Spørsmålet er nå hvor lenge Statskog i Troms og Nordland - og dens etterfølger i Finnmark, FeFo - skal stille seg i veien for større rettslig anerkjennelse av bygdefolks rett til sine utmarksressurser.

Eiendomsrett til utmark, fjell og vidde er basert på gamle læresetninger eller ”de lange tidsaksers juss”. Til forskjell fra fjellheimen i Sør-Norge, er læresetningene som begrunner retten til fjell- og utmarksområdene i Nord-Norge, basert på setninger som i dag i liten grad har støtte i rettsvitenskapen. Hvis vi ser på innlandet og nordre del av i det som ennå er Troms fylke, foregår det for tiden en debatt om innføring av fjellova, noe som pr. i dag forutsetter at området defineres som statsallmenning. Statskog eier store landarealer i dette området, som i sin tid var allmenninger, men som i dag er definert som innkjøpt statsgrunn.

Innkjøpt fra hvem, kan man spørre, noe som leder oss til en kronglete eiendomshistorie hvor det er fare for å falle av lasset før man kommer halvveis. Starten på historien kan vi sette til året 1666, da danske kong Fredrik III, som var blakk et 30 års krig med arvefienden Sverige, fant å selge Nordlandene, dagens Troms og Nordland, til sin største kreditor Joachim Irgens. Irgens var eier av Røros kopperverk og en stor tilvirker av kanoner, kuler og krutt til kongens armé. Med på salget, fulgte både retten til finneskatt og annen skatt, herunder inntektene fra bøter og straffedommer.   

I vår sammenheng er det interessant at godseier Irgens også fikk retten til allmen­ningene, herunder gårdsbruk som etter hvert ble ryddet i disse. Rydningsmennene til gårdene langs fjorder og fjell i Troms ble dermed ikke eiere av jorda de ryddet, men leilendinger under Irgens og hans etterfølgere, eksempelvis baron de Petersen fra Amster­dam. Bygdefolk som på denne tiden eide sine egne bruk, omtalt som finnerydninger, havnet også i samme kategori; disse rydningene ble ved et pennestrøk i København omgjort til leilendingsbruk i 1760, og eierne til godseiernes skyldmenn.

I motsetning til grunneiere, sier rettslæren at leilendinger ikke har allmennings­rett, dvs. rett til hogst og beite i utmarka, så sant det ikke står noe om det i leilendings­kontraktene, noe det ikke gjorde i hine hårde dager – ergo eksisterte ingen slik rett. Det var også standpunktet til godseierne og de som hadde kjøpt opp godsene motivert ut fra fortjenestefulle salg, slik som Foreningen til Ophævelse av Leilændingsvæsenet i Skjervø, da allmenningene ble tilbudt staten på slutten av 1800-tallet.

Staten så seg også tjent med slikt standpunkt; da staten kjøpte opp allmenningene i Indre- og Nordre Troms på slutten av 1800-tallet, lå det til grunn en felles oppfatning mellom kjøper og selger om at allmenningsretten fulgte med på kjøpet til staten, noe som gjorde at allmenningene etter kjøpet i rettslig forstand ikke lenger var allmenning, men innkjøpt statsgrunn. Ut fra denne nye rettslige definisjonen hadde ikke bygdefolk bruksrett i utmarka; noe som er et grunnlag definisjonen statsallmenning og følgelig at fjellova skal gjøres gjeldende. Når det gjaldt Svartskogen i Manndalen, sto det f.eks. i skjøtet til staten fra 1885 at folk i Manndalen ingen bruksrett hadde.

I dag vet vi at det var feil; folket i Manndalen hadde ikke bare bruksrett, men også eiendomsrett til Svartskogen, opparbeidet ved alders tids bruk, samtidig som retten basert på Kong Fredriks høyst tvilsomme salg til Irgens i 1666 ikke ble funnet verdig det papiret det var skrevet på. Eiendomshistorien for det meste av statens grunn i Nordland er lik historien i Troms, noe som gjør at statens uavkortede eiendomsrett der har en like tvilsom rettslig forankring som den i Troms. Forøvrig er det verdt å nevne at salige professor Absalon Taranger, i verket Fremstilling af de Haalogalandske almenningers retslige stilling, allerede i 1892 konkluderte med at bortfall av allmenningsretten til jordbrukere i Nordland og Troms dels skyldtes mislighold fra jordbrukernes side ved at de hadde godtatt staten og godseiernes disposisjoner, og dels overgrep fra statens side. Når vi vet hvilke muligheter allmuen hadde til å sette seg opp mot godseiere og stat på 1800-tallet, så kan vi vel slå fast at professor Tarangers siste anførsel er den mest treffende.

Forflytter vi oss til Finnmark er ikke situasjonen bedre. Tross 25 års utredning og en egen finnmarkslov vedtatt i 2005, prosederer eierorganet FeFo på statens eiendomsrett som et festnet forhold. Med andre ord på læren om statens grunn. Allerede i 1980 omtalte professor Gudmund Sandvik dette som Ei forelda lære i tidsskriftet Lov og Rett, og i dag vet de fleste studenter ved de juridiske fakultetene at den er like sann som påstanden om staten opprinnelige eiendomsrett til fjellheimen i Sør-Norge eller engelskmennenes terra nullius-doktrine i Australia. Om mulig har statens, nå FeFos, eierrett, slik det tidvis uttrykkes av eierorganet, et enda dårligere rettslig fundament i Finnmark enn i Troms og Nordland. I de to sistnevnte fylkene har staten tross alt hatt et skjøte – dog et tvilsomt ett – til å forankre sin rett i. I Finnmark har man ikke noe annet enn et såkalt ”festnet forhold”, som Samerettsutvalgets rettsgruppe, bestående av datidens fremste tingsrettsjurister, i NOU 1993:34 på s. 263 beskrev som ”misforståelsen [som] i sin tid vanskelig lot seg unnskylde”.

For å rekapitulere historien erkjente staten heller ikke folks allmenningsrett i Nord-Trøndelag da fjelloven ble vedtatt i 1920. Sterke bondeorganisasjoner tvang imidlertid staten gjennom rettssaker og lovendringer til å akseptere at den tok feil, slik at bygdeallmuen fikk anerkjent sin rett der på 1930-tallet.

Spørsmålet er nå hvor lenge Statskog i Troms og Nordland – og dens etterfølger i Finnmark, FeFo –  skal stille seg i veien for større rettslig anerkjennelse av bygdefolks rett til sine utmarksressurser, innbefattet rett til å forvalte den – ved å påberope seg for lengst skrinlagte dogmer, oppstått i en tid vi ikke vil tilbake til, hvor allmuen var leilendinger eller husmenn, og hvor godseiere og staten var allmektige, og de som styrte landet, satt i København.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

SV har foreslått at Stortinget skal nedsette en granskingskommisjon som skal være en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk. Etter at forslaget ble lansert har vi fått mye støtte, men også mange spørsmål.

0
9

EØS-avtalen tilrettelegg no for privatisering av offentlege tenester og kortsiktig vinning. Fellesskapet vert skadelidande.

0
149