Like etter påske presenterte forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen årsrapport for Forsvaret for 2017, med tåkelegging bl.a. av skandaleomfanget når det gjelder innkjøpet av NH90-maskinene. Foto: Forsvaret

Rapport om et forsvar på krykker

Man velger altfor ofte å pakke inn realitetene i et militærbyråkratisk stammespråk, i stedet for å redegjøre konsist og tydelig om hva situasjonen er.

Norge er et land uten et operativt fungerende, robust forsvar og uten relevant beredskap som kan iverksettes i tilfelle kriser og krig. Selv om dette faktum har blitt stadig tydeligere i løpet av de siste fire-fem år, har de ansvarlige hatt tungt for å si det med rene ord. Hvem de ansvarlige er? Det er de politiske myndigheter og Forsvarets ledelse. Og selv om de har blitt drevet fra skanse til skanse i mange vitale spørsmål når det gjelder hva som er den faktiske situasjonen i Forsvaret, serverer de fortsatt en betydelig mengde pynt og omskrivinger av realitetene.

Like etter påske presenterte forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen årsrapport for Forsvaret for 2017. Der uttalte Forsvarssjefen bl.a. følgende (sitert etter den skriftlige utgaven på nett): «NH90-helikoptrene er ytterligere forsinket. Driftserfaringene så langt viser at vedlikeholdet er mer komplekst og tidkrevende enn forutsatt, og dette reduserer tilgjengeligheten på helikoptrene betydelig. En gapanalyse fra 2017 viser at vi ikke kan forvente å dekke behovet for flytimer i Sjøforsvaret, og kompenserende tiltak er til vurdering».

Slik kan altså skandaleomfanget når det gjelder innkjøpet av NH90-maskinene tåkelegges. En nøktern og presis beskrivelse i første setning ville vært: Leveransen av NH90-helikoptrene har nå vært forsinket i ti år og forsinkelsene bare fortsetter. Nå må vi sende fem av de seks helikoptrene som er ankommet tilbake til fabrikken i Italia for oppgradering, uten at noen av dem har vært operative på kystvaktskipene som de skulle betjene. Vi skal motta ytterlige åtte NH90-maskiner, men har ingen anelse om når disse vil bli levert.

Neste setning om driftserfaringene hadde vært mer presis dersom forsvarssjefen sa det slik: Det har vist seg at vi hadde ingen kunnskap om hvor mye vedlikehold NH90-helikoptrene trengte. Derfor er vi ikke i nærheten av å ha de vedlikeholdsressursene som skal til for at NH90 skal kunne gjøre jobben de var tiltenkt. Hvorfor vi ikke hadde kunnskap om noe så elementært som hvor mye vedlikehold maskinene ville trenge for å kunne være operative, er et mysterium.

Siste del av setningen, «… og dette reduserer tilgjengeligheten på helikoptrene betydelig», er helt meningsløs. Man kan ikke redusere noe som allerede er null. Helikoptrene har ikke vært operativt tilgjengelig verken for fregatter eller kystvaktskip.

I 2006 mottok Sjøforsvaret fem nye fregatter i den såkalte Nansen-klassen. Et av de nye fregattenes viktigste oppdrag var ubåt-detektering, i samarbeid med de seks NH90-maskinene som skulle betjene fregattvåpenet. Nå har altså fregattene seilt i tolv år uten dedikert helikopterstøtte, ettersom de maskinene som skulle øremerkes fregattene, fortsatt ikke er levert. I tillegg har fregattene ligget mye til kai fordi det har vært et stort problem å fremskaffe reservedeler. En av årsakene skal være at teknologien om bord i fregattene var fra 80-tallet og at reservedeler derfor var vanskelig å få tak i. I februar 2017 leverte Riksrevisjonen en flengende kritikk av tilstanden i fregattvåpenet. «Det er så store svakheter ved Forsvarets fem fregatter at de ikke har den operative evnen som Stortinget har forutsatt», fastslo Riksrevisjonen, og riksrevisor Per Kristian Foss omtalte forholdene som «svært kritikkverdige».

I sin presentasjon av årsrapporten meddelte Bruun-Hanssen dette om Sjøforsvaret: «Et høyere nivå på den militære tilstedeværelsen i nordområdene er nå en ny normalsituasjon. Marinen gjennomførte 48 prosent av sin aktivitet i nordområdene i 2017, herunder kontinuerlig tilstedeværelse av minst én ubåt». Nå er jo prosentregning en relativ størrelse og hvor mange seilingsdøgn 48 prosent utgjør, opplyste ikke Forsvarssjefen noe om. Men man kan altså fastslå at marinen seiler mest i sør.

Det må anses som bemerkelsesverdig at dette er det Forsvarssjefen mener han kan si om Sjøforsvaret. Vi snakker altså om en våpengren der marinen seiler fregatter som ikke er i stand til å utføre oppdraget de er ment for, og en kystvaktflåte som ikke har hatt helikopterstøtte på tre år, og derfor har blitt langt mindre effektive i sporing av tyvfiske i våre havområder. Dessverre er det lite Forsvarssjefens ene ubåt kan gjøre for å bøte på dette. Det er derfor litt vanskelig å dele Bruun-Hanssens begeistring over dens «kontinuerlige tilstedeværelse», selv om den sikkert tjener et formål.

Alt i alt er denne formen for rapportering som Forsvarssjefen bedriver, en form for «nytale». Dette har dessverre lenge vært standardmåten kommunikasjon til offentligheten fra Forsvarsdepartement og Forsvarssjef har foregått på.

Det foregår mye svært godt arbeid i Forsvaret, av dedikert og kompetent personell. De vet ofte hvor skoen trykker og er ikke redde for å si fra. Men på toppen av forsvarshierarkiet, både det militære og politiske, synes det å være liten vilje til å lytte, og man velger altfor ofte å pakke inn realitetene i et militærbyråkratisk stammespråk, i stedet for å redegjøre konsist og tydelig om hva situasjonen er. Her har Forsvarets ledelse et så stort forbedringspotensial at det bør innlemmes som et element i neste langtidsplan.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse