Nordnorsk Opera og Symfoniorkester - en institusjon som har klart å snu skjårr og krangling, skepsis og motvilje til samklang, suksess og internasjonal kvalitet. Også mellom de to byene Bodø og Tromsø. Foto: Yngve Olsen

Rapport fra slagmarken

Dæven han røkksalte i det svartsvidde hælv#!!* - dette gjør godt.

Vi har ikke samlet landsdelen, landsdelen har samlet seg rundt oss.

Nordlending til indisk parkeringsvakt med hvit turban: -Æ håpe, f#%* steike i hælv#!!*, at det derran såret du har i haue aldri gror…!

Hvem krangler saftigere, morsommere og mer poengtert enn folk nordfra? Ingen, selvsagt. Ingen rekker nordlendingen til kjønnsorganet på dette feltet, og det er da heller ikke mulig for andre å ta opp kampen når forutsetningene er så urettferdige som de er. Kampen er så godt som fikset.

Den nordligste landsdelen har jo vært en evigvarende treningsleir mot «han Stat», prestjævler og andre gorrhyse som har tatt turen nordover for å diagnostisere og disiplinere folk.

Min venn Nils Magne Knutsen, 1.amanuensis ved Universitetet i Tromsø, kan mye om dette. For eksempel om reiserapporten fra erkebiskop Erik Valkendorf i 1512, der Nord-Norge er gjort til et uhyggelig hjemsted for uhyrer, trollhvaler og sjøormer. «Menneskene i Finnmark er ikke normale, for de blir opptil 150 år gamle», skrev Valkendorf.

Og om innberetningen til Det kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem fra prost Erik Colban i Lofoten, på trykk i Videnskabsselskapets skrifter i 1818. Med stort vitenskapelig alvor hevdet prosten at nordlendingene var fundamentalt forskjellige fra andre nordmenn fordi folk nordpå har en egen seig og tungtflytende blodtype.

Den har de fått fordi de lever så nært havet. «Havets Taage» har nemlig den egenskap at den siver inn i kroppen og «fortykker Blodet og Kroppens Safter» slik at folk blir tunge og ubevegelige.

Så har vi altså fått en befolkning her nordpå som er sløve, primitive, umoralske, skittenferdige, late og karakterløse. Vårt kjærlighetsliv er redusert til dyrisk begjær «som strax finder sin tilfredsstillelse», og i det daglige liv er vi ikke i stand til å styre oss selv, men er avhengig av en tilreisende autoritet.

Men ikke minst har landsdelen så lenge vært en svært effektiv treningsleir for lokaliseringskrangler, nabofeider, kamp om kvoter, molter, kvinnfolk og gudvethva.

Og nå har Olympiatoppen etablert avdelingskontor her. For å lære.

Den siste tida har det stått mengdetrening på programmet i leiren. I avisene leser jeg om den aldri hvilende bykampen mellom Bodø og Tromsø, Nordland mot Troms og Finnmark, Finnmark mot Troms, PCI, fylkessammenslåing, Rema1000 mot Mack, luftambulansetjenesten, kampen mot fiskeriministre og glupske trålerredere, kamp mot nedleggelse av flystasjoner og krangel om et stort antall veitraseer er bare noe av det som vil gi et helt uslåelig grunnlag for å takle ekstraomganger, straffesparkkonkurranser og atter nye omkamper - om det skulle bli nødvendig.

Så tvil ikke; vi står han av.

Men enda seigere enn det nordnorske blodet er mytene. De er det bortimot umulig å bli kvitt. Ikke at det er en myte at det krangles i nord, men det er en myte at det krangles mer i nord enn andre steder.

Nylig var det strid om lokaliseringen av et sykehus på nordvestlandet, Hjelset/Kristiansund. En ordfører holdt på å stryke med, en annen fikk drapstrusler.

Eller hva med striden om kunstsiloen i Kristiansand, sykehuskrangelen i Mjøsregionen og samlokaliseringen av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet i Bergen? For ikke å snakke om festspillene i samme stad, den som selv kaller seg omkampene by?

Selv i hovedstaden, som vel egentlig ikke har stort å klage over, klages det over alt fra grillforbud til bilfritt sentrum, og krangles heftig om Nasjonalgalleriet, regjeringsbygg og Lambda/Munch-museet, for å nevne noe.

Og husker du alle lokaliseringskranglers mor? Da hovedflyplassen på Gardermoen åpnet i 1998, var det etter over 40 år med voldsomme maktkamper, store penger, sterke personkonflikter og påstander om komplott, avlytting, overvåkning, innbrudd, tyveri – og mord.

Vi krangler over hele landet. Naturligvis – fordi vi bryr oss om hvordan vi har det.

Dessuten: Jeg reiser mye mellom Tromsø og Bodø, og er fast bestemt på at «krigen» mellom de to byene er sterkt, sterkt overdrevet – forsøkt pisket opp og holdt liv i av enkelte med angst for at pulsen skal stanse av en kjedelig deadline.

For ti år siden ble det bråk nordpå fordi noen ivrige politikere ville samle et par små orkestre og et par enda mindre operaorganisasjoner til ett symfoniorkester – lokalisert i to byer; Bodø og Tromsø, 55 mil fra hverandre. De såkalte fiendene.

Jeg husker hvor lite begeistret jeg var selv. For en inn i tykjeræ##* maroder idé!

Jeg var langt fra den eneste som var sjepisk, men kom meg ut av bekkmørtna og nå jobber jeg her, i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO).

Jeg jobber her fordi jeg har latt meg fascinere av hvordan de har klart å snu skjårr og krangling, skepsis og motvilje til samklang, suksess og internasjonal kvalitet. Også mellom de to byene.

Jeg ønsket meg hit fordi jeg ville være en del av en sånn gjeng, en sånn som starter på minus og ender voldsomt i pluss. Som ikke sjabbe sjiit, men som gjør noe – og betyr noe utover seg selv. Som tross forhåndsdømming i under etableringen og de første årene etterpå bet alt i seg og bare gjorde det; noe positivt for mennesker og samfunn rundt seg. Og i dag klager ingen over NOSO.

Jeg er lykkelig for å ha fått sjansen, uhyre stolt over å få være med på laget.

Orkesteret blir nå invitert til å gjøre turneer verden over og hylles av musikkanmeldere i inn- og utland. Forleden tikket det inn en anmeldelse av det foreløpig siste albumet. MusicWeb International konkluderer med: «The Arctic Philharmonic players are clearly world class».

Publikumstallene øker med 20 prosent hvert år og NOSO-modellen (med ensembler i to byer) viser seg å skåre uvanlig høyt på effektivitetsutnyttelse, evaluert av Oslo Economics/BI.

Men like viktig er dette: De tre nordnorske fylkene og de to eierkommunene Bodø og Tromsø heier på oss. I en region der blodet er seigere og mer tyktflytende hos folk enn ellers i landet, der det ikke ser ut til å være mulig å komme til enighet om noe som helst, står en samlet landsdel bak NOSO. Vi har ikke samlet landsdelen, landsdelen har samlet seg rundt oss.

Vi er svært takknemlige for dette. Og ikke minst for at de ser at vi kan påta oss enda større oppgaver, på vegne av landsdelen og på vegne av landet.

I en tid der nordområdene og det arktiske er i politisk fokus, ønsker vi oss nå status som nasjonal institusjon, på linje med nasjonalorkestrene i Oslo og Bergen. Ikke fordi Nord-Norge fortjener det, men fordi Norge vil nyte godt av et arktisk nasjonalorkester.

Jeg håper norske myndigheter også forstår verdien i dette. De skal i hvert fall vite at en samlet landsdel står bak ønsket. Støtten rører oss. Det har ikke vært kranglet om saken i det hele tatt, ikke en gang et snev av bannskap er observert. Og det gjør godt.

Dæven han røkksalte i det svartsvidde hælv#!!* - det gjør godt. Takk.

Schnakkes.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse