Politikerne og våre felles ressurser - et svar til Tove Karoline Knutsen

Både Tove Karoline Knutsen og jeg mener nok at vannkraft og fiskestammer er nasjonale fellesressurser som tilhører det norske folk. Men tydeligvis i motsetning til henne mener jeg at ACER-tilslutning og utviklingen i fiskeri og oppdrett truer denne felles og likhetspregede utnyttelsen. Tilbakegangen for AP er tegn på at mange velgere deler denne bekymringen.   

Tilslutning til EUs energibyrå ACER setter vår viktigste naturressurs i spill. Bygging av nye kraftkabler og etablering av et EU /EØS organ for samordning av det europeiske kraftmarkedet har to åpenbare negative konsekvenser for oss som land: Standardisering av norske kraftpriser til et europeisk marked; altså høyere strømpriser til forbrukere og industri. Samt et delvis tap av nasjonal råderett over bruken av vår bærekraftige, evigvarende og svært lønnsomme el-kraftproduksjon.

Fisk og kystarealer har over et par tiår blitt forvaltet slik at det er de rikeste utøverne som får overta rettighetene til fiskeforekomster og oppdrettskonsesjoner. Kvotebaroner og laksemilliardærer er i ferd med å erobre det som har vært kystfolkets godt fordelte fellesressurser. Fiskeriene er blitt snudd fra å bidra til sosial likhet, til å bli ulikhetsskapende. 

Når Arbeiderpartiet ses på som å ha et spesielt ansvar for de to viktige delene av vår økonomi som fisken og vannkrafta bidrar til, er bakgrunnen følgende: Det er først og fremst AP som er blitt oppfattet som garantisten for at disse og andre viktige naturressursene har blitt godt forvaltet og rettferdig fordelt.

Rett nok er den vellykkede nordnorske kystfiskemodellen blitt laget av kystbefolkninga i nord. Og vannkrafta har, slik historikeren Lars Thue viser, først og fremst blitt bygd ut av distriktskommuner. Ofte med basis i dugnad og frivillig lokal innsats i bygder som har hatt elver og vannfall. Med dette som bakgrunn er fiskestammer, kystarealer og vannkraft blitt det norske folkets fellesressurser. Det er enten rettigheter basert på hevd ut fra langvarig og sammenhengende bruk, som fisken i havet. Eller det er eiendomsrett til fossefall og kraftanlegg, som for det meste eies av kommuner og fylkeskommuner over heile landet.

I perioden etter det som kalles Venstrestaten har Arbeiderpartiet hatt en førende rolle i etablering og vedlikehold av lovverk og institusjoner som har sikret ei tilnærma lik og rettferdig fordeling av disse rike norske naturressursene. Det klareste eksempelet her er vel etablering av Råfisklaget under Nygaardsvold-regjeringa. Men etter båtkvoteordninga for kystflåten av 1990, etter den stegvise liberaliseringa av leveringsplikt for trålere og etter monopoliseringa på få hender i oppdrettsnæringa, snus dette rundt. Nå er det i gang et kapitalspill om kyst og havressurser som raskt samler rettigheter og inntjening hos stadig færre og stadig rikere utøvere. Sosial likhet gjennom fordeling av marine ressurser som AP tidligere sto i front for, ser ut til å være forlatt. Det som nå i internasjonal terminologi kalles for «sea grabbing» er kommet også til oss. Kystfolk mister sine hevdvunnende rettigheter. Misnøye med Aldor Ingebrigtsens, Johannes Olsens og Eivind Bolles parti preger situasjonen. Det samme ser ut til å gjelde for AP-oppslutning i industrikommuner som er avhengig av stabil og rimelig tilførsel av elektrisk kraft. Omfanget i ordføreres og fagforeningers protester fra industrikommuner og kystopprør i de fiskeriavhengige kommunene synes jeg taler sitt tydelig språk. Her synes jeg ikke det ser ut til at meningene er delte, slik Tove Karoline Knutsen hevder.

På den andre siden er det riktig, som Knutsen hevder, at det som Høyre og FRP lanserer som sin fiskeripolitikk, vil være verre for kysten enn Aps politikk. Svein Ludvigsen lyktes i sin statsrådstid nesten, som hun sier, med å omgjøre gjøres folkets felles fiskeriallmenning til permanent privat eiendom. Og statsråd Sandbergs siste utspill om å bruke laksemilliarder i villfisknæringa vil bare føre til økt storkapitalkontroll over båter og fiskebruk. Dessuten viser fiskeriministerens gjentatte insisteringer på at det trengs mer kapital i næringa at han ikke har fått med en av ressursøkonomiens grunnregler: Økte investeringer i ei naturressursnæring preget av full kapasitetsutnyttelse vil ikke føre til økt, men til minket lønnsomhet. Det er ei gitt kake som skal deles og økt innsats vil redusere utbyttet for alle.  

Et svar fra Nord i denne situasjonen må være at det velfungerende og lønnsomme kystfisket må sikres. Sikring av kystfiske med små og mellomstore båter vil være i tråd med deltakerlovens likhetsskapende krav om at det er aktive fiskere som skal eie fiskebåter.

Kystfisket ser ut til å være den mest driftssikre og mest lønnsomme fangstmåten i Norges viktigste fiskeriområde. Fra Lofoten og nordover kommer fisken i sesonger heilt inn mot land for egen maskin og kan fangstes med relativt lave kostnader. Dette fisket er skaffer også landindustrien levering og fisk med best kvalitet.

Kystfisket i nord sikrer altså både best samfunnsøkonomi, mest lokal verdiskaping og vedlikeholdet av kystfolkets delte rettigheter. Satsing på den nordnorske fiskerimodellen med mindre og mellomstore fiskereide båter kan dermed begrunnes både faglig og ut fra rettferdighet. Da skulle det være greit å gjennomføre.

Men ut fra maktforhold som er avdekt av kystopprør og under valgkampen i 2017, vet vi at dette absolutt ikke er greit. Her har politikerne en jobb å gjøre.


 [RN1]

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse