Russiske grensevakter under en såkalt erfaringsutveksling mellom norske og russiske grensevakter i Norge. Her prøver de HK-416 på Strand skytebane ved Garnisonen i Sør-Varanger. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Russland og Norden – skremmebilde og frykt

Medienes rolle er viktig i diskusjonen om Norges forhold til Russland. Det er en kjent sak at skremmebilder og overdrevent konfliktfokus er gode salgstriks i vår klikkbaserte medieverden.

Norge har historisk sett ført en klok politikk overfor vårt største naboland. På tross av at vi i motsetning til Sverige og Finland gikk inn i NATO, og slik offisielt ble en del av vestblokken, evnet Norge å føre en ryddig og klok politikk overfor Sovjetunionen, ikke bare basert på avskrekking, men også avspenning. Nabolandet vårt skulle være sikre på at Norge ikke skulle bli brukt som noe oppmarsjområde til en invasjonskrig mot dem. Mye av den samme tankegangen har vi sett hos både Sverige og Finland, og samarbeid på tvers av landegrensene har vært et viktig stikkord i dagliglivet såvel som politikken i nord.

Det er dette som nå kan være i ferd med å endres. Ikke bare fordi mange nordmenn opplever Putin som en aggressor, men også fordi US Marines permanent stasjonert i Norge og en stadig dypere integrasjon i NATOs forsvarskonsept får Norge til å fremstå som mer aggressiv. Medienes fremstilling av utviklingen bidrar til å forsterke fiendebildene på begge sider, og det er vanskelig å se for seg at Norge vil føre en politikk overfor Russland fremover stikk i strid med den stadige opptrappingen vi ser blant våre allierte.

Det er skrevet mye om den såkalte russofobien, altså den irrasjonelle frykten for Russland. Denne irrasjonelle angsten har vært med oss så lenge vi har vært en selvstendig stat, men etter Russlands annektering av Krim i 2014 har den fått et nytt oppsving. Dette kan være alt fra smakløse sammenligninger mellom Putin og Hitler, til at vår egen forsvarsminister uttaler at forholdet vårt til Russland «aldri igjen vil bli det samme». Vi skal ikke se mellom fingrene på overgrep og folkerettsbrudd begått av Russland, men reaksjonen er uproporsjonal sammenliknet med når vi selv eller våre allierte begår tilsvarende overgrep. Det ville ikke falle oss inn å si at vårt forhold til USA for alltid vil være ødelagt når USA begår folkerettsstridig eangrep på en suveren stat - ei heller hører vi andre statsledere uttale at deres forhold til Norge ligger i ruiner på grunn av vår krigsdeltagelse.

Medienes rolle er viktig i diskusjonen om Norges forhold til Russland. Det er en kjent sak at skremmebilder og overdrevent konfliktfokus er gode salgstriks i vår klikkbaserte medieverden. Men denne selektive fremstillingen av virkeligheten påvirker vår forståelse og oppfatning av virkeligheten. Nordmenn vet for eksempel påfallende lite om hvordan vanlige russere lever og hva de tenker om politikk, innenriks så vel som utenriks. Kontrasten blir stor om man ser til land som USA - et land som ikke engang grenser mot oss, men som likevel nesten daglig pryder norske avisoverskrifter. Når avisene skriver om Russland er det gjerne om korrupsjon, russisk bombing i Syria og støtte til opprørere i Ukraina, og lite tyder på at nordmenn vet hvordan russerne ser på Norge, eller at Russland bruker mindre enn en tiendedel av det NATO gjør på forsvar. For å ha et vennlig og balansert forhold til et naboland, er det nesten en forutsetning at man vet mer om dem enn at de har en leder vi misliker.

Ikke bare mediene har et ansvar her. Også sivilsamfunnet og myndigheter har et ansvar for at det foregår erfarings- og kulturutveksling med vårt naboland. Det er for eksempel svært positivt med utvekslingsordninger og språkopplæring, i tillegg til det tradisjonsrike folk til folk-samarbeidet i Finnmark. Det er nok ikke tilfeldig at nordmenn får et mer nyansert syn på Russland jo lenger nord i landet vi kommer. Dette skyldes nok ikke at Oslofolk har et mer realistisk syn på sikkerhetspolitikk enn nordlendingene, men heller at nordlendingene kanskje ikke blir eksponert for så ensidig informasjon.

Vi lever i en tid med store omskiftninger. De globale geostrategiske styrkeforholdene er i endring; nye stater begynner å vise muskler, og andre vender oppmerksomheten mot nye steder. Dette bør innebære en evne til nytenkning og selvstendighet, spesielt blant småstater med få utsikter til å hevde seg som en militær stormakt.  For Norges del vil det bli avgjørende å holde Norden så avspent som overhodet mulig. Mer kulturutveksling, krav om Norden som atomvåpenfri sone, og flere fora for dialog og samarbeid, vil være nøkkelspørsmål for vår region i framtiden. Det vil innebære å innse at det ikke alltid er en automatikk i at norske interesser trygges best med å følge USA- og NATO-sporet i alle spørsmål. Dette er ikke naiv idealisme, eller farlige visjoner. Dette vil være en helt realistisk vurdering av hva vi som småstat er best tjent med. Det bør være hevet over enhver tvil at ingen, og aller minst vi, oppnår økt sikkerhet med et militarisert Norden hvor terrorbalanse og våpenkappløp legger føringer for politikken. I atomalderens tid vil et hvert våpenkappløp bære i seg kimen til total katastrofe, og vår beste medisin mot det er å snakke sammen og lære våre naboer bedre å kjenne.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!