I år ferdigstilles isbryteren ”Kronprins Haakon”, et av verdens mest avanserte forskningsfartøy. Det skjer 125 år etter at Fridtjof Nansen la ut med Fram for å forske på det gåtefulle Polhavet.

Polhavets hemmeligheter

Fridtjof Nansen ble ganske overrasket i 1893 da dybdemålingene om bord på Fram viste at Polhavet er over 4000 meter dypt.

Body bilder: 
Deler av en varm kilde ved 700 meters dyp litt nord for Jan Mayen. Bildet viser strukturer som dannes når varmt vann fra jordskorpen blandes med sjøvann. Strukturen som stikker opp midt i bildet er omtrent 2 meter høy og er dekket av milliarder av bakterier som spiser jern. Dette er en av mange kilder som finnes langs hele den arktiske midthavsryggen. Vi forventer å finne lignede strukturer på bunnen av Polhavet.
Det skulle Nansen visst da han drev over polisen. At det noen tusen meter under bena hans fantes fjellkjeder av vulkanske områder med et yrende liv.

Fortsatt vet vi svært lite om hva slags former for liv som finnes på havbunnen i Polhavet, hvordan vannmassene der er dannet, og hvordan hele polhavet og sjøisen vil endre seg under global oppvarming. Dette er forhåpentligvis i ferd med å endre seg når forskerne i årene som kommer får dra på tokt ombord på isbryteren ”Kronprins Haakon”, og tar i bruk avanserte undervannsbåter.

Det sies at vi vet mindre om jordas dyphav enn vi vet om overflaten til planeten Mars. I det er det mye sant. Dette gjelder ikke minst for Polhavet, som langt på vei kan sies å være uutforsket. Grunnen er enkel: Det er dekket av is.

Likevel, Polhavet ligger der, og har nærmest kapslet inn sine hemmeligheter. En uimotståelig fristelse for vitebegjærlige forskere.

I år ferdigstilles isbryteren ”Kronprins Haakon”, et av verdens mest avanserte forskningsfartøy. Skipet eies av Norsk Polarinstitutt og gir norske forskningsmiljøer muligheten til å avsløre Polhavets hemmeligheter.  

Pioneren Nansen

Norge har lange tradisjoner innen marin forskning. En av foregangsmennene var Fridtjof Nansen. En av mange ting Nansen dokumenterte med Fram ferden var at det finnes en systematisk drift av sjø-is fra de Sibirske strendene over Nordpolen og til Grønlandshavet – den transpolare isdrift. Nansen viste med Framferden at en utforskning av Polhavet er mulig, og, til alles store overraskelse, at Polhavet er over 4000 meter dypt.

I dag vet vi litt mer. Vi vet at Polhavet er et av de mest lagdelte hav på kloden, med et kaldt, lite salt lag de første meterne under sjøisen. Lengre ned blir det gradvis saltere – men temperaturen er fortsatt nært frysepunktet. På 100 til 900 meters dyp finner en Atlantisk vann med temperaturer over 0°C, som har strømmet inn fra Atlanterhavet sørfra. Enten gjennom Barentshavet, eller Framstredet, mellom Svalbard og Grønland. Helt nederst mot bunnen av Polhavet nærmer temperaturen seg igjen frysepunktet. I dette mørke miljøet antar vi at det eksisterer hittil ukjente livsformer.

Liv i dypet

Vi vet lite om hva som skjuler seg i disse vannmassene. Men vi vet at det finnes aktive vulkaner der nede. Og vulkanske områder er oaser for liv.

Det har seg nemlig slik at det strekker seg en midthavsrygg, den såkalte arktiske midthavsryggen, fra Island, gjennom Framstredet og videre inn i Polhavet. Interessant nok var Nansen med på å oppdage denne ryggen. Det vil si, han oppdaget den uten å helt vite hva han hadde oppdaget. Gjennom sine dybdemålinger i Polhavet fant han ut at det måtte ligge en fjellkjede på havbunnen. Fjellkjeden fikk navnet Nansen Cordillera, men ble senere omdøpt til Gakkelryggen.

Gakkelryggen utgjør den nordligste delen av den arktiske midthavsryggen, og strekker seg nesten helt opp til polpunktet. Midthavsrygger oppstår ved at to kontinentalplater trekkes fra hverandre, mens ny jordskorpe dannes når lava strømmer opp gjennom vulkaner mellom platene. Island er en del av en slik midthavsrygg og alle har hørt om vulkanene og de varme kildene som vi finner der. Mindre kjent er alle de undersjøiske vulkaner og varme kilder som ligger under vann, langs den samme midthavsryggen. Å spore opp varme kilder på flere tusen meters dyp er som å lete etter nåla i høystakken, og krever både dyrt og spesialisert utstyr, som fjernstyrte og selvgående ubåter, tid og erfaring. Forskere ved K.G. Jebsen Senteret for Dyphavsforskning i Bergen har i løpet av de siste ti årene funnet og utforsket en rekke undersjøiske varme kilder mellom Jan Mayen og Svalbard. Disse kildene er svært interessante fra et biologisk perspektiv. De kan ses på som energirike oaser i et ellers energifattig dyphav. Det varme vannet som strømmer opp fra havbunnen er fullt av mat. Ikke den typen mat som vi mennesker spiser. Det vi snakker om er metangass, hydrogengass, sulfider, og til og med jern. Dette er snop for bakterier tilpasset disse miljøene. Bakteriene er igjen mat for biologiske samfunn med et yrende liv av krepsdyr, svamper, tubeormer og krabber. Basert på maten i de varme kildene oppstår det dermed komplekse biologiske samfunn som er helt uavhengige av energi fra sollys. Mange av organismene her koser seg ved temperaturer rundt 20 til 40°C. En del av bakteriene trives til og med ved langt høyere temperaturer, noen ganger opp mot 100°C. Dette er organismer som bærer på unike gener som kan vise seg å ha bruksområder innen medisin og bioteknologi. Eller de kan vise seg å gi nøkkelkunnskap om livets opprinnelse. Et viktig poeng er også at hver enkelt varme kilde har unike forutsetninger for liv. Derfor er økosystemene også svært forskjellige.

Mot nye oppdagelser

Nå vil vi lengre nord. I 2001 besøkte det tyske forskningsskipet ”Polarstern” Gakkelryggen. Riktignok lokaliserte de ingen varme kilder der oppe, men gjennom analyser av vannmassene i området kunne de bokstavelig talt lukte at de måtte være der. Vi vet at de er der, vi vet bare ikke akkurat hvor, eller hvordan de ser ut, eller hvilke livsformer de huser.

Snart går konferansen ’Arctic Frontiers’ av stabelen i Tromsø. Dette er en internasjonal konferanse som arrangeres for å bringe sammen industri, forskere og politikere mot en bærekraftig forvaltning av Arktis.

Marin forskningen i Norge går en spennende tid i møte. Med forskningsskipet og isbryteren ”Kronprins Haakon” vil vi få nye muligheter til å til å ta i bruk utstyret og kompetansen vi allerede besitter til å utforske bunnen av Polhavet. Vi vet ikke hva vil finne der. Men sjansen for overraskelser er stor. Det skulle Nansen visst da han drev over polisen. At det noen tusen meter under bena hans fantes fjellkjeder av vulkanske områder med et yrende liv. Nansen var opptatt av å kartlegge og kategorisere det ukjente Polhavet. Nå kan vi gå i Nansen sine fotspor, denne gangen på havbunnen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse