Reiselivet har blitt en bærebjelke i næringslivet i Tromsø. Uten Tromsø hadde hotellstatistikken i Troms og Finnmark vært bedrøvelig lesning. Det er slike historier, med positivt fortegn, vi må fortelle - ikke det motsatte, skriver Helge M. Markusson. Foto: Yngve Olsen

Rull inn geipen, act cool!

Vi må bli flinkere til å fortelle historia om oss selv. Det er nemlig slik at Tromsø er ganske så smart. Men ikke alle er klar over det, og da er det lett for at geipen blir hengende!

Tromsøs framtid ligger i å dyrke det som vi er gode på, og det som vi kan bli enda bedre på.

Forrige uke ble for min del startet med at jeg hadde omvisning for en delegasjon på ni personer fra Québec, med deres minister for energi og naturresurser, Pierre Moreau, i føringa. 

Québec er fem ganger større enn Norge og har over åtte millioner innbyggere. Nå planlegger Université Laval, et av 17 universiteter i provinsen, å bygge et forskningssenter for nordområdene, som skal åpne i 2023. 

Hvis man skal bygge noe slikt, hvor reiser man da for lære og få informasjon? Selvfølgelig til Tromsø, for der ligger Framsenteret!

Ja, jeg arbeider på Framsenteret, og har vært der siden før det åpnet, så dette kan tolkes som en god porsjon skryt.

Og det er meninga. I jakten på identiteten og innholdet til hva Tromsø skal være i framtia, hva vi skal tufte det hele på, har mange gått i fella. Det er liksom ikke bra nok det som foregår her, det er ikke smart nok. De gode løsningene må da ligger der ute, ikke her!

Dermed roter vi oss inn i en ond sirkel der vi begynner å kaste misunnelige blikk på langt mindre byer andre steder i landsdelen. Det er liksom ikke måte på hvor flinke de andre er, og hvor dårlig det står til i 9000-byen.

Besøket fra Québec føyer seg inn rekka der folk kommer til byen for å lære. Og hver gang vi sier farvel tenker jeg; dette skulle flere hatt kunnskap om, fordi det kan brukes til å bygge opp indre stolthet.

Ok, det finnes noen eksempler på at vi ikke har fått ting til, for eksempel innfartsveien til Tromsø, en sauesti gjennom Ramfjord. Men gudene skal vite at Tromsø ikke er den eneste som sliter med utfordringer på samferdselssektoren.

Hvis du forteller noen at det de gjør ikke er bra nok mange nok ganger, er sjansen stor for at vedkommende til slutt begynner å tro på det. Slik kan det fort bli når vi starter diskusjonen om framtida i kommunen, og regionen.

Tromsøs framtid ligger ikke i å fastslå at de har det så mye bedre andre steder.

Tromsøs framtid ligger i å dyrke det som vi er gode på, og det som vi kan bli enda bedre på. 

Noen eksempler, sier du. Ja gjerne!

Vi har et forskningsmiljø og tilhørende infrastruktur som får andre land høytstående representanter, i land, som for eksempel USA, Canada, Sverige og Nederland, til å måpe. Gjennom langsiktig arbeid har forskningsklyngene på campus, forskningsparken i Breivika og Framsenteret, opparbeidet seg kompetanse og faglig tyngde. Kongsberg Satellite Services er resultat av kombinasjonen mellom perfekt lokalisering og tilgang på folk med kvalifikasjoner. På Nofima, matforskningsinstituttet driver de med forskning som gjør at vi kan produsere sikrere, bedre og mer bærekraftig mat. 

Det er ikke slik at forskning er ensbetydende med et bunnløst sluk som det forsvinner skattepenger i. Det er forskninga som har brakt oss dit vi er i dag, og som gjør det mulig å benytte oss av alle tjenestene som finnes mobiltelefoner, unngå tuberkulose, spise trygg mat. Det finnes ikke en privat eller offentlig bedrift som ikke er tufta på forskning som igjen har ledet til innovasjon. Forskning leder til god forvaltning av naturen og miljøet, det er ikke slik at de som påberoper seg at det holder med “livets skole” vet best.

I Norge er det bare Trondheim som slår Tromsø (såvidt) når vi teller opp antall ansatte innenfor forskning og utdanning. Over 15 prosent av den totale arbeidstyrken arbeider innenfor denne sektoren.

Silicon Valley består av mange bedrifter som behersker informasjonsteknologien. Tromsø er i en global kontekst et Silicon Valley, men med et annet innhold. Vi kan lære verden hvordan vi tar vare på Arktis og nordområdene, hvordan vi skal ta vare på helsa og hva vi skal leve av.

Et eksempel på at verdens øyne er rettet mot oss, og at vi kan spille en rolle. I uka før konferansen Arctic Frontiers ble arrangert, plinget det i telefonen og mailboksen i ett sett. Det var et team fra BBC som arbeidet med research til et nyhetsinnslag om plast i hav. De var her i forrige uke, ens ærend fra London til Tromsø for å lage en sak om hvordan plastsøppel fra Storbritannia påvirker miljøet i nord. Symbolets makt er sterk, særlig hvis du bor et sted der du ikke kan se kysten. 

Det at vi bor der vi bor kan vi benytte til fordel for miljøet i hele verden. Alt henger sammen med alt.

En av de som tok i mot dem var Bo Eide, som jobber for Tromsø kommune med prosjektet Ren Kyst. Det er noe vi bør bruke, snu noe negativt til noe positivt. Vi har kompetanse og vilje til å gjøre noe. Remiks for eksempel: da jeg fortalte BBC-journalistene om sorteringsordninga ble de helt stille. For øvrig publiseres saka denne uka.   

Jeg kunne fortsatt side opp og side ned. Positive historier, noen fortalte, noen mer ukjente. Kultur som næring: det handler om å tilrettelegge med bygg, oppstartsmidler, scener og politisk kommunal drahjelp; etterhvert vil de gode utøverne stå på egne bein. Filmfestivalen og Tvibit, Violet Road, Dagny, Buktafestivalen og Rakettnatt. Tromsø er en by med et utøvende kulturmiljø som du må til byer med 250.000 innbyggere og kanskje mer for å se noe liknende av. Det samme gjelder medietilbudet. Vi er satt opp med to lokalaviser, og ei svær produserende NRK-avdeling, NTB, Klassekampen og TV2. Byen flyter over av journalister på leiting etter gode historier.

Eller hva med at det er i Tromsø fisken landes. Vi er størst i landet; tenk det, alle dere som påstår vi bare er tufta på offentlige arbeidsplasser.

Tvert i mot, mange små og mellomstore bedrifter i privat sektor utmerker seg. Drytech, Aron Mat, Mydland, Mack, Ingebrigtsen, Eide Handel, Dragøy. De lager det vi alle må ha: Mat og drikke!

Reiselivet har blitt en bærebjelke i næringslivet i Tromsø. Uten Tromsø hadde hotellstatistikken i Troms og Finnmark vært bedrøvelig lesning. Det er slike historier vi forteller, og må fortsette å fortelle, med positivt fortegn, ikke det motsatte.

Det er kanskje på tide å igjen skryte uhemmet av utelivsbyen Tromsø, i stedet for å sutre over at det ikke finnes en ekte indisk restaurant. Sistnevnte er for øvrig på plass nå!

Selvfølgelig er det ikke perfekt, og det vil det aldri bli. Så jeg sier det en gang til: 

Tromsøs framtid ligger ikke i å fastslå at de har det så mye bedre andre steder.

Tromsøs framtid ligger i å dyrke det som vi er gode på, og det som vi kan bli enda bedre på. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse