BETALING: Hvorfor skal vi bryte med det prinsipp som gjelder, at offentlige sykehus er gratis? Hvorfor skal noen kunne kjøpe seg bedre standard, om det så bare er linser? FOTO: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Prioriter ikke for de rikeste

Helseprioriteringer er vanskelige nok, så hvorfor forstyrrer regjeringa debatten med å ville åpne for at folk kan kjøpe seg høyere standard på offentlige sykehus.

Det finnes mange nok i Norge som ikke har muligheten til å kjøpe seg opp i køen i det private, de skal ikke behøve å stå som fattiglemmer i det offentlige også.

Som Nordlys på lederplass onsdag kunne meddele, avdekker ferske beregninger at inntektsforskjellene i Norge, mellom folk flest og de rikeste har økt kraftig de siste årene.

Vi vet også at avstanden mellom fattige og velstående øker.

Med det som bakteppe er det ekstra beklagelig at regjeringa i meldinga om prioritering i helsevesenet, ønsker å åpne for egenbetaling i offentlige sykehus.

«Stortingsmelding 34 (2015-2016), til daglig kalt Prioriteringsmeldingen, har som oppgave å «hindre at makt, tilfeldigheter og andre forhold fører til urettferdig fordeling», som det heter i forordet til de 185 sidene.

Meldinga skal nå ut på høring og skal deretter opp i Stortinget i høst.

Det er å håpe at flere enn stortingspolitikerne tar seg bryet med å lese meldinga, ikke minst fordi den legger til grunn at prinsippene for prioritering skal gjelde hele helsetjenesten.

Tanken er at også kommunenes helsetjenester skal omfattes av de nasjonale prinsippene, noe som er nytt.

At vårt helsevesen er et umettelig sluk hva angår behovet for ressurser, er det neppe mange som bestrider.

Blant debattene som pågår og har pågått, er det særlig påpekning av hvordan sterke grupper, ikke minst leger innen sine spesialiteter, og legemiddelfirmaer med stadig nye og dyre medikamenter, har påvirket prioriteringene, mange mener i urimelig retning.

Prioritering innen helsevesenet vil alltid være et vanskelig og sårt tema.

Skal yngre prioriteres foran eldre, fordi førstnevnte har flere forventede leveår? Har ethvert barn rett til livet, uansett hvor mye for tidlig de er født?

Hva med livsstilsrelaterte sykdommer, (f.eks. hjertekarsykdommer, (lunge)kreft, diabetes, allergier, muskel-/skjelettlidelser, stress)?

I hvilken grad skal man godta å ta i bruk nye og dyre, medikamenter som pushes av legemiddelfirmaer?

I hvor stor grad skal teknologiske framskritt bestemme prioriteringer?

Dilemmaene er mange og vanskelige. For en lege å stå foran en pårørende å skulle si: Beklager, ditt nyfødte barn er så skadet at vi ikke anser det rimelig å starte behandling, eller: din mann kommer uansett til å dø i overskuelig framtid, vi avslutter behandlinga, kan man vanskelig forestille seg hvordan vil være.

Kanskje skjer det ikke akkurat slik, men det er klart at denne type prioriteringer må og skal gjøres. Som pårørende vil vi ofte kjempe mot, men det er fortsatt helsepersonellets ansvar å ta denne ubehagelige jobben.

Desto viktigere er det at de har ryggdekning for de avgjørelser de må ta gjennom de prinsipper for prioritering som politikerne har vedtatt og som det er allmenn oppslutning om.

Det er vanskelig nok, så hvorfor bringer regjeringa inn momentet med egenbetaling på offentlige sykehus – et spørsmål som rokker ved grunnleggende prinsipper og som lett kan vende oppmerksomheten vekk fra meldingas hovedanliggende, nemlig prioritering?

Akkurat det ser ikke ut til å dempe kjøpelysten (eller kanskje jeg skulle si salgslysten) hos enkelte. Men man vil bare ha litt betaling, må vite.

Hvis du for eksempel skal ha grå stær-operasjon og vil ha mer avanserte linser, eller du trenger insulinpumpe og ønsker en dyrere enn det offentlige tilbyr. For det vil ikke endre tilgangen på behandling, bare standarden, mener man.

Det vil også visst nok hindre todeling, fordi de som ønsker høyere standard da ikke behøver å gå til private å få det gjort.

Som om ikke de samme politikerne for lengst har sørget for denne todelinga.

I og for seg argumenterer regjeringa godt nok mot egenbetaling i meldinga: «… dersom man tillater slik egenfinansiering kan det skje en todeling, men da innenfor den offentlig finansierte helsetjenesten.»

Akkurat. Og hvorfor skulle vi ønske en slik todeling. For når linsene og insulinpumpen er kjøpt, hva blir det neste vi ønsker å kjøpe? Enerom? Mer erfarne spesialister?

Nei, nei, benekter betalingstilhengerne lettere sjokkert.

Men hva skulle hindre det? Prinsippet vil jo allerede være etablert.

Og selv om regjeringa gir flere gode argumenter mot betaling, ender de likevel opp med å ville utrede det.

De burde heller jobbe videre med de kriteriene de ønsker å legge til grunn for prioritering: alvorlighet, nytte og ressurser.

Dessuten tror jeg faktisk at det vil føre til at alle andre vil kreve like gode linser. Hvorfor skulle de ikke det, hvis de trenger det?

Vi lever godt med det offentlige sykehussystem vi har i dag.

De som tror på den hellige, alminnelige privatisme, har fått private sykehus i Norge, og det tilbys helseforsikringer for dem som mener de er så viktige at de må gå foran andre i køen.

La de av oss som ønsker å høyne standarden på våre helsetilbud, benytte de private tilbud som finnes.

Det finnes mange nok i Norge som ikke har muligheten til å kjøpe seg opp i køen i det private, de skal ikke behøve å stå som fattiglemmer i det offentlige også. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer