Hva fyrer opp tekstene til de norske forfatterne og deres nordiske kolleger? Hvordan svarer de på flyktningkrise, krig og terror? Tema for årets litteraturfestival Ordkalotten er Raseri. Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt

Raseri anno 2017

Er du sint, engasjert, eller bare nysgjerrig? Velkommen på festival!

Tema for Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival 2017 er Raseri. For festivalen er dette et forpliktende valg.  Ordkalotten ønsker å undersøke former for raseri som kommer til uttrykk i skjønnlitteratur som skrives i dag, med gjester og tekster som bidrar til tenkning rundt festivaltema.

Er det en fruktbar vei, raseriet? Internetts kommentarfelt svømmes over av impulsive, rasende tekster, mens vi oppdrar ungene våre til å tenke positivt. Å formulere seg godt om en viktig sak mens man er i en rasende tilstand er en mildt sagt krevende øvelse.  Affekt er en trussel mot språk og gangsyn. Samtidig kan emosjonelt trykk bak en melding ha stor effekt. Kan skjønnlitteraturen romme både raseri og sannhet? Hvordan svarer forfatterne på samtidens verkebyller? 

Litteraturen kan tematisere alle menneskelige følelser. Hat og raseri er emosjoner alle besitter i større eller mindre grad, i følge Norges fremst essayist, Jon Hellesnes. På programmets første dag vil han innlede festivalen med foredraget «Sinne, hat og vilt raseri. Filosofiske merknader.» Sigurd Tenningen vil bidra til konteksten med et foredrag om Peter Sloterdijks vredesfilosofi. Sloterdijk  betrakter raseriet som en avgjørende drivkraft i menneskehetens historie. Han kritiserer «ressentimentet», offerets selvmedlidende nag, som han mener har vært raseriets dominerende form i vår kultur, og hyller raseriet som en selvhevdende drift. 

Når Sloterdijk beskjeftiger seg med litteraturhistorien, er det raseri som tema han oppsøker. Men Sloterdijks egen tekststemme uttrykker et overskudd av kreativt raseri, og innskriver seg dermed i raseriets litteraturhistorie. Ordkalotten interesserer seg for de rasende tekstene, hvor raseriet er drivkraft, hvor en rasende stemme kommer til orde i skriften. Hvordan ser en rasende skrift ut? Ett slående eksempel er den østerrikske dramatikeren og nobelprisvinneren Elfriede Jelineks tekster. Jelinek arbeider utrettelig med verden og språket, drevet av et «formuleringshat», slik en kritiker har uttrykt  det. Da stykket Wut/Raseri ble uroppført i München i april 2016, meddelte hun i programheftet at hun i årevis har vært fylt av et nesten uavbrutt raseri.  Stykket handler om terrorangrepene i Paris i 2015, mot Charlie Hebdo-redaksjonen og et jødisk supermarked.  Teksten er en rasende, flerstemt tirade som ikke viker unna noen av livets katastrofer, verken globale eller private skrekkscenarier. Det er dramatisk litteratur skrevet for å bli fremført, omsatt til noe sanselig. Ordkalotten har fått tillatelse til å sette opp én lesning av teksten. I samarbeid med Ferske scener inviterer vi festivalpublikum til en unik scenetekstopplevelse.  

Hva fyrer opp tekstene til de norske forfatterne og deres nordiske kolleger?  Hvordan svarer de på flyktningkrise, krig og terror?  Infernoet Afghanistan har blitt et gnagsår på vårt humanitære selvbilde.  De såkalte oktoberbarnas skjebne setter sinnene i kok om dagen. Enslige, mindreårige asylsøkere deporteres straks man antar at de har fylt 18, til internflukt i et land herjet av terror, som dreper barn, unge og voksne hver dag. Danske Carsten Jensen har skrevet dokumentarbøker og journalistikk fra sine reiser i Afghanistan i en årrekke. Stoffet og erfaringene fra det hardt plagede landet har fått skjønnlitterær form i romanen Den første sten fra 2016. Kan en roman i større grad enn en dokumentar rive oss ut av vår beskyttede situasjon og inn i krigens realiteter?

Hva føler du når du hører ordet «klimakrise»?  Skepsis, likegyldighet, avmakt, resignasjon eller raseri? Erkjennelsen av klimakrisen som vår tids største utfordring, som i verste fall kan gjøre planeten ubeboelig for våre barn og barnebarn, har fått stadig større gjennomslag, mens virkningsfulle tiltak uteblir. Har forfatterne et spesielt ansvar for å skrive om temaet? Hvordan kan litteraturen i det hele tatt bøte på dette? Mens debatten pågår om politikk og litteratur kan, skal, bør eller ikke kan unngå å blandes, bygger trykket seg opp også hos forfatterne. Espen Stueland har i boken 700-årsflommenskrevet tretten sinte, engasjerte og informerte innlegg om klimakrisen. Danske Theis Ørntoft skriver i Dikt 2014 bekmørk og intens poesi som kombinerer avmakt, resignasjon og katastrofefølelse med usentimental humor. Agnar Lirhus sin siste roman Liten kokebok kan leses som et oppgjør med miljønaiviteten – troen på at optisk avfallssortering og elbilanskaffelse kan redde oss. De tre møtes til samtale om klimakrise og litteratur under Ordkalotten.

Den norske samtidslitteraturen blir med jevne mellomrom kritisert for å være navlebeskuende, for opptatt av familieliv og den private sfæren.  Men relasjonelle krenkelser kan være brennbart litterært stoff som berører smertepunktene i det å være menneske. Ylva Ambrosia Wærenskiold har skrevet dyptloddende om et barns opplevelse av vold i nære relasjoner. I diktsamlingen Syv somre og femten vintre ser det poetiske jeg-et tilbake på en barnevernssak fra egen oppvekst og gransker hvordan omsorgssvikten preger henne som voksen i omgang med kjærester og barn.      

I løpet av Ordkalottens tre dager skal vi innom alt dette og mer. Er du sint, engasjert, eller bare nysgjerrig? Velkommen på festival!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!