostpassagen nærmest går i oppløsning som fortelling. Det blir stadig mer innslag av mannskapets dagbøker, rapporter fra sledereiser. ”Således lød Hanssens beretning”, slutter en passasje, en annen: ”Således lyder Tessems rapport in extenso”, mens andre kapitler starter med: ”Her er Sverdrups egne ord”; ”Således lyder Hanssens rapport”. Disse dagboknedtegnelsene av andre får forbausende mye plass, det er som om Amundsen ikke orker hente ut høydepunkter, oppsummere og kommentere, men bare trykker det hele uten å binde sammen. Og så kollapser fortellingen, det ser man allerede av innholdsfortegnelsen. De fem første kapitlene er greie nok, i hvert fall i ytre struktur: Innledning; Kristiania – Chabarowa; Chabarowa – Maudhavn; Vinter; Vår og sledereiser; Sommer. Deretter er det slutt på en overordnet strukturering. De fire siste kapitlene heter: Dagbok 5/8 1919 – 1/5 1920; Dagbok 20/5 – 15/6 1920; Helmer Hanssens rapport om reisen til Anadyr; Dagbok 16/6 – 27/7 1920.

De store linjer mangler

Amundsen løfter i andre del av verket ikke blikket og trekker de litt større linjene, eventuelt veksler mellom ulike fortellermåter, for eksempel referat og scene, men velger den enkleste av alle narrative strukturer: dagboka. Hvis den var nådeløst ærlig og selvgranskende, var det så sin sak, men det er den sensurerte versjonen vi leser.

Er det virkelig litteraturleseren og den flittige brukeren av Mauds bibliotek vi her møter? Eller går litteraturinteressen mest i retning av å ville gi ut en bok for å tjene penger og høste heder? Roald Amundsen er kanskje en seriøs leser, men han fremstår knapt som en seriøs forfatter. Noe kan ha ytre årsaker: Fra Nome i Alaska sender han 5. august 1920, to år etter avreisen, et brev til broren Leon, der han forteller at han har fått lite tid til skriving i det siste, da han har begynt å ta seg av matlagingen om bord: ”Min stilling såm kåk har desværre fårhindret mei i å fortsette mine skriveriene. Men jeg senner mine dagbøker, såm du kan få en flink fyr f ex. Vilhelm Krag til å behandle.” Med noen poetiske knep mener Amundsen manuskriptet burde kunne komme opp i 200 000 ord. Ambisjonen om å tjene penger på en bok er større enn ambisjonen om å skrive den.

Det ene er at det faktisk er to år igjen av Maud-ekspedisjonen da Amundsen sender fra seg manuskriptet for godt, det andre at han narrativt aldri sluttfører boka Nordostpassasjen. Etter å ha lest siste setning: ”27. juni. Jeg kom i dag til Nome med slepebåten”, vil trolig leseren tenke at dette vel er første bind av to. Fortellingen er ikke brakt til noen slutt, vi har ikke fått høre om hva de har oppnådd eller ikke nådd, om hva planene er nå, om hjemreisen, eller om den fra biografien kjente historien om den lille tjuktsjer-jenta på fire år, Kakonita, som Amundsen tar til seg ved Sibirkysten og bringer hjem. Boken er slutt uten at fortellingen er avrundet.

Av Amundsens bøker er Nordostpassagen klart den svakeste. Den kjører seg fast. Ellers skulle man heller si: går til bunns. Slik også båten mange år senere går til bunns i Nordvestpassasjen. Men nå kommer altså Maud tilbake til  Norge igjen, hundre år etter hun dro.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse