Tromsø er en internasjonal by. De fleste innbyggerne er kjent i London, Paris og Barcelona. Men hvor godt kjent er de i Hammerfest, Alta og Kirkenes? Sannheten er at de fleste verdensvante tromsøværinger aldri har vært på Nordkapp, i Lakselv eller Tana, skriver Bård Gudmund Tennevik-Hansen. Foto: Yngve Olsen

Provinsbyen Tromsø

Forandringen begynte for få år siden, og kom ganske samtidig som Bodø for alvor startet å briske seg og kalle seg for hovedstad i nord.

På kafe i Tromsø møtte jeg en gammel kollega fra min tid i Finnmark. Han var fra Båtsfjord, men bodde i Oslo. Jeg spurte hvordan han likte seg i Tromsø, og han svarte: Tromsø er fin, men den er nok litt for provinsiell.

Noe sånt hadde jeg aldri hørt før, og jeg ble svar skyldig. Hva skal man svare på en sånn frekkhet?

Senere har jeg forsøkt å finne et passende svar, men jeg synes det er vanskelig. Og da sniker tanken seg inn; hadde han et poeng, er Tromsø en provinsiell by?

I geografisk forstand betyr provins rett og slett utkant, provinsen ligger utenfor de sentrale strøk.

I den forstand er Tromsø utvilsomt provinsiell – i forhold til London, i forhold til Oslo.

Men det var nok ikke det min kjenning tenkte på. Jeg tolket han som litt nedlatende, at Tromsø var preget av trangsynt småbymentalitet, gjerrig og sjølopptatt.

Det vil man jo ikke ha på seg, så hva svarer man på en sånn fornærmelse? Kan man svare at Tromsø er en verdensby, mangfoldig, vidsynt, åpen og raus?

Ja, det kan man utvilsomt svare, men er det sant?

Tromsø er Nord-Norges største by, regional hovedstad med en befolkning som er bereist over store deler av verden og hvor man hver dag kan møte mennesker fra alle verdensdeler, enten som turister, studenter eller fastboende.

Det Tromsø jeg liker best er den byen jeg flyttet til i 1980-årene og som var seg sjøl lik helt fram til ganske nylig.  Verdens eneste by med jernbanestasjon uten jernbane. En by med kafeer hvor du kom i snakk med folk og etterpå ikke ante om du hadde diskutert med en professor eller en ufaglært arbeidsledig. En by preget av en avslappet trygg atmosfære. En raus, inkluderende, multikulturell by. En by som hadde vokst fra den smålige kjeklinga og konkurransen med Harstad og Narvik, en by som i positiv forstand var seg sjøl nok. Konkurransen med Bodø om å ha det beste fotballaget var bare inspirerende. At Bodø ville være litt finere og orienterte seg sørover, det brydde man seg ikke om.

I min tid i Tromsø har det blitt 25.000 flere innbyggere her. Og en horde besøkende og turister. Det merkes, men fortsatt er byen seg sjøl lik, nordnorsk i væremåten, nordnorsk gjestfri på sitt beste.

Men Tromsø har også forandret seg. Forandringen begynte for få år siden, og kom ganske samtidig som Bodø for alvor startet å briske seg og kalle seg for hovedstad i nord. Før ville man bare ledd og hevet seg over jåleriet. Og det tror jeg faktisk tromsøværinger flest gjør.

Og så kom regionreformen, og noen ble overrasket og forbannet over at Nordland ikke ville være med i det store nordnorske fellesskap. Men det var det ingen grunn til. Folk i Kirkenes og Brønnøysund har ikke en gang dialekten til felles. Karasjok og Mo i Rana er helt forskjellig, og Bodø vil aldri la seg styre nordfra. Dette visste man jo, det var ingen ting å bli forbauset over.

Men så tok det fyr. PCI-saken handlet om at folk på Helgeland krevde samme trygghet ved hjertesykdom som resten av befolkningen i nord. Det skal de nå få ved at det opprettes et PCI-senter i Bodø. At et sterkt fagmiljø og en dominerende direktør ved UNN protesterte og mente de kunne overstyre norsk helsepolitikk kan man registrere og kanskje forstå. Men for øvrig er det lite å hisse seg opp over. At Nordlandssykehuset får flere hjertespesialister vil ikke gå ut over noen andre. Å bruke skremsler for å beholde egne privileger er en velkjent metode. Men det kler Tromsø dårlig.

Tromsø er en internasjonal by. De fleste innbyggerne er kjent i London, Paris og Barcelona. Men hvor godt kjent er de i Hammerfest, Alta og Kirkenes? Sannheten er at de fleste verdensvante tromsøværinger aldri har vært på Nordkapp, i Lakselv eller Tana.

Like sikkert er det at hver eneste finnmarking har vært i Tromsø. Mange ganger. Svært mange Finnmarkinger har også vært i Russland, og de er godt kjent på Nordkalotten, i Sverige og Finland. Og til tross for at de må betale dyrt for billetten, de nøler heller ikke med å ta seg en tur til København eller London.

Var det noe av dette han tenkte på, finnmarkingen som bodde i Oslo og kalte Tromsø for provinsiell? Det vet jeg ikke, men han er nok en av de som har sagt nei til å slå sammen Troms og Finnmark. Det beklager jeg, men hva er det som får en verdensvant finnmarking til å kalle Tromsø provinsiell?

Det skulle jeg gjerne ha visst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse