I realiteten er statsbudsjettet bygd på ryggene til dagens barn og unge.

Neste års statsbudsjett er på 1300 milliarder kroner.

265 milliarder er hentet fra oljefondet. Aldri tidligere er det brukt mer penger fra vår felles, nasjonale bankkonto.

Og for å komme i havn lørdag kveld, og for å gjøre de to mikropartiene Venstre og KrF mette og tilfredse, måtte man øke budsjettrammen med ytterligere 7 milliarder for å få til en avtale som kunne redde Erna Solberg fra en ydmykende sorti som statsminister.

Menyen på det politiske PR-julebordet på ASKO i Oslo lørdag kveld bør bekymre unge over hele landet.  På julebordet ble det spist og drukket godt, og når gjestene omsider gikk hjem, trakk statsministeren kortet og betalte med enda mer oljepenger.

Det er all grunn til å spørre hvorfor ikke de som skal utgjøre fremtiden for denne nasjonen iverksetter et opprør mot sin egen foreldregenerasjon. Det kan de nemlig ha gode grunner til å gjøre.

For dypest sett har Norge nå et politisk system der de etablerte partiene ser ut til aktivt motarbeide de langsiktige interessene til de som vokser opp. I stedet skreddersyr man den offentlige pengebruken for dagens voksne, mange av dem uten gjeld, med hytte på fjellet, egen vinkjeller og en stor SUV i oppvarmet garasje.

Og for å holde hjulene i gang for denne velbemidlede generasjonen, bruker Norge nå mye per penger fra oljefondet enn det som fylles på gjennom nye inntekter fra norsk olje og gassproduksjon.

En av hovedbegrunnelsene for oljefondet var i sin tid at det skulle komme framtidige generasjoner til gode. Men det har Erna Solberg og Siv Jensen glemt. Det blir stadig mer tydelig at statsbudsjettene spiser av selve oljefondet, som fører til at felleskontoen tappes for penger.

Og jo mindre som spares nå, desto vanskeligere vil det naturligvis bli å betale for skole, pensjoner og helsetjenester når eldrebølgen slår inn for fullt, og en mye mindre andel av befolkningen skal finansiere en skrantende velferdsstat.

Fremskrittspartiet vil etter budsjettavtalen skape fortellingen om seg selv som partiet som reddet norske bilister fra undergangen. Vi ser allerede Frp-jubelen i sosiale medier og hvordan partiet fremstiller seg selv som seierherre etter budsjettforliket. Den andre siden av historien er at triumfen er finansiert ved å redusere statens inntekter på andre områder.

I realiteten er statsbudsjettet bygd på ryggene til dagens barn, de som er unge og må betale prisen for dagens pengebruk.

KrF har den siste uken fått erfare hva det koster å være støtteparti for Fremskrittspartiet. Uten Vår Herre og Jesus i ryggen ville Knut Arild Hareide trolig gått inn i en stor politisk depresjon som kunne sendt ham i fanget til Jonas Gahr Støre.

Heldigvis kan KrF-lederen muntre seg opp med enda noen hundre millioner ekstra til klimarobust landbruk i Afrika, religiøse trossamfunn her hjemme, og ikke minst en kontantstøtte som økes til utrolige 7.500 kroner i måneden. 7.500 kroner! Det er et godt bilde på hvilke enorme utgifter som drives frem av særinteresser i det norske samfunnet.

Hva forteller det ikke om et lands mentale tilstand, at man tar seg råd til å betale hele 90.000 kroner i året per barn, skattefritt og rett fra statskassen, for å hindre foreldrene i å bli integrert i arbeidslivet? Og hva gjør man med godt underbygget kunnskap og forskning som peker på konsekvensene? Jo, det legger man i en skuff og kaster nøkkelen.

Venstre har på sin side brukt de siste ukene til å arbeide aktivt for å mer eller mindre legge seg selv ned som parti for folk i distriktene. Det kan selvsagt bli noen ekstra stemmer fra de som får billigere togreiser sørpå, men for Venstres tillitsvalgte utover i landet kan det være lurt å forberede bisettelsen først som sist.  

Men man kan selvfølgelig ikke bare snakke om småpartiene som ligger og vaker rundt sperregrensen, og som har fått mye større innflytelse enn velgerskaren skulle tilsi.

Den virkelige utfordringen handler om ansvarligheten blant de store partiene. I dette bildet fremstår Siv Jensens pengebruk som finansminister i Norge som noe i nærheten av politisk dekadanse på første klasse.

Jensen ser ut til å ha verdens enkleste jobb. Når hun mangler penger, stikker hun bare hånda enda dypere i honningkrukka og henter opp mer. Lik og del!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har aldri gått av veien for å gjøre det som er nødvendig og riktig i hans egen bok.

0
49

Jeg har jobbet med markedsføring i bedriftsmarkedet i over 30 år. Ser jeg tilbake, har det vært en voldsom utvikling. Folk har alltid handlet med folk, det skal vi også fortsette å gjøre. En ting som er endret derimot, er måten kremmere kan påvirke kundene.  

0
2