Populisme på feil premisser

Å påstå at alle norske politikere kontinuerlig vender det døve øret til vanlige folks bekymringer, er å nøre opp under en politikerforakt som ikke er fortjent.

Nordlys politiske redaktør, Skjalg Fjellheim, bereder grunnen for økt populisme når han i en kommentar mener at valget av Donald Trump i USA burde få varsellampene til å blinke også for norske politikere. I kjølvannet av Brexit og USA-valget går det nå tretten på dusinet av de som forsøker seg på samfunnsanalyser som legger politikeres, eller maktelitens, manglende vilje til å lytte til vanlige folks bekymringer. Mangel på god analyse gir dårlig grunnlag for beslutninger. Når Fjellheim mener vi i Norge har de samme utfordringene som USA og Storbritannia tar han rett og slett feil når han peker på økende forskjeller, dårligere offentlige tjenester og økt politikerforakt fordi stortingskandidater fremstår som mindre representative enn tidligere.

For det første er Norge fortsatt et land med små forskjeller. I motsetning til USA og Storbritannia har alle lønnsmottakere, om enn i varierende grad, tatt del av lønnsveksten de siste ti årene. Vi har en tverrpolitisk enighet om et fordelende, progressivt skattesystem der de som har mest også bidrar mest. Eksempelvis betalte de ti prosent rikeste 38,7 prosent av all personskatt i 2013. Hadde vi faktisk klart å fjerne formuesskatten, som hovedsakelig betales av eiere av norske arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter i hele landet, så ville de ti prosent rikeste fortsatt betalt 38 prosent av all personskatt. De med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen. Det er ingen uenighet om det. Dette brukes til å finansiere felles velferdsgoder, som rimelige helsetjenester og en god offentlig skole til alle. Klart det er ting som kan gjøre bedre eller annerledes, men å tegne et bilde av et land preget av den samme frustrasjonen og forfallet som i deler av USA, blir litt spesielt.

Det kan med god grunn påstås at Brexit og USA-valget var en protest mot globalisering og internasjonal konkurranse. Selv om det det er liten tvil om at internasjonal samhandling og handel daglig løfter mennesker ut av fattigdom, er det selvsagt riktig at globalisering også har negative konsekvenser, som all annen utvikling. Norge har stort sett klart å erstatte de industriarbeidsplassene som har flyttet ut, men nye industrier og jobber. Å demme opp for utfordringene globalisering skaper, krever nasjonale virkemidler. Problemer som ikke løses, skaper populisme. Det er her politikerne i USA og Storbritannia har sviktet, for så å legge skylda på EU og globalisering. I Norge har vi sørget for et omfordelende skattesystem som sikrer inkluderende vekst, utdanning og etterutdanning tilpasset nye krav og aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å hindre at folk faller utenfor arbeidslivet. Stengte grenser og økt proteksjonisme vil hindre økonomisk vekst som sikrer finansieringen av vår felles velferd i framtida. Å treffe på problembeskrivelsen hjelper ikke dersom løsningen er feil.

Videre er ikke Fjellheim spesielt treffsikker når han legger seg på den populistiske linja ovenfor det han kaller makteliten. Å påstå at alle norske politikere kontinuerlig vender det døve øret til vanlige folks bekymringer, er å nøre opp under en politikerforakt som ikke er fortjent. En europeisk samfunnsundersøkelse fra 2014 viste at tendensen i Norge tvert i mot var en økende tillit til rettsvesenet, Stortinget, politikere og partier sammenliknet med da målingen startet i 2002. Har det endret seg radikalt etter at FrP, partiet Fjellheim selv mener har demmet opp for ekstrem høyrepopulisme i Norge, kom inn i regjering?

I stedet for å skyte spurv med hagle burde han fokusere på dem han mener har gjort det til en livsoppgave å fortelle hva som er akseptabelt å si og mene og tenke. Er det regjeringspartiene eller andre partier? Er det redaksjonene i norske aviser og politiske kommentatorer? Er det samfunnssynsere og særinteressegrupper, som får uforholdsmessig mye plass i norske medier?

Fjellheim ser videre ut til å ta utgangspunkt i et oppslag om nominasjonen i Oslo Arbeiderparti, der lista over foreslåtte kandidater domineres av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk. Han mener det skaper avstand når flertallet av representantene kommer fra offentlig sektor eller kommunikasjonsbyråene. Men så gjør de da heller ikke det. Mange har en blandingsbakgrunn fra politikk og næringsliv. Men bønder, lærere og sykepleiere er fortsatt representert, sammen med privat næringsdrivende og offentlig forvaltning.

Kanskje Nordlys’ politiske redaktør bør lese kommentaren fra sin kollega Stein Sneve fra avisa Nordland, som stiller spørsmål ved om ikke mediene selv har blitt en del av Fjellheims foraktede maktelite som ikke evner å ta bekymringene til folk flest på alvor. I stedet for å nøre opp under forakten, er vi nok flere som ikke bare burde begynne å lytte – men også svare konstruktivt på legitime bekymringer som blir ytret i samfunnsdebatten. Men Skjalg Fjellheims premisser for dette mener jeg er grunnleggende feil. Det virker som at han nå skal anerkjenne det han mener er «folk flest» og bygge opp under følelser og meninger som ofte uttrykkes anonymt i kommentarfelt, enten disse er riktige eller ikke. Det fører ikke til mindre populisme og bedre løsninger, snarere tvert om.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer