Forslaget om etablering av PCI-behandling her ved Nordlandssykehuset, har skapt storm i nordnorsk samfunnsdebatt.

Med media som støttehjul

Pressen i landsdelen vår må gå i seg selv etter PCI-affæren, skriver politisk redaktør Skjalg Fjellheim.

Besto mediene prøven i PCI-saken?

Jeg mener at PCI-saken ikke først og fremst er en mediedebatt. Den tillit og troverdighet Helse Nord har tapt, er først og fremst selvpåført gjennom klønete håndtering.

Men det er også en mediedebatt. Mediene og redaksjonene lever i og med sine lokalsamfunn, og balansen mellom servil patriotisme og en kritisk tilnærming kan være krevende.

Det kan være komfortabelt å velge minste motstands vei, være støttehjul for maktstrukturer i egen by, og til sist slå ring mot det man identifiserer som ytre fiender.

I PCI-saken kan det virke som om det er nettopp dette som har skjedd. Og det fremstår som særlig problematisk hvis man bor i en by som huser viktige nordnorske fellesorganisasjoner, men velger å delta i et kretsmesterskap på vegne av sitt utgiversted.

Det å være vertsby for et samfunnslokomotiv som betjener Nordland, Troms og Finnmark krever et annet perspektiv og modenhetsnivå enn å heie på et nytt Stordalen-hotell på egen kaikant.

Med et mulig unntak for Tromsø-pressen og byens OL-søknad, savner overdrivelsene og perspektivforskyvningene i PCI-saken trolig sidestykke i moderne nordnorsk journalistikk.

Det hele bringer tankene til salige Oluf Railkattli, som slo fast at «dersom det ikke no kommer apotek til Lillevika, så kommer millioner til å dø».

Og etterhvert som saken har nærmet seg en avgjørelse, er jeg redd lesere, seere og lyttere har oppfattet at slagsiden i rapporteringen har blitt kraftigere.

Mye har vært sagt og skrevet om aksen Bodø-Tromsø. Vi som er redaktører og journalister må ikke være blinde for vårt ansvar for samtaleklimaet. Det er tankevekkende hvordan en sak som handler om hele landsdelen, har blitt plassert inn i en klassisk ramme for bykamp.  Det har vi i mediene bidratt til.

Kanskje er både medier og samfunn tjent med at vi som er meningsbærere lar debattene leve og ikke for raskt låser dem fast i et ja eller nei. Og ja, i en kompleks sak har heller ikke jeg vært dyktig nok til å fange opp nyansene.

Slik jeg ser det gikk fornuften for alvor tapt i det øyeblikk noen medier valgte å gå god for at saken gjaldt liv eller død for befolkningen i et helt fylke, med en hovedanklage om at leger ikke vil utføre livreddende behandling på syke mennesker, fordi vår felles universitetsklinikk er lokalisert i «feil fylke».

Den journalistiske fylkesfiseringen i dekningen av PCI-saken har utviklet seg til en flau affære. Jeg fornemmer også at den lokale pressekampanje har gjort vondt verre for Helse Nords ledelse. Det har trolig bidratt til å forsterke foretakets kommunikasjonskrise i det øvrige Nord-Norge.

Kanskje handler dette dypest sett om at vi i mediene må trene oss på å legge til rette for et offentlig ordskifte der man ikke hele tiden spiller på sjåvinisme og å slutte rekkene lokalt? 

Nordnorske medier, og det gjelder oss alle, må nå reflektere over om vi har bidratt til å gjøre samtalerommet trangere, og skape mer fastlåste posisjoner enn nødvendig. 

Kommende helg skal saken diskuteres på en stor nordnorsk mediekonferanse. Det er en start, og jeg skal være den første til å legge hodet på blokken. Heldigvis er vi i Nord-Norge så heldige at vi i Bodø har en journalistutdanning og medieforskere med høy kompetanse. Det burde være en prioritert oppgave å undersøke om nordnorsk presse besto prøven i PCI-saken. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!