Jeg oppfatter ikke Mood som en general for politikerforakt. I den grad det eksisterer noen forakt har politikerne klart å skape den selv, skriver Svein Wara. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Robert Mood og det politiske systemets utilstrekkelighet

Det presenteres politiske glansbilder av et forsvar som er vanskelig å tro på - og nærmest ugjenkjennelig for de som har støvlene på.

Oddvar Nygård skriver reflektert og nyansert om «Generalen som ikke kan holde kjeft». Robert Mood er formet i en statsetat der man dyrker frem verdier som respekt, ansvar og mot, og ikke minst det å være villig til å gjøre personlige offer. Når disse verdiene kolliderer med et politisk system som ikke har det samme fokuset, så blir politikkens utilstrekkelighet ganske tydelig.

I politikken har man innarbeidede og aksepterte begreper som - «valgflesk» (lyve til velgerne i den hensikt å forlede dem til å avgi stemme på et grunnlag politikeren ikke har til hensikt å overholde), «spise kameler» (stemme mot sin overbevisning og bryte med sitt eget standpunkt eller avgitte lovnader, for å gjøre større vinning i andre sammenhenger) eller «partipisk» (et sterkt partiapparat tvinger noen til å stemme mot sin overbevisning, eller mot sitt velgermandat, for å betjene lederskapets eller partiets interesse). Disse politiske begrepene står i grell kontrast til Forsvarets verdisett og er laget for unnskylde og ufarliggjøre politikeres omskiftelige forklaringsrasjonale og utilstrekkelighet. Men de er også egnet til å undergrave funksjonaliteten og hensikten med demokratiet (folkestyre), som er at folket skal styre ved at de velger sine ombudsmenn som betjener velgernes interesser. De omtalte begrepene representerer også et politisk verdimessig konkursbo som til sist rammer velgerne selv.

Ideologien har på mange måter forlatt politikken og politikernes overordnede målsetning er å konservere egen makt. De kommer løpende med politikkens fokus dit de finner velgere som gir dem tilgang til makten, og trenger begreper som er egnet til å unnskylde deres omskiftelige standpunkter og tilbøyelighet til å love mer enn de har til hensikt å holde. Demokratiet er ideen om at grasrota skal styre, men den politiske ledelsen er tilbøyelig til å først og fremst betjene egne maktposisjoner. Når Erna Solberg, i saken om finansiering av Forsvaret, overprøver flertallet på eget landsmøte, flertallet blant egne velgere, flertallet i folket og samtidig ikke har til hensikt å overholde finansieringsavtalen hun selv har undertegnet med Nato, som også er programfestet av de fire største partiene på Stortinget, så viser det at de demokratiske mekanismene korrumperes av en ledelse som innretter maktapparatet slik at det betjener dem selv, og som bryter med flertallsstyre som prinsipp. Den største belønningen for en politiker er ikke å føre en ansvarlig politikk, men å bli gjenvalgt. Skal man endre dette systemet, må maktposisjonene i de politiske beslutningssystemene i større grad gis mandat fra velgerne og ikke fra lederen selv. Velgernes mandat må knyttes tettere til den utøvde politikken. Teknologiske endringer har åpnet helt nye muligheter for direkte demokrati der folket selv kan gis direkte påvirkning i avgjørende og prinsipielle politikkområder. Vi har aldri tidligere hatt en slik mulighet til å i større grad virkeliggjøre demokratiets intensjon, som er at folket styrer og har innflytelse på den utøvde politikken.

Jeg oppfatter ikke Mood som en general for politikerforakt. I den grad det eksisterer noen forakt har politikerne klart å skape den selv. Vi opplever i dag et voksende engasjement mot den utøvde forsvarspolitikken, og motstanden øker med kjennskap til Forsvaret. Det presenteres politiske glansbilder av et forsvar som er vanskelig å tro på - og nærmest ugjenkjennelig for de som har støvlene på. Når Robert Mood avfyrer bredsider mot det politiske maktapparatet, så har han ingen personlig vinning av sine standpunkter, - han gjør bare det han alltid har gjort. Selve kjernen i vernepliktsforsvaret som institusjon og det militære maktapparatets eksistensberettigelse - er å sette fellesskapets interesser foran sine egne. En rakrygget Robert Mood står seg godt i den rollen. Hans motiver er uhildet og tåler dagens lys.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer