Avstandsproblemet? Da Vadsø ble valgt til amtsresidens, ble dette avvist fordi telegrafen nå dekket hele landet. Nå - i elektronikkens og digitaliseringens tid?!

Første fase i avgjørelsesprosessen rundt regionreformen for Nord-Norges vedkommende kulminerte med stortingsvedtaket 8. juni om at landsdelen skulle deles i to, Nordland og Troms/Finnmark. Andre fase ble innledet fredag i forrige uke, 16. juni, da det ble bestemt at fylkesmannsembetene skulle slås sammen med Vadsø som sete, med «minst like mange arbeidsplasser» som i dag, med virkning fra 1.1. 2019. Egentlig vil denne fasen vare fram til 1.1. 2020 da også skjebnen til den politiske forvaltningen skal være avgjort, fylkeskommunene og valg av administrasjonssted. Regjeringen har uttrykkelig sagt, sist i dag i NRK-Finnmark ved statssekretær Karin Olli, at spørsmålet i første omgang er overlatt til det politiske miljøet i Troms og Finnmark. Det er ikke vanskelig å spå at kjernen i spørsmålet i alle fall for mange politikere i Finnmark vil dreie seg om arbeidsplasser og om sentraliseringsspøkelset. Dette er forståelig tatt i betraktning Finnmarks sårbarhet med hensyn til offentlige arbeidsplasser, mangel på store bedrifter og den historiske forestillingen om å utgjøre en periferi i periferien. Men med vedtaket i forrige uke bør noe av frykten være dempet. 

Jeg vet ikke hvor sterkt opposisjonspartiene i dag står på løftet om reversering. Men det er interessant at fylkeskommunene i Troms og Finnmark allerede har etablert et konkret opplegg for oppfølgning, tross ulike holdninger til reformen, der Troms har gått inn og Finnmark gått imot sammenslutning. Og at fylkesordfører Runar Sjåstad i Finnmark i intervjuer har vært klar på det ansvaret som følger med stortingsvedtaket, uten spor av trumpisme så vidt jeg kan se.

Det er ikke vanskelig å spå at i utredningene og forhandlingene som kommer, vil både spørsmål om fordeling av forvaltningsoppgaver på ulike steder og hovedsete også for det regionpolitiske feltet bli viktige, fortsatt med kampen om arbeidsplasser i fokus. Men la oss løfte blikket litt og se litt på andre problemstillinger, som ikke minst er relevant for Finnmark, og jeg velger å se nærmere for Finnmark der motstanden har vært sterkest, gitt både historiske og nåtidige forhold.

Om regionreformen iverksettes slik den nå tegner, med stort handlingsrom for det politiske miljøet i regionen i prosessen, dreier det seg egentlig om en gedigen besøkelsestid ikke minst for Finnmark. Finnmark blir å utgjøre en integrert del av en region i norsk superklasse, med en samlet stemme som vil bli hørt både nasjonalt og internasjonalt, slik det er påpekt i en rekke bidrag i debatten. Regionen vil trekke fylket ut av en slagskygge, som dels er forestilt og dels reell. I sitt avskjedsintervju i fjor høst rørte avtroppende fylkesmann Kjønnøy nettopp ved dette: Finnmark har ikke hatt én stemme som har blitt hørt godt nok, av mange grunner, også mangel på fagkompetanse og svakt befolkningsgrunnlag. (Til sammenligning har Kjønnøys nye hjemplass, Fredrikstad, flere innbyggere enn Finnmark). Én stemme sammen med Troms vil ikke være noen mild sommerbris, heller en vinterstorm. Ole Olsens sukk fra den nordnorske regionalismens pionértid om finnmarkingene som andrefiolinister, dreide seg da også minst om forholdet mellom Troms og Finnmark, men mest om holdninger lengst sør i landsdelen, der de «ægte» nordlendingene holdt til, i hvert fall i egne øyne. Med reformen slik den er blitt, behøver ikke finnmarkingene bekymre seg om det.

Historien gjentar seg ikke, men av og til er det merkelig hvor aktuell historien kan synes å være, også med relevans for spørsmålet om stedsvalg og offentlig forvalting av den nye regionen. Hvorfor ble Vadsø bestemt som hovedstad for amtmannen og «distriktsformannskapet», dvs. den tids fylkeskommune? Etter delingen av Troms og Finnmark i 1866, ble av mer eller mindre tilfeldige grunner Hammerfest midlertidig amtsresidens, samtidig som spørsmålet om permanent lokalisering ble reist. Tilbakeføring til Alta, der amtmannen hadde bodd fra 1730-tallet til 1814, falt tidlig ut, som en framtredende representant for Hammerfest uttrykt det: I Alta ville amtmannen få være altfor mye i fred, omgitt kun av «trær, kyr og potetåkrer». I et par tiår stod valget i realiteten mellom Hammerfest og Vadsø.

Når regjeringen bestemte seg for Vadsø i 1888, skyldes det ikke bare et omfattende politisk arbeid fra Vadsø kommunes side og det gunstige ved forestående skifte av amtmann, men også nasjonale forhold. For det første var det maktpåliggende å styrke bosetting og offentlige arbeidsplasser i den aller ytterste periferi av riket, med liten befolkning, men med enormt rike naturressurser. For det andre var det påkrevd med offentlig synliggjørelse ved disse «ytterste grenser», grenser både til havs og på land. Også den nasjonale symbolbruken var viktig, bl.a. med offentlige bygninger i «nasjonal stil», som den praktfulle amtmannsgården i Vadsø og «kulturelle grensefestninger» i from av kirker, kapeller og internater. For det tredje ble Øst-Finnmarks særlige flerkulturalitet trukket fram, med kvenene både som problem og som potensial, der Vadsø, alt i samtida kalt «kvenenes hovedstad i Norge», også av denne grunn egnet seg som amtshovedstad. Og endelig – og avgjørende – ble konkretiseringen av oppgavene knyttet til grensen framhevet: Vadsø lå sentralt til i forvaltningen av de viktige grenseelvene, både Tana (som det også den gang var mye strid om), Neiden, Pasvik og Grense Jakobselv. Og ikke minst hadde man i Vadsø lang tids erfaring med praktisk samarbeid med russerne, det være seg pomorene, russefiskerne eller regionadministrasjonen i Russland, den gang i Arkhangelsk.

Kjenner vi ikke dette igjen, med Finnmarks fylkes samarbeidsavtaler over grensen lenge før Barentsregionen og i dag Kirkenes sin sterke posisjon i det grenseoverskridende samarbeidet? Nært koblet til framtidstanker om «porten til Nordostpassasjen», olje og gass i det østlige Barentshavet, grenseoverskridende miljø- og kulturspørsmål, jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes osv.? Å plassere hovedtyngden av regionforvaltningen til Øst-Finnmark vil ytterligere styrke regionens opplagte internasjonale dimensjon. Som ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, sa i et foredrag i vinter: «Kina er våres nabo – ja det er nå bare Russland som er i mellom».  Det er neppe noen annen del av landet som i slik grad har forvaltet utfordrende grensespørsmål gjennom tidene som Øst-Finnmark. Her finnes alt en samlet spisskompetanse som bør bevares og utnyttes i den nye regionen. Kanskje dette også legitimerer overføring av ett direktorat hit?

Avstandsproblemet? Da Vadsø ble valgt til amtsresidens, ble dette avvist fordi telegrafen nå dekket hele landet. Nå - i elektronikkens og digitaliseringens tid?!

Navnet på regionen? Navnet skjemmer ingen, men bør nøye vurderes. Jeg er nok uenig med min gode venn og kollega Hallvard Tjelmeland, som går inn for landsdelsnavnet. Hvorfor ikke kombinere de historiske landskapsnavnene som alt finnes om regionen med det mest typiske kjennetegnet: «Troms og Finnmark Norges arktiske region». Når universitetet, med campus i begge fylker, har et så langt navn – og så nært beslektet – bør også regionen kunne ha det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
498

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
42