Vi lever altså i en tid der flere og flere er på flukt, mens færre og færre skal få hjelp i Norge. Forstå det den som kan.

Barn utgjør halvparten av alle som er på flukt i verden. Flere og flere barn flykter alene. Antallet barn som kom alene over Middelhavet er stadig økende, med en foreløpig rekord på 26 000 barn i fjor. Noen av disse barna kommer til Norge – i 2015 kom det over fem tusen barn alene til Norge – men bare rundt tre hundre i fjor. Mer om dette senere.

De fleste norske barn har reist alene, tatt bussen hjem på egen hånd eller tatt fly. Med stort skilt hengende rundt halsen. ”Jeg reiser alene”.

Ni av ti av de barna som flyktet over Middelhavet i fjor gjorde det uten sin mamma eller pappa. Mange blir skilt fra foreldre eller andre omsorgspersoner underveis i flukten. Barn har opplevd dramatiske omstendigheter, mistet alt de eier, og mange har sett nære familiemedlemmer og venner bli såret eller drept. Underveis i flukten er barna svært sårbare for overgrep, og mange tvinges til barnearbeid eller menneskehandel. De får ikke skilt, ingen hånd å holde i – de er overlatt til seg selv.

Barn som kommer alene til Norge kalles ”enslige mindreårige”. En noe distanserende merkelapp som kanskje gjør det lett å glemme at dette er mennesker under 18 år – barn - både i følge norsk lov og i følge internasjonale konvensjoner. Regjeringa går enda lengre i sin begrepsbruk, og har i offisielle rapporter kalt barna ”ankerbarn”, selv om kun fire prosent av barna som har fått opphold i Norge får foreldrene sine hit. Et stort flertall på 96 % av barna må altså klare seg uten familien sin.

Tromsø kommune fikk i fjor høst beskjed fra staten om å gjøre oss klar til å ta i mot 35 enslige mindreårige, hvorav ti skulle være i gruppen under 15 år. Flere tiltak er igangsatt – bofellesskap er etablert, renovert, personale ansatt.

På kort tid var kapasiteten her i byen doblet. Hvis det noen gang var tvil – Tromsø har hjerterom, solidaritetsbyen er klar til å bidra.

Ved inngangen til 2017 kom det imidlertid kontrabeskjed fra staten – prognosene for bosetting av barn har endret seg drastisk. Behovet for bosetting i år er justert fra 7 000 til 1 100 bosettingsplasser på nasjonalt plan. Altså: Antallet mennesker på flukt øker med flere titalls tusen hver eneste dag, men i Norge skal vi kutte kapasiteten til en syvendedel. I kommunestyremøtet i mars vedtar kommunestyret å senke kapasiteten – det kommer rett og slett ikke mange nok til at kapasiteten er nødvendig. Det samme skjer over hele lnadet.

La oss løfte blikket litt. Høsten 2015 økte antallet mennesker på flukt til Norge kraftig, og mottak over hele landet fikk beskjed om å gjøre seg klar for å ta i mot asylsøkere. Siden da ble prognosene justert flere ganger, fra maksimalt 60 000 til rundt 25 000. På samme måte som prognosene for enslige mindreårige til Norge ble kraftig redusert. Samtidig er rekordmange på flukt.

65 millioner mennesker, mer enn tre ganger befolkningen i Skandinavia, var på flukt i fjor. Samme år brukte Norge 1,6 milliarder på tomme mottaksplasser.

For det er ikke bare Tromsø som har kapasitet som står ubrukt. Over hele landet har kommuner svart ja på statens oppfordring om å stille opp i dugnaden. Nå sitter kommunene med en enorm ekstraregning som staten ikke dekker – og som ikke skaper beskyttelse og omsorg for barna som har behov for det.

Det er mange grunner til at norske kommuner er i denne situasjonen nå. Det første er et økende avslag i søknader om beskyttelse, og mer bruk av begrensede tillatelser der det ikke er mulighet for fornyelse. Det er i tillegg en økt bruk av medisinske aldersundersøkelser – tester som skal bidra til å finne barnets alder. I tillegg er det generelt en strengere grensekontroll for hele Europa, som innebærer en generell nedgang til Europa på tross av et økende behov.

Alt dette er politikk. Feilslått politikk.

Regjeringa har på alle måter sørget for å skyve regninga over på kommunene. Av 350 mottak over hele landet, drives 280 av private. Da UDI i desember varslet at nesten 1 000 mottaksplasser nå skulle legges ned, var det fem offentlige mottak som ble nedlagt, kun ett privat.

Det er trist at kommuner over hele landet nå må bygge ned kapasiteten, både i generelle mottak og kapasiteten for å ta i mot barn.  Vi lever altså i en tid der flere og flere er på flukt, mens færre og færre skal få hjelp i Norge. Forstå det den som kan.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
248

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12