Ulv i stuevinduet i Polar Park. Utenfor gjerdene er rovdyrene i Norge stort sett utryddet, skriver artikkelfofatteren. Foto: Torgeir Bråthen

Rødgrønnhette og ulven

I løpet av de siste 150 år har vi så å si utryddet rovdyrene i Norge. Jeg leste nettopp Statistisk Sentralbyrås register over utbetalte skuddpremier i perioden. I alt 7800 brunbjørner, 7000 gauper, 4200 jerv, tusenvis av mindre rovdyr, 111.000 ørn (!), 43.000 hubroer, 328.000 hønsehauk, osv. Det gir et bra bilde.

Og så var det ulven da, 6200 skuddpremier. Per i dag er det noe sånt som 50-60-70 ulver i Norge – med et jevnt lite tilsig fra Sverige. Fra de store, uforstyrrede svenske skoger, så å si uten sau, og uten illsinte sauebønder.

 Den norske offentlighet og de fleste politikere har diskutert disse 50-60-70 i årevis, og har i de siste par år kommet frem til at konfrontasjonen mellom ulveforkjempere og sauebønder er mest høylydt og derfor viktigst i Hedmark.

 (I Nord Trøndelag f.eks. er det for det første mer rein og dessuten mye slagbjørn slik at sauen og ulven er mindre i fokus. Folk har i stor grad sluttet med sauehold, og da blir det stilt, selvfølgelig.)

Myndighetene har, efter langvarige overveielser, bestemt seg for å avmerke på kartet såkalte ulvesoner hvor et bestemt antall ulv får være, og hvor sauebønder overtar status som utrydningstruet art. Hvis det opptrer ulv utenfor sonene, eller det blir for mange inni sonene, så reduserer man antallet ved jakt, har man bestemt. At reduksjonene i et område så å si øyeblikkelig erstattes av ulv som rykker inn utenfra – antagelig mest fra uuttømmelige Sverige-Finland-Russland, er det lite snakk om. Harald Heide Steens ubåtkaptein kommer i tankene: «Man kan ikke se den grense i den skog».

Sauebønder og deres slektninger i Hedmark (også kalt velgerne) vil ha minst mulig ulv, minst mulig sauekadavre, livredde gamlinger og småunger som må holdes inne. Alt dette har Stortinget tatt hensyn til, må man anta, og bestemte våren 2016 at i alt 47 ulv skulle skytes i det aktuelle området – for å få et nivå man anså som riktig. Mange trodde at nu ville gemyttene falle tilro. Men neida. Senhøst 20016, visstnok lille juleaften har EU-Helgesen, nu miljøminister fått summet seg, han syns 47 er altfor mange, han har funnet frem et EU-direktiv eller noe sånt, og syns ikke det er noen vits å kontakte Stortinget noe mer. Femten er passe syns han, samt litt foto- og GPS-safari for å slå fast om de virkelig har sett ulveflokker rundt husene på småbruk på Hedmark – eller det er hallusinasjoner utløst av for mye heimbrent og trangsynt nasjonalisme.

 Noen fakta:

  1. En voksen hanulv er omtrent dobbelt så stor (tung) som en stor Grønlandshund (Malamute) og antagelig fire-fem ganger så potensielt livsfarlig.
  2. Mennesker er ikke blitt drept av ulv i Norge på over hundre år. Det refereres til at ulven opptrer slik fordi den har utviklet respekt for mennesker (særlig for folk med jobb på kontor og fast lønn fra det offentlige). Nylig ble en kvinnelig dyrepasser i Kålmården dyrepark i Sverige drept da hun ble alene med en liten ulveflokk på et litt avsides sted i parken. Et stygt tilfelle av manglende respekt.
  3. I Norge har det vært flere tilfeller av Grønlandshunders angrep på småbarn, særlig 1-2 åringer som krabber og ser ut mer eller mindre som andre byttedyr. Ved et par tilfeller har man så vidt kunne redde ungene, med stygge skader både på ungen og redningsmannen.
  4. Antagelig er det slik at voksne mennesker som oppfører seg normalt, er utenfor fare vis a vis ulv - i alle fall når det gjelder enkeltdyr og småflokker. Gamlinger som snubler og unger som krabber, er i umiddelbar livsfare! Det skal bli interessant å se hvordan EU-Helgesen vurderer dette, hvor mange småunger i Hedmark og omegn han i verste fall kan tenke seg å avse for å opprettholde rettsstaten Norges gode rykte i utlandet, og muligheter for villdyrsafari i Engerdal. Som nevnt er ingen mennesker drept av ulv i Norge på over 100 år. Heller ikke er mennesker drept av skudd med munnladningsgevær i samme periode. Det betyr ikke at sånne våpen skal kunne omsettes fritt i kongeriket.
  5. Det er umulig å kombinere sauehold i utmark med ulvehold i samme utmark. Vedtak om å ha ulv i et bestemt område er derfor automatisk et samtidig vedtak om å nedlegge utmarksdriften i området. Fra innsiden av et regjeringskontor virker dette kanskje ikke spesielt dramatisk. For bonden og bondens familie – som blir uten en vesentlig del av inntekten – og som må plukke opp hel- og halvdøde, istykkerrevne tamdyr som kanskje hadde navn og var lekekamerater for barna – er det annerledes.
  6. Sist jeg sjekket statsvitenskapene var det sånn at en statsråd er forpliktet av Stortingets vedtak. Opptrer han ikke slik, må han avgå, eventuelt hele regjeringen. Oppdager han et vesentlig formelt problem med vedtaket, f.eks. jussen, f.eks. internasjonale forpliktelser, må han straks sende saken tilbake til Stortinget, ikke vente til lille juleaften. Ministerens forpliktelser er krystallklar, uten mulighet for noen egen vri. «All makt i denne sal», sa Johan Sverdrup 1890. Det gjelder fortsatt.
  7. Det siste på området er at Stortinget har gjentatt sitt vedtak fra våren 2016 nu må det iverksettes.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!