Allerede før de fatale drapene på Maidan-plassen i februar 2014 hadde maktbasen til daværende president Janukovytsj begynt å forvitre, skriver Bjørn Johan Berger. Bildet viser Viktor Janukovytsj som blunker til Russlands president Vladimir Putin under et møte i Kreml i Moskva i 2013. Foto: Reuters

Rolf Seljelids russiske usannheter

Dessverre fremsetter Seljelid en rekke usannheter, og gjør seg til et ufrivillig skoleeksempel på hvordan presumptivt oppegående mennesker lar seg forføre av russisk propaganda.

Under tittelen «Sannhet er krigens første offer» i Nordlys 21. april tar professor emeritus Rolf Seljelid for seg det han mener er usannheter om Russland. Dessverre fremsetter Seljelid selv en rekke usannheter, og gjør seg til et ufrivillig skoleeksempel på hvordan presumptivt oppegående mennesker lar seg forføre av russisk propaganda.

Seljelid skriver at «Ledelsen [i Ukraina] ble styrtet gjennom et statskupp – ved hjelp av hvem? – (er det noen som husker Chile og Allende?). De fikk dermed en vest-orientert og NATO-vennlig regjering.»

Faktum er at allerede før de fatale drapene på Maidan-plassen i februar 2014 hadde maktbasen til daværende president Janukovytsj begynt å forvitre. Hans utilbørlige maktbruk mot fredelige demonstranter hadde utløst et voldsomt raseri blant millioner av ukrainere, og mange av hans partifeller i parlamentet hadde meldt seg ut av Regionpartiet i protest. Da Ukraina til slutt stod på randen av et nasjonalt sammenbrudd valgte Janukovytsj å flykte fra sin post, og en måpende nasjon fikk for første gang innsyn i hans overdådige villa utenfor Kiev, som inntil da var blitt holdt skjult som en viktig statshemmelighet, finansiert via sinnrik korrupsjon.

Presidentens flukt var den direkte årsaken til at det ukrainske parlamentet valgte å avsatte ham og utlyse nyvalg. Avstemmingen skjedde uten en eneste motstemme. Selv kommunistene og mange av hans egne partifeller i Regionpartiet stemte for. Dagen etter fordømte Regionpartiet ham for hans «flukt og feighet» og «kriminelle ordrer som medførte tap av menneskeliv», og at de var blitt «holdt som gissel av en korrupt familie». Valgene senere på året ga Ukraina en vestlig orientert regjering, og bekreftet at Janukovytsj hadde vært i utakt med sin egen befolkning.

I dag er Janukovytsj en forhatt mann i Ukraina. Formodentlig flyktet han for å unngå en langvarig fengselsstraff. Hvordan Seljelid kan trekke paralleller til kuppet mot Allende, fremstår derfor som en gåte.

Seljelid påstår videre at «Majoriteten av befolkningen øst for Dnjepr er russere (i gammel tid en udiskutabel del av Russland – under navnet Okraina, Utkanten) – de ønsker nu en egen stat, alliert med Russland. Væpnet konflikt har oppstått og pågår. NATO roper høyt om russisk aggresjon.»

Også her tar Seljelid grundig feil. Med unntak av Krimhalvøya finnes det ingen regioner i Ukraina hvor såkalte etniske russere utgjør en majoritet. Folketellingen i 2001 viste at mindre enn en firedel av befolkningen øst for Dnjepr anså seg som etniske russere. Selv i de to mest russifiserte fylkene i Donbas-regionen utgjorde de under 40 %.

Hvordan fordelingen i de separatist-kontrollerte områdene er i dag er uklart. Kanskje har opp mot 2 millioner mennesker flyktet – de aller fleste til andre steder i Ukraina. Mange av de gjenværende er fattige pensjonister som ikke har råd til å flykte.

Det er imidlertid en misforståelse å tro at ukrainere med russisk bakgrunn automatisk ønsker seg en løsrivelse fra Ukraina. En undersøkelse i 2014 viste f.eks. at kun 20 % av befolkningen i de sørøstlige regionene støttet et væpnet opprør, mens bare 15 % ønsket å bli en del av Russland. Resultatet støttes av flere andre undersøkelser. Så sent som i fjor gjennomførte IRI en spørreundersøkelse i de separatist-kontrollerte områdene som viste at 73 % ønsket å forbli en del av Ukraina.

Det skulle derfor være interessant å vite hvordan Seljelid kan vite bedre. Ikke minst fordi vi også vet at ingen ledende lokalpolitikere eller parlamenter i Donbas støttet et væpnet opprør, og at det er gode holdepunkter for å hevde at «opprøret» ble iscenesatt av russiske nasjonalister og russisk etterretning, i strid med lokalbefolkningens ønsker:

Separatistenes første «statsminister» og militære leder kom begge fra Russland, og begge hadde bakgrunn fra russisk etterretning. Samtidig er det godt dokumentert hvordan det russiske forsvaret sommeren 2014 angrep ukrainske regjeringsstyrker med tungt artilleri fra russisk territorium, at regulære russiske styrker har deltatt i kamper på ukrainsk jord, og at russiske myndigheter har forsynt separatistene med store mengder tunge våpen, militære kjøretøy og ammunisjon, militære og politiske rådgivere, leiesoldater og finansiering av krigen. Etterforskningen etter nedskytingen av MH17 viste dessuten at våpenet som skjøt ned flyet tilhørte det russiske forsvaret, formodentlig med russiske offiserer bak spakene.

Dette er bakgrunnen for at hovedforsamlingene til FN og Europarådet hver for seg har erklært at Russland okkuperer deler av Donbas, og hvorfor aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har konkludert med at Russland har gått til militært angrep på Ukraina i Donbas-regionen. Seljelid er således ganske alene dersom han tror at NATO er den eneste som kritiserer Russlands krigføring.

På samme vis tar Seljelid for seg Russlands anneksjon av Krimhalvøya, bruk av kjemiske våpen i Syria, drapsforsøket på Skripal og doping blant russiske utøvere. Det er så man kan undre seg: Kvalitetssikrer ikke Nordlys tekster før de kommer på trykk?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse