DUMSKAP: De fleste innser nå at det var dumskap å begynne med den geografiske inndeling før en konkret hadde bestemt hvilke oppgaver som skulle gis til de nye regionen, mener artikkelforfatteren

Regionreformens kollaps

Regionreformen har sporet av. Det er åpenbart at Finnmark og Troms med sine lange avstander og spredte bosetting ikke må slås sammen, mens Viken er en anakronisme, skriver Arild Holt-Jensen.

For Høyre er regionreformen en prestisje-sak som skal gjennomføres med makt selv med en geografisk inndeling som ikke henger på greip, mens KrF synes å ha kommet til at dette er en politisk sak som ikke er hjertesak for dem

Anakronismen Viken og den tapte debatt om sammenslutningen av Finnmark og Troms viser det elendige politiske håndverk bak ‘Regionreformen’. Det blir ikke noen reform i ordets egentlige betydning om resultatet på den ene siden blir usammenhengende folkerike regioner og på den andre siden folkefattige regioner med enorme avstander. Fordeling av like oppgaver til så geografisk ulike regioner blir umulig og verre enn med nåværende fylker.

De fleste innser nå at det var dumskap å begynne med den geografiske inndeling før en konkret hadde bestemt hvilke oppgaver som skulle gis til de nye regionene. Arbeiderpartiet har innsett dette, selv om partiet i prinsippet har støttet stordrift. FrP er blitt skeptisk siden de trodde en skulle spare skattepenger på reformen, mens all erfaring viser at en slik omfattende institusjonsomlegging i en lang overgangsfase gir større utgifter. Senterpartiet har sitt på det tørre når de påpeker at store regioner gir mer sentralisering, mens Venstre er bondefanget til å tro at vi kan få sterke regioner som motvirker statsmakten i Oslo. For Høyre er regionreformen en prestisjesak som skal gjennomføres med makt selv med en geografisk inndeling som ikke henger på greip, mens KrF synes å ha kommet til at dette er en politisk sak som ikke er hjertesak for dem.

Region Viken i utstrekning fra Hardangervidda til Svinesund, med Oslo som en uavhengig øy midt i, har lite med nyskapning å gjøre. En sammenslutning av Oslo med Akershus, som fortsatt har Bærum og Asker isolert vest for hovedstaden, kunne hatt mening. Men det har ikke regjeringen våget å gå inn for. Når Nordland er holdt utenfor blir det politisk umulig for Finnmark med de enorme avstander å underlegge seg Tromsø. Har Oslo-politikerne opplevd Finnmarksavstandene vinterstid og innsett den rolle området har som grenseregion i Arktis?

En sammenslutning av Agder-, og Trøndelagsfylkene framstår som uproblematisk, Vestland, som burde hette Bjørgvin, kan gå, men savner Rogaland. Hedmark og Opland kan utmerket godt fortsette som egne regioner/fylker siden det blir umulig å gi alle regioner de helt samme oppgaver.

Mye kunne også vært sagt om kommunesammenslutningene som er under gjennomføring; også der har arbeidet vært lite grundig. Scheikomiteen, som førte til de store kommeneendringene omkring 1964, gjorde et betydelig grundigere og bedre arbeid. Når Bergen i 1971 opphørte som eget fylke og gikk inn i Hordaland, var det en fornuftig prosess som burde vært fulgt opp med sammenslutning av Oslo og Akerhus.

Regionreformen har sporet av. Det er åpenbart at Finnmark og Troms med sine lange avstander og spredte bosetting ikke må slås sammen, mens Viken er en anakronisme. Det er fullt mulig å la Finnmark ha færre oppgaver enn de andre fylkene om det blir stående alene. Det vil bryte med generalistprinsippet som har vært dominerende i norsk statsforvaltning og planlegging. Men vellykket interkommunalt samarbeid og grunnleggende erfaringer fra andre land gjør det nødvendig å tenke nytt. Som eksempel; det føderalistiske prinsipp slik det fungerer i Sveits, bryter fundamentalt med generalismen.

I slutten av min studietid hadde jeg et sommersemester ved Institut für Orts-. Regional und Landesplanung ved ETH i Zürich for å lære om sveitsisk planlegging. Det medførte feltarbeid i Kanton Walllis hvor jeg en dag var med kantonsarkitekt Fingerhut til dalskulderlandsbyen og kommunen (gemeinde) Zeneggen. Ordføreren hadde bedt om råd fordi to personer utenfra ønsket å bygge hus i landsbyen. En var redd for at de ikke ville holde seg til den tradisjonelle takvinkel, ja at de til og med kunne tenkes å bygge i landskapet utenfor landsbyen! Hva kunne de gjøre? Arkitekten påpekte at det var lite gemeinderådet kunne gjøre siden en ikke hadde vedtatt, ved lokal folkeavstemning, en bygningslov. Alle sveitsiske kommuner kunne lokalt velge om de ville ha en bygningslov eller ikke; og om de ønsket en slik lov kunne de velge mellom fire varianter av ulik strenghetskrav som de føderale myndigheter i Bern hadde utarbeidet.

Mens jeg var i Sveits fremla den norske regjeringen Plan- og Bygningsloven av 1965 med krav om at alle kommuner, uten hensyn til størrelse og folketall, skulle utarbeide en generalplan som måtte godkjennes av departementet! Mange norske kommuner opplevde at lokaldemokratiet ble overkjørt av generalistprinsippet og statens redsel for å behandle steder og innbyggere ulikt.

Det sveitsiske styret er, til dels berettiget, blitt oppfattet som arkaisk og konservativt. Kantonsgrensene, som kan sidestilles med våre fylkesgrenser, har stått uendret i hundrevis av år; bortsett fra at kanton Bern som ble delt i to for noen tiår siden. I Sveits ville det være utenkelig å slå sammen en småkanton som Glarus med naboene. Oppgavene er selvsagt forskjellige der og i en folkerik kanton som Zürich. Og her er ikke argumentet lange avstander og tynn bosetting som i Finnmark, men dreier seg om politisk nærhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse