Det finnes flere eksempler der omfattende organisasjonsendring har vært mislykket.

Før det er utredet om slike nye løsninger kan medføre bedre måloppnåelse med hensyn til universitetets samfunnsoppdrag, bør organisatoriske problemer løses der problemene gjør seg gjeldende, uten at samtlige fagmiljøer trekkes med i et eksperimentelt dragsug.

Den 16. oktober 2016 skrev jeg en kronikk om begynnelsen på det som så ut til å bli en uforsvarlig og forhastet prosess for omorganisering av Universitetet i Tromsø (UiT). Foranledningen var at universitetsstyret hadde mottatt en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) der UiTs organisasjonsstruktur ble vurdert, samtidig som det ble lagt frem forslag til ny struktur. Rapporten kunne i beste fall karakteriseres som mangelfull. I utgangspunktet skulle ny struktur besluttes allerede i februar 2017, og det var da mye som tydet på at det så mørkt ut for Nord-Norges kanskje viktigste institusjon.

To representanter fra NIFU presenterte rapporten hos UiT den 19. oktober 2016. Presentasjonen ble en pinlig seanse. NIFUs manglende grunnlag for egne anbefalinger ble flere ganger kommentert. Representantene kunne ikke forklare dette på annen måte enn at de hadde «tenkt helt nytt». De avsluttet med å fortelle at dersom de hadde hatt mer tid og ressurser skulle de gjerne ha levert noe bedre. Det var åpenbart at rapporten ikke kunne danne grunnlag for prosessen videre.

I etterkant ble det ryddet opp. Universitetsstyret utsatte beslutningstidspunktet til juni 2017, og det ble bestemt at det skulle nedsettes to arbeidsutvalg med brede sammensetninger av interne og eksterne medlemmer. Det ene utvalget skulle vurdere universitetets faglige organisering, mens det andre skulle vurdere de ulike campusenes funksjon. Rapportene fra utvalgene ble offentliggjort 16. februar 2017. Gledelig nok er det hovedsakelig solide vurderinger som presenteres i rapportene, og vurderingene er langt bedre knyttet opp mot kjerneoppgavene til UiT sammenlignet med NIFU-rapporten.

Arbeidsutvalget for faglig organisering skisserte to ulike organisasjonsmodeller, men delte seg i to med hensyn til hvilken modell de ville anbefale (i tillegg til en nøytral studentrepresentant). Den ene delen ønsker en bred modell med syv til åtte fakulteter, mens den andre delen ønsker en smal modell med et relativt lite antall fakulteter (tre til fem). En bred modell innebærer en lignende ordning som den eksisterende, med noen nødvendige justeringen som følge av de siste fusjonsprosessene. Den brede modellen samsvarer med det som er vanlig for andre breddeuniversiteter det er naturlig å sammenligne UiT med. En smal modell innebærer derimot en radikal omorganisering av samtlige fagmiljøer, uavhengig av om de har vært berørt av fusjonsproblematikken eller ikke.

Det som ser ut til å være hovedskillet mellom de to fraksjonene, er viljen til å eksperimentere med organisasjonsstrukturen. Der tilhengerne av den brede modellen vil bevare og videreutvikle, vil tilhengerne av den smale modellen reformere og eksperimentere. Dette kommer tydelig frem når det ses på hvilke momenter de ulike fraksjonene har lagt vekt på for sine anbefalinger.

Tilhengerne av den brede modellen legger særlig vekt på oppfyllelse av UiTs samfunnsoppdrag, kvalitet i utdanning, forskning og formidling, samt synliggjøring av mangfoldet innenfor et breddeuniversitet. Tilhengerne av den smale modellen legger i stedet særlig vekt på «integrasjon av disiplin og profesjonsfag», utvikling av «interessante tverrfaglige koblinger» og «nye faglige synergier». Dette minner mye om de momenter som ble trukket frem da NIFU på sviktende grunnlag anbefalte å blande universitetets fagmiljøer i større og færre fakulteter. Det foreligger ikke noe sterkere grunnlag for en slik anbefaling nå. Tvert imot erkjenner tilhengerne av den smale modellen at de ikke har hatt tid eller nødvendig faglig bredde til å gjøre en grundig vurdering av de faglige synergier modellen kan gi rom for. Anbefalingen av en smal modell fremstår da som et rent eksperiment.

Eksperimenter kjennetegnes av usikkerhet. I dette tilfellet er det for det første usikkert om omorganisering i det hele tatt er et egnet middel for å oppnå nye faglige synergier. For det andre er det usikkert om omorganisering er nødvendig for å oppnå dette. Tverrfaglig samarbeid er ikke forhindret av dagens organisering, slik at en bred modell på ingen måte utelukker faglige synergier. For det tredje er det usikkert om en radikal omorganisering basert på en smal modell kan få negative følger for UiTs kjernevirksomhet. Det finnes flere eksempler der omfattende organisasjonsendring har vært mislykket. NAV-reformen kan nevnes som ett. I tillegg har Universitetet i Helsingfors gjennomgått en katastrofal prosess for sentralisering av administrative funksjoner. Eksperimentering med organisasjonsstrukturen til UiT kan føre i samme retning.

Før det er utredet om nye løsninger kan medføre bedre måloppnåelse med hensyn til universitetets samfunnsoppdrag, bør organisatoriske problemer løses der problemene gjør seg gjeldende, uten at samtlige fagmiljøer trekkes med i et eksperimentelt dragsug. Dette har tilhengerne av den brede modellen tatt hensyn til. Enkelte fagmiljøer kan nok fungere godt sammen. Andre fagmiljøer blander seg dårlig med hverandre. Før man eksperimenterer med ulike blandinger, bør man imidlertid vite noe om hvilke resultater blandingene kan medføre. Det hele kan sammenlignes med kjemien: Før man eksperimenterer med syre, er det fint å vite at syre i vann går an, mens vann i syre blir til et uhyre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Tirsdag vedtok formannskapet i Tromsø, mot min stemme, å forkaste i innbyggerforslaget om folkeavstemning vedrørende innføring av bompenger i Tromsø. Jeg ville behandle saken, og avholde folkeavstemning. Videre foreslo jeg at folkeavstemningen skulle avholdes sammen med stortingsvalget.

19
227

Høyre i Tromsø varsler forslag i bystyret om å redusere eiendomsskatten.

2
30