Wenche Pedersen, leder i Vadsø Arbeiderparti, er blant de mest markante motstanderne mot sammenslåing med Troms. Her er hun på talerstolen under et kommunestyremøte i Vadsø denne uken. Foto: Ole Gunnar Onsøien/iFinnmark

Politikk og språkbruk i Finnmark – en forfallshistorie?

Vi finnmarkinger risikerer å bli karikaturer av oss selv, ifølge Einar Niemi.

For et par dager siden ble det kjent at fylkesvaraordføreren i Finnmark, Tarjei Jensen Bech, er blitt utsatt for grov  trakassering i forbindelse med debatten om regionreformen. Den anonyme aktøren omtalte Jensen Bech som forræder og beklaget at han hadde overlevd Utøya – at Breivik ikke hadde klart å sikte bedre under massedrapet. Jensen Bech sier at han i denne debatten har blitt utsatt for «trakassering, sjikane og hets som jeg aldri har sett maken til. Det skremmer meg». Han bør ikke være alene om å bli skremt. Og det er mer enn sterkt når han beskriver hvordan han reagerte nærmest fysisk på det grove overtrampet: «Kroppen gikk på en måte i alarmberedskap, noe som gjorde at jeg fikk tilbake de samme følelsene jeg hadde på Utøya 22. juli». Jeg berøres inntil sjelen.

Det Jensen Bech har opplevd, er ekstremt. Men i den seinere tida har vi opplevd en inflasjon i grov språkbruk og personlige utfall, ja vi har nærmest blitt vant til utsagn som «quisling», «forræder», «judas», «judaskjærring» osv. om meningsmotstandere i Finnmark. Et oppslag over to sider i Finnmarken i forgårs, i en reportasje fra et arrangement i Vardø ved Kystopprøret, siteres følgende erklæring fra representanter for organisasjonen: «De får bare sutre, de som synes det blir for mye satan, hælvete og hæstkuk». En representant for Kystopprøret omtalte det etter hvert kjente utsagn fra Kystopprøret for om lag et år siden, som «ikonisk»: «Nå får det for satan være nok, …! Vi skal ha fesken våres tilbake, arme hæstkuka!» Og der er jo ingen tvil om hvem som er «hæstkuka». Det samme opprøret har for øvrig også tatt opp kampen mot regionreformen med samme vokabular.

På den ene siden er det tydelig at slik språkbruk oppfattes som underholdende, «fresk» og «typisk finnmarksk». På den andre siden speiler den stereotype oppfatninger av mentalitet og også en slags forventing til språkbruk og adferd i Finnmark, som vi finnmarkinger faktisk kan finne på å leve opp til. Da en nylig avdød rikskjendis for et par år siden sa om oss finnmarkinger at vi hadde funnet «det gode liv» fordi vi hadde «lært å gi faen», ble vedkommende tiljublet – og vi ble ikke så lite smigret. Vi risikerer å bli karikaturer av oss selv.

Men når det er betimelig å stille kritiske spørsmål om politikk og retorikk i dagens debatt, har det også å gjøre med en historisk erfaring. Selv om politikk aldri har vært noen søndagsskole (slik Haakon Lie uttrykte det om Arbeiderpartiet), har politiske observatører påvist en utglidning i debattkultur og språkbruk, med brudd på det som lenge har vært oppfattet som felles, respekterte normer: Argumenter og ikke personkarakteristika, ballen og ikke mannen, respekt for meningsmotstander, anstendighet i språkbruk. Det lar seg ikke gjøre å finne en tilsvarende flom av grovt språk i politiske debatter i offentligheten i Finnmark tidligere, verken langt tilbake i tid eller i den nærmeste fortid.

Det er for lettvint, slik det noen ganger gjøres, å vise til sosiale media som forklaring, ikke minst fordi også politiske veteraner og mer enn godt voksne ledere, som har hatt topposisjoner i fylket politisk og administrativt, har beveget seg et godt stykke ut i det samme retoriske landskapet. Å omtale fylkesordføreren som en nyttig idiot er usedvanlig sterkt, ikke minst når en vet litt om historien til uttrykket, med røtter til Lenin og hans omtale av bl.a. sosialdemokrater og med flittig bruk av begrepet om holocaustfornektere. Likeså er det sterkt når en partileder i fylket karakteriserer forsvarere og moderate tilhengere av regionreformen nærmest som ikke «ekte» finnmarkinger og slik skiller mellom «verdige» og «uverdige» i debatten.

Dette betyr blant annet at AUF i Finnmark, som har gått inn for reformen, havner på søppeldynga. Også en inflatert bruk av betegnelser som «tvangsvedtak» og «udemokratisk» kan det stilles kritisk spørsmålstegn ved. Spesielt når betegnelser konkretiseres for eksempel ved den lenge seiglivede påstanden om at stortingsvedtaket i juni 2017 var ved «minst mulig flertall», «én stemmes overvekt», mens jo realiteten som kjent var 23 stemmers overvekt i et fulltallig storting, 96 for og 73 mot. Det grenser til mobbing når en påvisning om dette overfor en ordfører i Finnmark som i flere innlegg viste til «én stemmes overvekt», ble avfeid med «professoralt» flisespikkeri. «Alternative fakta»? Også introduksjonen av «sverting» i det politiske vokabularet i de siste årene kan kanskje oppfattes som uttrykk for det som synes å være en  politisk-retorisk vending med forfallstendens.

Vi skal også være klar over at grov retorikk både kan skygge for saken – det politiske budskapet – og bidra til å bringe meningsmotstandere til taushet. Vi vet jo at ingen av delene er ukjente teknikker i politikken, men er de ønskelige, holder de vann politisk-etisk? Jeg regner med at et forsøksvis objektivt svar er nei.

La det være slått fast at politisk retorikk ikke «bare er ord», «freskt» eller underholdende, ord og språk i det hele påvirker holdninger og handlinger. Som ikke minst Jensen Bechs opplevelse viser, kan det også dreie seg om hatprat med store konsekvenser for den som blir utsatt. Nå kan naturligvis ikke alt som kommer til uttrykk karakteriseres som hatprat. Men det er ikke uten grunn at i internasjonale konvensjoner er definisjonen av hatprat (hate speech) ganske vid fordi denne typen retorikk innebærer negativ person- eller gruppestigmatisering, har smitteeffekt og skaper angst, aggresjon og i mange tilfeller også vold. Enkelte ytringer som innebærer hat eller sterk intoleranse er da også forbudt ved lov i mange land, som i Norge. Dette er trolig forklaringen på at Jensen Bech er oppfordret av politiet til å anmelde det han er utsatt for. Vi skal for øvrig være klar over at også mobbing faktisk er definert som «hatprat».

Arbeiderpartiets ferske påstand om at Listhaugs språkbruk i innvandrerdebatten representerte «hatretorikk», har resultert i en velkommen debatt om politisk debattkultur, en debatt som ikke synes å ha nådd oss her nord skikkelig ennå. Debatten er viktig ikke minst av hensyn til de unge, som vi hører blir skremt av retorikken og voksenmobbingen, men som vi ikke kan se bort fra også blir påvirket i bruken av denne typen politisk retorikk. Tør vi lenger snakke om voksne forbilder?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse